Viktoria Aksnes

I dag har jeg hatt veldig masse tanker i hodet. Idéer om alt jeg har lyst å gjøre! Nå! I dag!

Også blir jeg fort litt stresset og innser i løpet av dagen at jeg ikke får gjort så mye. Hvertfall føles det sånn. 

På min never-ending-list-of-shit-to-do-or-the-world-will-stop-functioning. Fact!

 Kanskje jeg får gjort masse, og er flink til og med. Men det er vanskelig å få med seg når man bare tenker på det man ikke får gjort. 

Ikke vet jeg. Jeg vet bare at slike dager våkner jeg alltid med masse energi og pågangsmot. Noe som er fint. Men denne energien går begge veier hos meg. For jeg har så kort lunte. 

Jeg har jo så mye jeg vil gjøre! Og når jeg har brukt én time på noe for så å møte på en gretten symaskin som slår seg vrang slik at jeg må rette det opp og gjøre det hele om igjen.. Jeg kan faktisk ikke beskrive med ord hva som skjer inni meg da. Jeg blir så sint. 

I de øyeblikkene lurer jeg på om jeg som toåring gikk inn i trassalderens labyrint av følelser og aldri kom meg ut igjen. Det er et under at jeg aldri har kastet den symaskina ut vinduet. Eller verre. Og stakkars mamma (alltid den timingen) ringer selvsagt midt oppi suppa for å spørre om noe. Er så vidt jeg klarer å ende ordene mine i et sånt tonefall som går opp på slutten imens jeg forklarer at nei, det gjør jeg ikke, og jeg gleder meg til å se deg også. Noe jeg faktisk gjør. 

Skal bare slukke en brann her først. 

Faen så hissig den er.

Så sint.

Og så tenker jeg at herregud, det dér hjelper jo ikke. En symaskin forstår jo ikke om du kjefter.

Skal hvertfall ikke ha på meg at jeg er langsint. Og i kveld er det Ungkarskvinnen. Også fikk jeg jo gjort en del. Faktisk.

Siden han andre er ute på jobb så lenge om gangen er jeg mye hos mine foreldre i disse periodene, da jeg ikke liker å være for lenge alene. Med den lille som droppet ut av skolen (I know -trist sak) og foreldre som enten jobber turnus eller ofte har hjemmekontor, er det ikke ofte jeg våkner halv syv til at alle tre er på vei ut døra. Det ble veldig fort stille. I et veldig stort hus. Veldig langt ute på landet. Merker jeg er litt husredd og merker effekten av alle de skrekkfilmene. Får meg til å hoppe når jeg hører bossbilen og må himle med øynene til meg selv i speilet. Herregud, skjerp deg.

Men så ser jeg bort fra de skumle speilene og ut vinduet. Plutselig gleder jeg meg til jul.

Tenk å ha så fin, dog kornete, utsikt å våkne til hver dag. 

Siden jeg og kameraet mitt er bestevenner og han alltid vet hva jeg vil, og vice versa, ble jeg ekstremt fort en kløpper på å ta bilder i mørket. Sånn som disse bildene av hun her i ny kåpe. Som jeg sydde, la oss si ferdig(ish), i går kveld. Det beste med å ha en utdanning er at du vet mer om noe enn andre.

Perfekt.

Nå har jeg hatt en sånn deilig helg. Kjenner på hvor deilig det kan være å nyte en søndag når man vet man slipper å møte en ny uke utslitt. Jeg har alltid hatet søndags-kvelder. Ikke i dag. Ikke når jeg vet jeg kan våkne i morgen og gjøre det jeg liker. Det jeg kan. Det jeg vil.

Jeg er så takknemlig for at jeg slipper en hverdag der jeg føler meg dum og utilstrekkelig. At jeg slipper å møte enda en uke med klump i halsen og desperate stemmer i hodet som spør meg hvorfor jeg fortsatt gjør dette mot meg selv. At jeg slipper å gå et sted hvor jeg ikke føler meg hjemme eller trygg. At jeg slipper å late som jeg har kontroll når angsten tar overhånd og man bare skulle ønske man kunne forsvinne. At jeg slipper å høre at jeg ikke er noen når jeg vet det så altfor godt selv.

I dag tar jeg litt tid, imens hun lille lager kakao med ekstra sjokolade i bunnen, til å være takknemlig for at jeg er ferdig med moteskolen. Og takker meg selv, og et par andre, for at jeg kom meg gjennom noe som var så feil for meg. Nå begynner det endelig å føles rett.

På vei ut døren og temmelig fornøyd med at flodhesten er litt mindre i dag. Har skikkelig date planlagt med fine Kristine hvor vi sikkert toucher innom hele følelsesregisteret. Vi begynner med å kjøpe stoff (kokain og sånn, er jo lørdag ) på Stoff og Stil, fortsetter hjemme hos henne med vin, mat og kanskje en aldri så liten klassiker på slutten. Titanic, Gatsby -hvem vet..! Deilig blir det i alle fall!

Har for øvrig på meg egendesignet skjørt i rein PVC. Mamma luftet det i en uke. Jeg liker lukten.

Får nesten hetetokter av å ta på meg denne genseren. Men nå var det gjort.

Speaking of styling.. I dag, siden vi skulle innom butikken på vei til landet der mine foreldre bor, tok jeg på meg en orange leppestift som jeg elsker og synes er super-fresh. Blåser skikkelig deilig ute og man kjenner høsten er her. Hva er vel ikke mer lekent og perfekt enn orange tilbehør liksom?

På butikken treffer jeg på noen jeg kjenner, og hun ER så naturlig i hud og sminke som det går ann å være. Glødende og frisk. Så mye skulle det til for å vippe meg av pinnen i dag. Hvorfor er du ikke mer som henne?

Nå skal det sies at jeg har en sånn dag.. En sånn flodhest-dag. Når du føler at du har lagt på deg 20kg i løpet av natten og ingenting kan få deg til å føle deg bra. Uansett. Jeg anser meg selv som en relativt smart person og vet at dette ikke går ann. Rent fysisk. Så jeg gjør som vanlig: ignorerer flodhest-følelsen. Prøver til og med å irritere den litt. Litt som en “fuck you!” i trynet på flodhesten prøver jeg å gjøre noe på tross av den. Som for eksempel å ta på meg skinny-jeans eller en sterk farge (dette er ting som vanligvis funker best de dagene man er på topp).
Du trodde du kunne komme her du din flodhest-følelse, komme her og få meg til å føle meg så liten og såå stor på samme tid??
Og så vet jeg jo inni meg at No way! at en flodhest hadde kommet inn i disse skinny-jeansene uansett.
Jeg har hatt det fokuset så lenge for å overleve, det å utfordre og tråkke på flodhestene (les:utfordringene) i mitt liv at jeg har glemt hvorfor. Akkurat der jeg er i livet mitt nå, trenger jeg faktisk ikke å gå til krig.

Så. Nok kulhet for i dag. Når jeg kom hjem klinte jeg vekk leppestiften og tok på meg noe mykt og deilig og satte håret vekk. Leser over mine egne stylig-tips og tenker at det enkle av og til er det beste.

I dag tidlig på god vei til å fyke ut døra oppstår noe som skjer med jevne mellomrom. Tomt for foundation. Arrrrggghhh!!! 

Nå er jeg selverklært foundation-misbruker, og har etter mange år med prøving og feiling og dårlig samvittighet (man skal jo helst være naturlig), slått meg til ro med det.

Ikke bare tyr jeg lett til rødming og blir ekstremt lett flau, jeg har også Rosacea. Så til de som trodde dette var min hud, den ligger igjen på en privatklinikk på Youngstorget, svidd av av en spesialist for mange tusen kroner. Ble kvitt noen problemer – fikk noen nye. Man gir og tar, helt greit! Man blir jo desperat etter noen år. Husker spesielt i Ayia Napa, 18 år, når en engelskmann sjekket meg opp ved å spørre meg om jeg visste hvem Rudolf var, for jeg var også rød på nesen.. Jah.. Trodde seriøst man fikk fri-pass i syden der alle er solbrent??

Uansett – uten skam, dårlig samvittighet for at jeg “jukser” eller er for forfengelig, nå skal jeg avgårde for å kjøpe mer. 

Lenge leve ting som kan fikses så lett !

Se det sexy kameraet! Dette skal få gjennomgå. Har allerede et litt anstrengt forhold til det da jeg, overbevist om at AUTO funksjonen ville ta nydelige bilder av meg, gir kameraet til mamma og hun begynner å knipse. Vi skjønner fort at så enkelt er det ikke, og sa ikke hun bak kassen noe om et kurs..? Jeg prøver selvsagt å si at det er hun som gjør noe feil og tydeligvis ikke er vant til å ta bilder. Hun at hun gjør bare det samme hele tiden. Kameraet er tydeligvis schizofrent og skjønner ingenting. Laderen er for øvrig blitt med han andre offshore. 

Med et kapittel avsluttet og i et nytt forsøk på indre ro melder jeg meg på en yoga-time i Bergen sammen med samboeren min. Som nyutdannet motedesigner, som hittil i år har tjent flaue 3500 kr (og mesteparten av dét på et modelloppdrag), kjenner jeg behovet for å stenge ute stemmene som overbeviser om nederlag, tvil og mindreverdighetskomplekser. Fornuften forteller meg at slik er det å være nyutdannet, og at jeg som alle andre må ta tiden til hjelp. Alikevel er det noe som skuffer. Skikkelig. Et håp om at jeg skulle være spesiell. At universet skylder meg litt medvind. Som mange i dag lever også jeg i en verden som jager etter noe som er i fremtiden og lover at alt blir bedre. 

At ting skal ordne seg! 

Og som vanlig er det vanskelig å ikke kjenne på skuffelsen når man runder hjørnet og innser at ikke bare forsatt føler man seg som seg selv. Man ser ut som seg selv og sier de samme tingene til seg selv. Så -vi prøver noe nytt! Yoga skal være bra. 

Timen er keitete og til tider ubehagelig og overraskende svett (deler av den gjennomsyret av panikkangst for min del), men fin. Men det jeg biter meg merke i og tar med meg hjem den kvelden er de siste to minuttene av timen. Vi sitter på matten lettere forvirret, men rolige, røde i kinnene og hører på den behagelige stemmen til instruktøren. Hun sier noe jeg sjelden hører og som gjør meg varm og rørt. “Da kan dere takke dere selv for at dere kom hit i dag. Nå har dere gjort noe godt for kroppene deres. Husk at kroppen din er perfekt akkurat i dag med sine vondter og begrensninger. Om vi sees igjen eller ikke, Namasté.”

Ingen løfter om en bedre dag, uke eller år. Bare et øyeblikks takknemlighet for i dag. 

Dét vil jeg lære meg.