Viktoria Aksnes

Hadde tenkt å skrive noen tanker om gårdsdagen før jeg la meg, men var rett og slett for full. Snakk om avslutte ferien med en smell. En god smell.

Klarte faktisk ikke å smile. 3 timer søvn. Kjenner jeg ikke er 18 år lenger.

Med champagne til frokost, drink på hotellrommet før middag og når det hele ender opp på champagnebord på Moulin Rouge, regner man jo med at det ender slik det gjør.

Men herregud så gøy det var. Moulin Rouge var som forventet. Totalt kommersielt, usjarmerende musikk, mangel på rød tråd og sjel, dog med et og et halvt fantastiske nummer som gjorde at jeg gispet / kom /holdt pusten / døde litt. 

Og vi var alle fire enige gjennom champagnerusen at det var masse bra pupper der. 

Var så redd feministen i meg skulle blomstre for fullt der jeg satt. Ble litt sånn for to år siden da jeg og han andre var i Paris på le Crazy Horse. Forventet litt for mye, elsker jo burlesque, også koker det hele ned til en teipbit over tissen og altfor mange fulle gamle menn på setene bak oss som hoier og skriker noe på et annet språk jeg bare kan tenke meg til hva betydde. Da kokte det inni hodet mitt. Og godt bedugget kjæreste med kort hår og feministiske holdninger i Paris på tur som han andre har spandert. Ikke mitt sexyeste øyeblikk.

Mest irriterende er det jo at jeg irriterte meg. Ikke vet jeg, men det det var også en liten stygging inni meg som syntes de damene var litt for perfekte også, han kan ha hatt litt med saken å gjøre. 

Low, Viktoria. Flaut. 

Man kommer jo slike steder for å feire kvinnekroppen. En hyllest til noe vakkert og fantastisk som vi alle elsker -kroppen som gir oss liv. Når ble vi så selvsentrerte at vi ikke klarer å glede oss over noen andre som er flotte uten å kjenne stikket av sjalusi og usikkerhet med én gang? At andre menn beundrer åpenlyst er jo bare toppen av kransekaka. Det har sjelden noe med de å gjøre finner jeg skal jeg være helt ærlig med meg selv. Mest av alt skulle jeg bare ønske det var jeg som stod på scenen og såg så bra ut. Elsket av mange. Hatet av resten.

Man kommer jo ikke slike steder for å sammenligne og føle seg dårlig. Men jeg trodde jeg hadde en liten buffer da jeg tenkte de var dansere. Burlesque-dansere til og med, de har jo ofte litt ekstra rundt hoftene. Det er heldigvis ikke modeller man må hanskes med! Visst faen såg de ut som modeller også.

Men dét skjedde ikke denne gangen. Jeg følte meg bra og var bare underholdt. Om jeg har vokst og lært meg å heve meg over slike tanker og trivielle tragiske spekulasjoner om hvem som er finest eller tynnest, har best utsråling og personlighet, eller denne gjengen med damer bare var styggere får vi aldri vite. Jeg velger å tro førstnevnte.

Må bare ta med han her. Han var så flott. Kan man bli franskere?

Rolig morgen på hotellrommet. Typisk meg, kjerring som jeg er, vekker stakkars Vegard når jeg tror jeg begynner å bli klar. Ender jo med at han ikke bare får god tid til å gjøre seg klar, men også får tid til en høneblund før vi haster ut døra. Rart det der, hvor stresset jeg kan bli for å dra ut å kose meg.

Koselig hotell, da. Også var er de ikke innpåslitne her heller. Hater å få hjelp. Voksen kvinne for faen. KLARER SELV.

Der var jeg klar for å tulle og tøyse i Paris.

Finner fort et innbydende sted nær sacre coeur der de selger makroner. Jeg har aldri likt makroner, men gir etter når jeg tenker tilbake på møtet mitt med de. Shabby bakeri gatelangs. 

På vei ut døren for å spise mer god mat og drikke mer god vin! Halleluja, er jo alt vi gjør. 

Vært på en guidet tur i dag med en herlig amerikaner. Den handlet om fransk mat. Og jeg trengte ikke å late som noe, hun sa akkurat nok. Fun-facts imens vi handlet på de flotteste spesialbutikkene, fra sexy østers til slimete escargots og illeluktende oster. For så å spise det over litt mer fun facts. Elsket ALT. Intet mindre.

Sjokolade. Seff.

Og en selfie før vi må gå. Skål.

Hadde så mye forventninger til denne dagen. Fikk sydd opp kroppen og gjort klar alle delene på den siste jakken og bestemte meg for å lage et nytt skjørt i et stoff jeg har klødd i fingrene etter å klippe i en god stund nå.

Slet litt hele veien, men var bestemt på at det kom til å bli kjempefint. Ser mot slutten at det der.. det kommer aldri til å bli et pent skjørt.

Stoffet er for tungt til å ha legg, det drar seg i overlocken, det er for stretchy for mønsteret og glidelåsen bulker og skaper seg. (Ikke at jeg tok vlieselin i den som man skal gjøre. Har ikke tid til alt -reiser jo snart!)

Da jeg hadde klippet opp det nesten-ferdige skjørtet i rent raseri, og prøver å lage en genser av restene, gir jeg opp. Kjenner fokuset has left the building for en stund siden, og ingenting godt kan komme ut av at jeg fortsetter nå. Det stoffet der har vært igjennom nok for en dag.

Dessuten er du bedre enn dette, Viktoria. Sitte på gulvet og skrape sammen rester desperat etter hva, en dårlig sydd topp du kan strutte rundt i Paris i?

Skjerp deg.

Går i dusjen og ser at det skjørtet kombinert med vannet har gitt meg utslett.

Nei, men for faen da..

Heldigvis har jeg nok av klær jeg kan ta med meg tenker jeg, og roer meg kraftig ned. Pakk heller kofferten din. Dessuten kommer andre “kunde” for å hente jakken sin i dag. Og det er gøy!

Sitter å syr, motivasjonen føyk nettopp i taket da jeg finner ut at vi skal på spontan-partur til Paris i helgen (!)

Jeg får sett og kjøpt stoffer, her gjelder det å tenke tynt i en tykk koffert. Sett vakre Paris, gått, spist, drukket og helt sikkert latet som jeg er litt mer into the arts enn jeg egentlig er. Lever på brød og ost når jeg er i Paris, og jeg elsker det. Vært der to ganger. Første gangen hadde jeg så presentasjonsangst at jeg ikke nøt det ordentlig. Jeg ville være så perfekt på det perfekte hotellet i det perfekte Paris som overhodet mulig. Andre gangen var helt motsatt. Bodde shabby og rallet rundt med masse stoffposer i ene hånden, sjokolade i andre og bare lo.

Denne gangen tror jeg blir magisk.

Og det beste med det hele er at vi faktisk liker hverandre. Alle fire. Dét er vanskelig å finne.

Feirer med te fra han andre. Han traff tydeligvis en Hildur på jobb i Brønnøysund som driver med urter og lager fantastisk mat osv osv.

For så vidt kult dét, men er hun modell, og laget hun det forkleet selv?

Kommer over noen bilder når jeg søker for å se om Saco har lagt ut bilder av årets kolleksjon, oss.

Har ikke tatt disse bildene, obviously. Men vil dele det alikevel.

Blir både glad og trist når jeg ser dette bildet. Du ser det ikke så godt her, da jeg måtte ta bilde av skjermen, men på originalen ser du røde partier i ansiktet mitt og smerten i øynene mine. Forsøket på å se uberørt ut.

(Det går mest sannsynlig ikke ann å se det, men jeg vet det jo)

Må nesten le, jeg blir rørt av meg selv.

Her er siden

Én jakke ferdigstilt. Veldig fornøyd med meg selv. Selv om det har gått tregt i dag. Var irritabel ganske lenge, før jeg kom på at kosebuksen min er usannsynlig varm. Jeg kan ikke fordra å være varm. Så jeg skiftet. 

Gratulerer. Dagens outfit ble nettopp verre.

Men det er greit. Har ikke barbert meg under armene i dag heller (ja, jeg synes det var ukomfortabelt å skrive), og jeg har en greie om det faktisk. Må gjøre det hver dag. Tåler ikke så mye som en halv millimeters stubb. Føler svette kommer til å sette seg i det. Bosette seg der. Kanskje et greit tidspunkt å dele at jeg har litt OCD tendenser også. Ikke noe alvorlig. Bare på et sånn sjarmerende nivå. Liker jeg å tro hvertfall.

Nok om det. Har gjort mye av dette i dag

Smurt og renset. Elsker dagkremen deres. Den som har litt grønt i seg (motvirker rødt) og skal virke dempende på rødmusset og stresset hud. Hjelper ikke mot rødming, dét kan jeg si deg. Men den roer huden min etter rens hvertfall. Huden min er så fucket, den blir stresset av vann.?? 

Prøver ansiktsrensen deres for første gang. Liker den, men føler det er rart å ikke vaske ansiktet men bare tørke av etterpå. Føler meg fortsatt litt skitten? Det var de tendensene igjen..

Ellers har jeg sittet mye her i dag

i kroken min og sydd ferdig den ene og klippet ut neste. Den skal syes i morgen. Jeg gleder meg til å være flink.

Fantastisk hvor store biter av en sjokolade croissant man får plass til i munnen om gangen. Lurer på om den har ligget ute i hele dag..

I dag skal jeg bo i denne.

Buksen altså.

Sol ute og jeg skal bare være inne.

Inne hvor det er trygt og varmt og to jakker venter på meg til å lage de ferdige.

Huset tømmes etterhvert ettersom folk har ting de skal gjøre. Mennesker de skal møte. Låter å synge. Jeg sitter igjen med solen i ryggen som varmer gjennom vinduet og hører på musikk som dette

Så godt det var å sove ut i dag. Sov helt til 11. Er egentlig A-menneske. Eller, jeg har alltid tenkt at jeg er det. Hatt lyst å være det. Skal jeg være helt ærlig tror jeg jeg er midt i mellom A og B, men at jeg bare liker å føle meg flink. Føler meg sløv om jeg ligger lenge, og hater når folk er oppe før meg.

Har altfor ofte stått opp tidlig dagen derpå og hatt en mye mer slitsom dag enn jeg hadde trengt, bare for å minske den dårlige samvittigheten for at jeg satt oppe til 3 om natten. Det har jeg sluttet med. Prøver å respektere kroppen min litt mer. Hva den føler på og hva den trenger. Kroppen er fantastisk.

Jeg kjenner den har landet etter London turen endelig. Våknet varm og rolig. Kjenner at den vet at den ikke skal skrubbes og kles av, være kald og eksponert, taes på og rives i, strammes og bli fotografert, ha på seg stramme stive ting som borrer seg inn i huden og lager rifter, late som den er stolt og rak imens den traver i vei i bestemt gange. 

Mysende øyne, sammenbitt kjeve, leppene så vidt åpne, fingrene samlet (du vil je ikke se ut som om du har store mannehender), sakte bevegelser -i hver bevegelse finnes det en posering (i tilfelle man blir tatt bilde av).

Thank you. Thank you for the blow-dry, the makeup, the hairspray in my eyes, the photo you just took, the answer you finally gave me, for helping me into this painful outfit, for helping me out of this painful outfit, for this candy because I felt faint, for allowing me to pee since I’m only on in half an hour. Thank you for giving me this opportunity and believing I could do this since I never did. Thank you for making me feel special.

Den vet at den kan gå i joggebukse og slappe av i magen, sitte med krummet rygg og hengende hode om den ønsker.  Det er ingen forventninger til kroppen i dag. Og jeg kjenner den er takknemlig på ekte. I dag er jeg stolt over kroppen min og lar den få fred.

Alarmen går av i dag tidlig, etterfulgt av et øyeblikks glede når jeg ser jeg har glemt å omstille alarmen. Kan sove en hel time lengre.

Går ut denne døra for siste gang og sier et stille takk for de skjønne menneskene som tok meg inn

og kommer meg avgårde og stiller meg opp i midten på undergrounden, selv om det er ledige seter. Jeg gjør som jeg har gjort de siste døgnene, finner noe å fokusere på og står i ro.

Jeg er så rolig at jeg fort innser at jeg ikke trenger å vente med å spise den oatmeal-baren jeg kjøpte til frokost. Jeg tygger og svelger, rasler i papiret og tuter av vannflasken etter behov. Så god den var. Folk ser flakkende i min retning før de går tilbake til seg selv. Jeg føler det ikke noen steder. Og når jeg innser dét kommer det ut som en liten tåre i øyekroken og jeg må smile.

 Flørter til og med med tanken om at jeg skulle ønske flere mennesker på tuben la merke til meg, såg på meg i mitt stolte øyeblikk av å være urørt av angst i en slik setting.

Men de fleste sover eller har sitt eget lille punkt de stirrer tomt inn i og unngår øyenkontakt.

Jeg driter meg ut i kontrollen på vei til toget som går til Gatwick. Stiller meg også i feil kø på et tidspunkt og står der i 7 minutter før jeg spør en ung kjekk mann om denne køen er rett for meg og peker på billetten min. Han rister lett på hodet imens øyenbrynene gjør øynene smalere og et skjevt smil kommer til syne. Legger merke til at det henger en dame på armen hans som ser på meg som om jeg var fra en annen planet. Ikke sier han hvor jeg skal gå i stedet for heller. Men det gjør ingenting og jeg ler høyt og hjertelig før jeg skifter retning.

Jeg kommer meg på flyet og begynner å tenke over de siste dagene. Jeg er så sliten. Tenker på så meningsløst det er.

Hater angsten.

Gir meg et øyeblikks lov til å være skikkelig irritert på at det må være sånn. Det gjør så vondt. Panikken jeg føler når det står på som verst (et par ganger daglig siste dagene) er ubeskrivelig og gjør meg så desperat til tider at jeg er villig til å gjøre hva som helst i frykt for hva som kan komme til å skje. Maler mentale bilder av store skoger, iskaldt vann som renner nedover kroppen, å stupe i sjøen. Det hjelper aldri. Da begynner varmen og skjelvingen å bli så intens at jeg ikke lengre eier skam det gjør så vondt, og jeg med vilje får mennesker jeg elsker som ikke lenger er her til å flashe foran de indre øynene mine. De dypeste vondeste sårene og styggeste øyeblikkene i livet mitt tvinges frem i et desperat forsøk på å føle noe annet. 

ALT for å føle noe annet enn det jeg gjør nå.

Og når disse øyeblikkene kommer med jevne mellomrom skapes det en konstant, dog varierende, frykt for om og når det kommer til å skje igjen. Jeg tenker på det hele tiden.

Så hvorfor i all verden gjør jeg dette? Jeg må jo ikke?
Må jeg, jeg som får hjertebank av å vente på at navnet mitt skal bli ropt opp, stå på scenen og gjøre dette?

Jo. Jeg må det. Jeg hadde ikke trengt det om det ikke hadde vært et problem. Men jeg nekter å ikke gjøre det på grunn av angsten.

Og når jeg hører Richard Ashforth sin stemme som runder av nummeret, og jeg vet jeg snart kan gå av scenen og vekk fra spotlightene og det blitzene kamerahavet, føler jeg en lettelse jeg ikke kan beskrive. Og jeg er trygg igjen. Jeg lever fortsatt. 

Men det var nødvendig at det var over nå. Kunne ikke ventet et sekund lengre-nødvendig.

Og greia er den, at på et tidspunkt i livet mitt hadde jeg bare som mål i livet å oppnå indre ro. Jeg ville bare leve et stille liv og være lykkelig. 

Det vet jeg for det skrev jeg for 6 år sien i Nav sine papirer. Topp fem mål med behandling, skriv det viktigste først. Jeg skrev bare det.

Hadde ingen ambisjoner om å stå på en scene og vinne over noe som helst.

Men så kom jeg ut av funken og depresjonen og møter meg selv igjen. Stolte og sterke Viktoria. Klarer ikke skrive de ordene uten å gråte.

Jeg vet hva angst er. Og år med terapi og prating har ikke hjulpet meg en døyt. Jeg lever bedre med det nå, for jeg er sterkere. Jeg kjenner angsten og vet hvordan han opererer. En irrasjonell frykt eller fobi som gjør at kroppen reagerer på samme måte som om den var i stor fare. Møter en bjørn for eksempel. Du kan jo tenke deg hvor teit det er å føle de samme følelsene når du skal gå å kjøpe brød.. Så hva gjør vi? Fight or flight kaller de det. Du blir og kjemper, eller så løper du.

For første gang i mitt liv kjemper jeg ikke bare, det går for tregt og jeg får ingen resultater.  Jeg går til krig.

Blir stoppet på vei ut av flyet av en mannlig flyvert som lurer på om jeg er en eller annen kjendis. Drit kleint.

“No. I’m a designer and a model.” Svarer jeg og går med hodet hevet, fylt med en så latterlig følelse av at jeg har lurt noen at jeg må le når jeg vet han er utenfor rekkevidde. Jeg skal fortsette å si det til alle nye mennesker jeg møter fra nå av. Ingen unnskyldning.

I dag begynte det. Lol. For en dag. Opp kl 6, dra min nybarberte, skrubba og vaska kropp bort til undergrunnen for å se at overgrunnen (som jeg selvsagt må ta) er stengt i dag. Tar en lang omvei, finner ikke frem. Takk gud for taxi.

Etter det har det bare gått slag i slag. Når det hele var over i dag, rundt 21.00 tok jeg én øl med hun modellen jeg har blitt nærmest ila dagen. Ingen afterparty på “Noise” for oss. No thank you.

Hyggelige folk for all del, disse frisørene og what-not, men det holder plenty med at jeg skal se de igjen i morgen kl 7. For å gjøre hele showet om igjen.

To ganger.

Rødmet og stresset som faen i dag har jeg også. På et tidspunkt begynte jeg nesten å gi litt faen. Så jeg satser på at morgendagen er litt preget av det.

Dét eller smugle inn vin på lerke backstage..

SÅ trøtt er jeg nå. Fjernet malingen fra fjeset, Ser ut som jeg griner. Men dét er bare innvendig.

God natt.

Forresten så har jeg hatt en lærerik dag og møtt mange fantastiske mennesker. Er bare for trøtt til å snakke om det.

Jeg er plutselig veldig glad jeg har en utdannelse. I noe annet enn dette her.

Jeg merker jeg er usikker alene. Det vil si, jeg er alltid usikker, men alene i en ukjent by blir det veldig synlig. Ikke sånn usikker som jeg blir sliten av (hva gir du meg, jeg er en pro), men sånn sosialt jevnt over awkward.

Type; jeg går inn i en rastaurant/pub/bistro -hva vet jeg, og setter meg ned. Bestiller jeg i baren? Kommer de hit tror du? Venter litt imens det flakkende blikket mitt desperat leter etter clues i de andre innfødtes oppførsel samtidig som jeg prøver å se så selvsikker og kul ut som overhodet mulig. I’m a model ffs.

Alle sitter bare å ler i sosiale grupper og drikker øl. Klokken er 13. Jeg bestiller i baren. Og før klokken er 14 er restauranten/puben/bistroen tømt. Nesten. Går de tilbake til jobb?

Jeg sitter hvertfall der fornøyd igjen og gjør dette

Etterpå går jeg i solen og vinden og koser meg. Koser meg med friheten. Den gode boken min. Boblene i blodet. Kjenner litt på ferie. Like etter stikker morgendagen meg i siden. Men det klarer jeg å ignorere enn så lenge.

Går innom WhiteChapel Art Gallery. Der vil jeg gå. 

Kunne ikke få med hele navnet, da jeg hadde måttet gå ut i den tungt trafikkerte veien. Og mest sannsynlig blitt påkjørt.

Det viser seg å være mange forskjellige utsillinger over flere etasjer, jeg ser 3 av 5. Spesielt etter jeg begynner å flashe med det kule kameraet mitt som jeg er innmari dreven i med én gang jeg går inn i første utsilling før jeg ser hun sure som sitter i hjørnet der. Med PEKEfingeren. Not allowed.

Får med meg dette. Verdt å bryte reglene? Hell yea.

Føler meg halvteit der jeg går og leser om Marxisme, så jeg bestemmer meg for å følge rådet jeg fikk av en, til tider, klok attenåring. Putte på Enya på øret. Eller Aurora Aksnes.

Så jeg gjør det.

Og det er akkurat som en ny verden åpner seg. Det føles som om jeg åpner meg.  Jeg hører ikke mine egne dømmende tanker om hva andre mennesker muligens dømmer meg for. Jeg bare observerer med følelsen i kroppen som øyeblikkets sang gir meg.

Jeg ser en utstilling med skulpturer som faktisk er så nydelig at jeg får lyst å smile og gråte. Forvridde ugjenkjennelige kropper med helt rolige ansikt. Øynene lukket og skjulte smil. De er vent mot hverandre. En mann og en kvinne. Ingen av de ser på hverandre eller er fysisk borti hverandre, men de er så nære. Om jeg skulle vært en skulptur ville jeg vært denne.

Jeg finner ut at jeg ikke gidder mer etter skulpturene. Ingenting hadde toppet de uansett og jeg vil bevare følelsen av de, så jeg går ut på gaten i kanskje saktere enn halvparten av tempoet jeg vanligvis går i, og ser på menneskene jeg går forbi. Det gjør jeg aldri.

Tar bilde av skoene mine for å vise at til og med de har vokst på denne nyfunne stødigheten.

Får en følelse av London by.

Kommer på at jeg ikke har spist siden frokost og blir med ett fylt med lykke. 

Før jeg kommer på at jeg skal være over det der nå, og har bestemt meg for å være voksen og ikke lytte til følelsene mine. 

Fair enough.

Så jeg setter meg ned første stedet som ser bra ut og spiser middag og drikker et glass hvitvin. Stedet fylles raskt med mennesker som drikker øl etter jobb og jeg føler meg, for første gang siden jeg kom hit, ensom.

Kjenner på den intense følelsen av å sitte midt en mengde av pratende, skrattende mennesker imens jeg har yndlingssangen på øret og ser ut vinduet.

Går hjem igjen. Kjøper snacks og vin på veien. Kommer på at jeg har en bestis i Netflix og at jeg kan stjele en kopp te av de jeg bor hos. 

Når vi klarer å være det med, må folk ha vært deprimerte før wifi.

God morgen fra London.

Jeg har sovet så trygt i natt. Ikke nødvendigvis fått den beste søvnen, men det er noe med å være så mentalt sliten etter en dag på vakt som gjør at når man føler seg trygg igjen er det nesten hellig. Rørende.

Nå har jeg flyttet inn på rommet mitt. Jeg får lov å bo her helt frem til tirsdag, hjemreisedag, og føler meg hjemme allerede.

Sitter på sengen og hører på rockettothesky og lurer på om de synes det er irriterende. Jeg tror uansett jeg kommer til å slappe av litt til her. Før jeg drar ut i en del av London jeg adri har vært i før. Jeg reiser med håndbagasje, så jeg orker ikke googlemapse meg frem til diverse stoffbutikker når jeg ikke får tatt med meg noe hjem igjen uansett. I dag skal jeg nyte. Ta med boken og kameraet, gå på museum, café og restaurant. 

I dag skal jeg huske å puste.

Litt tydeligere av klipp og farge. Brett blir vel ikke så glad om jeg bare legger ut bilder av bustete morgenhår. Og jeg trenger at Brett er glad på meg.

Bolleklippen. Som jeg begynner å elske faktisk.

FOR en dag. 

Jeg fant fort frem til studio der vi skulle øve på koreografi, det var rett ved King’s Cross.

Jævla mye å huske der. For et nummer. 

Fire lettere nervøse modeller drar fra studio etter 2,5 timer med terping og rett ned på frisøsalongen.

Her ventes det, blekes og farges det. Så må det farges litt mer. Glad jeg har med bok. For i denne lille frisørsalongen er det smekkfullt med folk. Modeller som sutter på søtsaker og nikker ja til mat og te (hvem visste at man skulle bli så sliten av å sitte?), franske frisører, danske frisører, italienske frisører, våre frisører og en hel haug med malplasserte fotografer som dokumenterer det hele.

Jeg tror ikke hjertet mitt kunne gått noe fortere om jeg stod på kanten av et fly, klar til å hoppe.

Så skal Brett, den fabulouse, klippe meg. Han har ikke sett på meg hele dagen og klokken nærmer seg 20.00. De har egne spesialister til å farge og vaske og den slags.

Jeg ser øynene hans sperre seg opp, kjeven strammer seg og leppene snurpes. Så kommer jeg på at rett før jeg ble overtalt til å gjøre showet (de sa ja til å gi meg mer penger for det) tok jeg meg en aldri så liten undercut for å lette på mitt tykke utvoksende hår.

“Who cut your hair?”

“Ehm.. a person in norway?”

“Richard!!”

Hjertet begynner å dunke så hardt jeg er redd de skal se det gjennom kappen. Brett vrir seg i noe som ser ut som smerter på gulvet, imens Richard (sjefen og han jeg mailer og prater med) prøver å finne en løsning. Den varmen jeg føler i kinnene og nedover brystet nå er ubeskrivelig. 

Jeg. har. gjort. noe. feil. Klarte jeg ikke å stille opp som de forlot meg engang??

 Tanken slår meg. Men erstattes fort med irritasjon. Jeg har lest krim hele dagen med en sterk kvinnelig figur og jeg tenker Ikke faen om du skal komme her å få meg til føle meg så dårlig. Ikke når jeg har ofret så mye for å gjøre dette. Varmen er der, men hjerteslagene avtar.

“I did it before I knew I was coming. I totally forgot. I’m sorry”

Jeg vender snuten ned i boka igjen og nikker ja til en kopp te.

Håret fikset han fint uten problem.

“No problem, darling.”

Turte ikke ta noen bilder i dag heller. Men se hvor koselig jeg bor

Bor foreløpig i stuen, de leier ut rommet mitt til en annen for natten. De har lukket døren og hengt opp et forheng så jeg får fred. Fått en kopp te som heter Tranquility også. Også lukter det røkelse og duftlys over alt.

Etter den indre krigen jeg har vært igjennom i dag, kunne jeg ikke hatt det bedre nå. Enn på sofaen til Londons koseligste svenske par.

Rett før jeg dro fra salongen btw, iført egne klær..

(som dette bildet illustrerer perfekt. må komme meg på det kurset)

sier Richard at han vil snakke med meg om klærne jeg lager. 

“Sam showed me some of your stuff, it’s reeeeally good. We should do something together?”

Nok følelser på display for én dag tenker jeg når jeg ser på han.

“Sure.”

Overlevd turen og første natten i London. Sov på hotell med den lille i natt, hun reiser i dag.

Dette er problemet med å være ung kvinne alene på tur btw..

Så. Jeg har rustet meg best mulig for en smertefri tur, med Enya på øret og nykjøpt krimbok for å unngå øyenkontakt med folk og få tiden til å gå. Får ikke fem minutters stillhet før jeg ser to stk viftende armer med bart som mimer “ER . DET . LEDIG . HER”. “Ja. Det er jo det” svarer jeg og tar ut den ene proppen. Smiler. De setter seg ned. Rett over meg. Dette var et alenebord, et veldig lite et. Og det var andre ledige bord. De ville tydeligvis bare ha dette. To stk øldrikkende, pizza og calzone -spisende menn. Faen. Må spare strøm på mobilen, vet jo ikke hvor jeg skal når jeg lander. Imens jeg legger proppene nedi vesken kommer jeg på at jeg kunne beholdt de i ørene for syns skyld. For sent. Blir for dumt å ta de opp igjen nå. 

Tlf til han ene ringer, først nå merker jeg at de er skikkelige erkebergensere. Noe trøbbel på jobb. Lasting og shipping. Han sitter der, en halv meter ifra meg og skriker så calzonebitene flyr. Han følte tydeligvis veldig sterkt for denne lasten.

De går og jeg flyr, lander og dumper ned på restaurant/café med hun lille. Det er så godt å se henne at vi bare ler. Vi deler mat. Pizza og sjokoladefat til dessert. Ølen drikker jeg bare to slurker av, jeg har det så godt.

Nå er jeg fit for fight.

Kameraet klarer ikke få wifi på dette dritthotellet. Så blir mobilbilder.

Våknet tidlig i dag med en følelse av at jeg må få masse gjort før jeg drar. Jeg får jo ikke gjort noenting på en hel uke. Så kommer jeg på at jeg faktisk skal jobbe en hel uke, og slår det hele fra meg. 

Må le av meg selv. Leste en artikkel om “flinke piker” i går før jeg duppet av. Vinklet slik at vi må slutte å gjøre oss selv til offer, og heller se det for hva det egentlig er. Eller kan være. Pliktoppfyllende, ambisiøse og samvittighetsfulle kvinner. Vi vil så mye, og vi vil det så inderlig at vi blir syke av det. 

Som en av de som har følt på dette presset og til tider vært syk på grunn av det, vil jeg tenke meg om igjen om hva jeg legger i flink-pike stempelet mitt. Ikke er jeg noe offer, og til rett tid i livet ser jeg jo at det ikke er grenser for hva jeg faktisk kan få til med slike forventninger til meg selv. At man holder seg selv til en høy standard er vel noe man heller skal være stolt av.

Og med hånd på hjertet kan jeg si at jeg nå utfordrer alle mine usikkerheter og angster jeg har i livet. Og dét er ganske fantastisk.

Også er jeg ganske glad jeg ikke prøver å være perfekt i alt i livet, i frykt for å ende opp som mine helter i enda en av mine guilty pleasures, Real housewives of Beverly Hills

OMG så gøy det er. Jeg skjemmes ikke engang. Elsker at de er så latterlige. Men de er mennesker 

de også. 

Så nå skal jeg dra. Med god samvittighet for at jeg ikke har stresset eller sagt dumme ting til meg selv over denne jobben. Av og til må man være smartere enn sitt eget hode. Hodet mitt prøver alltid å lure meg til å tro at jeg er verre i ting enn jeg er. De ville jo ha meg. Akkurat sånn jeg er.

Fikk endelig svar fra Richard der han forklarer at jeg skal bo hos en på teamet deres, en dame heldigvis, og at jeg har eget rom. Dét var gode nyheter. Kjenner med ett at hun sikkert er kjempe koselig og at vi kommer til å bli bestiser.

I ren lettelse av nyheten tok gikk vi oss en tur i solen. På vinmonopolet. Neida, vi gikk tur også. Etter vinmonopolet. Bevis

Neida. Dette beviser ingenting. Men dette gjør

Nydelige Solstrand og Moldegården. Når det er fint vær er Os en skikkelig fin plass. Når man gidder å reise dit. Det må jeg huske på.

Bortsett fra det har jeg sydd i dag, på én jakke som er bestilt, og en ny en til meg selv. Er så raskt å sy til seg selv for da kan man droppe knapper, finishings og slike ting og bare fly av gårde, råkant over hele. Har fryktelig liten tålmodighet. For eksempel nå når jeg tok et bilde selv som ble for nærme og må få mamma til å overta, verdens mest intuitive fotograf (takk for at du gidder forresten -elsker deg), da blir utviklingen fort sånn

Se det blikket. Ikke ser vi noe av jakken heller. For et team. Gøy med egen label hvertfall. 

Den ble designet i tåka etter blindtarmen sprakk og ble fjernet i vår. Timing. Ikke kom de tidsnok til avgangsshowet heller. Men eier ca. tusen i dag.

Men for å gå over på noe annet som er bra. Vi var jo på vinmonopolet. Så i dag feirer vi livet og solfylte dager med bobler og yndlingsbuksa (hvem sier man ikke kan gå med joggebukse og drikke champagne) Skål.

I dag er jeg litt nervøs. Reiser tilbake til London i morgen for å gjøre en jobb med de samme jeg gjorde photoshoot med i sommer, disse her http://www.sacohair.com/

Det er skummelt i seg selv (for meg hvertfall) å gjøre modelljobber, men det som plager meg nå er at jeg ikke vet hvor jeg skal bo. De skulle fikse accomodation som han sa, og det slår meg nå at det kan jo være hva som helst? Nå prøver jeg å være lite fisefin og minst mulig from Norway, richest country in the fucking world you know, men jeg bor da vel ikke på noe dodgy hostell i et skittent område heller. Kan jeg det?

I angst for å havne på sofaen hos noen (det er faktisk kanskje bedre enn hostell med delt bad) prepper jeg meg selv til turen som jeg best kan. Greit å se over varene før jeg står der i trusa mellom tyve queens og et par granskende damer for å unngå noen ubehagelige overraskelser.

Jeg pleier alltid å skille mellom ønsket mitt om å være helt spotless perfekt og det å gå drastisk til verks for å faktisk prøve å bli det. Det er jo mye man kunne gjort (trent regelmessig, gått på spa, tatt extentions i håret, falske vipper, solarium osv.) for å komme nærmere det flertallet i vesten anser som mer eller mindre perfekt. Eller malen. Men jeg gjør det jo ikke. Ikke liker jeg den looken heller og liker å være litt kjerring mot strømmen. 

Det jeg elsker å fokusere på er de små skjulte tingene. De tingene folk ikke nødvendigvis ser med første øyekast (så det virker som jeg er sånn kul og ikke bryr meg om overfladiske ting og sånn, jeg går jo ikke med sååå mye sminke), men så legger de merke til det og bare “å herregud, så pene ….. du har da” og jeg bare “åh, herregud, de gamle greiene her? herregud, ikke sett de på flere uker..!”. 

Ikke at jeg alltid har velstelt alt, bare når det teller, men du skjønner greia. De tingene man gjør før man reiser til syden kanskje og alt er ute til spott og spe. Eller i begynnelsen av et nytt forhold.

Så nå har det blitt skrubbet, filt, drillet, klippet, moisturized, høvlet, sparklet og sminket, for at jeg, effortlessly, ser så perfekt ut som jeg kan være til jobben.

Eneste som var dumt var at man ikke fant noe oppi her for å fikse angsten. Men da får man bare eige den.