Han andre drar kl 7 og jeg våkner. Husker på at jeg egentlig er en morgenperson. Elsker morgener. Tror det er fordi jeg føler jeg har god tid. Kroppen er rolig, det er stille, og litt magisk. Når jeg var liten og bare hun første hadde startet på skolen pleide vi stå opp 6 iblant. Mamma også. Se Disneyfilmer (Aristokattene hovedsakelig. Jeg var Toulouse) og drakk lunken melk med honning i.
Magisk. For en mamma.
Melka er byttet ut med sterk kaffe med soyamelk som, igjen, har skilt seg. Den jævla tempen. Og jeg begynner plutselig å flørte med tanken om at det snart er vinter og jul. Se den koppen.
Og buksen
YOGAen i går. Ashtanga yoga, en flyt-yoga,som består av en serie av stillinger (hver går på et inn – eller utpust) og varer i 90 minutter når gjort korrekt. Er tydeligvis bare noen få i verden (eller noe sånn) som får til dette og vi må bare forvente at det tar ca 10 år før vi får til en brøkdel av rutina. HAHA.
Jeg er glad i yoga, som trening, og har veldig stor respekt for filosofien bak det. Tror jeg er enig i en god del av tankegangen og ønsker virkelig å én dag kunne praktisere det alene og som et verktøy i hverdagen. Meditasjon og alt. Jeg sier mantraene med glede og vil tro. Synes ikke noen aspekter ved det er teit.
Men for faen da. Når hun begynner timen med å si at jeg basically bare kan gi opp fnyser jeg litt inni meg. (Jeg innser at jeg virker negativ og leter etter feil, men jeg er ekstrem obs på hvilke signaler og vibber folk sender ut og tenker veldig fort at folk forventer og jeg skuffer. Igjen.) Og var det ikke hun samme som fokuserte på at alt var bra og bare “takk deg selv for at du kom i dag” osv osv.? Nå sier hun adjø med et komma.
“Takk for i dag, gjerne kom litt oftere for bedre resultat!”
Jeg skjønner vel at om jeg trener ofte får jeg bedre resultat!! IKKE PRESS MEG!! Er det jeg egentlig vil si. Jeg er som Sheldon Copper, en skremt hjort, ingen brå bevegelser -da flykter jeg.
I stedet for lirer jeg fra meg løfter om at dette var dritinteressant og at jeg bare må komme igjen hver gang. Noe jeg virkelig ønsker. Jeg vil bare ikke bli dratt av min egen dårlige samvittighet / følelse av utilstrekkelighet eller fordi jeg vil bevise henne eller de andre i klassen om at jeg er flink. Og hvertfall ikke fordi hun sier at jeg burde det. Trassig. Jeg vil komme tilbake fordi jeg faktisk virkelig likte timen. Stop ruining it.
Men. Man kan jo ikke kontrollere hva andre sier. Og koselig er hun, som de to andre. Ikke vet jeg hva hun egentlig mente heller. Mest sannsynlig finner folk sånt prat inspirerende. Noe å strekke seg etter. Eller deilig å høre, om de føler det hele er veldig overveldende, at det ikke er normalt å mestre det med en gang. Så, dette beviser jo bare, igjen, hvor mye jeg trenger å lære meg å meditere. Stenge ute andre og lytte til meg selv. Er bare utålmodig. Igjen.
Men i dag skal jeg på tur med mamma. Og hun synes alltid jeg er flink. Lurt.
