God morgen! Våkner med skikkelig jobbelyst og skal sette i gang med én gang etter innlegget. YES! Elsker å være inspirert.
Vi var i Cape Town.
Våkner opp i nydelige Ezard House, de kaller slike hotell boutique hotels mener jeg, sånne hotell med få rom. Våkner hvertfall opp lykkelig og ser ut at det regner. YES! I toppetasjen serveres frokosten sammen med denne utsikten over camps bay. Ikke feil i det hele tatt. Fjellet i bakgrunnen, lion’s head (også kalt Hufsa på folkemunne, evt bare meg) gikk vi faktisk opp neste morgen, men first things first.
Yes. Så her er vi. Nydelig hotell, upåklagelig underdanig service som gir deg hva du vil ha hvordan du vil ha det når du vil ha det. And they ain’t afraid to ask..
Sittende, alene igjen, med ring på fingen på tuppen her sammen med min beste venn og mannen i mitt liv og én som bare lurer på om jeg har sovet godt, og vil jeg ha ferskpresset juice? Etterfulgt av én som lurer på kaffevalg, og vil jeg ha den nå? Og skal melken være kald eller varm? Den første igjen som lurer på om jeg vil ha frokost -ingen meny i sikte så her må diskuteres; vil jeg ha kontinental eller engelsk frokost? (ikke skjønner jeg hva noen av de er, men jeg husker at engelskmenn spiser bønner og pølse til frokost, så jeg sier kontinental), hvordan vil jeg ha eggene mine, “scrambled” sier jeg, noe på siden? “bacon” noe mer? “toast kanskje, det mørkeste brødet dere har” (noe han kommer tilbake til på et tidspunkt fordi han ikke helt skjønte om jeg ville ha det på siden eller under eggerøren, så jeg sier “no thank you, no toast”)
Fuck it.
Så, før jeg har fått kaffen min har jeg tårer i øynene og pustevansker og sier med pipete stemme til han andre at jeg tror jeg må gå ned og ta meg en pille. Og en halv. Gjør det, sier han varmt.
Nede på rommet er de usynlige stuepikene i full sving. Jeg braser inn og popper piller, smiler nervøst og drar igjen. De får tro hva de vil.
Og pillene hadde jeg ikke brukt hele ferien. Men som du skjønner, god service gir meg panikkangst, og da er det veldig vanskelig å nyte ferien.
Jeg tilbakevender. Nå begynner den. Frokosten fra helvete. LoL. Vegard er tydelig stresset over at han ikke har klart, etter så mye omtanke og vilje til å velge det Perfekte hotellet til den noe spesielle personen han har valgt å fri til (jeg har vært stressa på fancy hotell før og ville denne gangen ha et vakkert men busy hotell med masse folk og liv). Han mener på dette tidspunktet at det er hans feil at jeg nesten fikk et panikkanfall under frokostbestillingen, og Hvordan kunne han?!?
Stakkars mann. Er ikke sånn det henger sammen. Dette hjelper faktisk meg å roe meg ned, da jeg skifter fokuset mitt over på han og må begynne å roe han ned ved å si at man ikke kan gå gjennom livet å tenke slik. Det er jeg som bringer angsten til bordet, ikke hotellet. Det er et nydelig hotell jeg kommer til å huske for ALLTID og vil tilbake til da det allerede er fylt med spesielle minner, og på rommet elsker jeg å være og i morgen blir det bedre! Da vet jeg hva jeg skal si til frokost, for eksempel. “Jeg ser det står musli på bordet, I’m good. Great actually. Fuck off.”
“Okey da. Sorry, hvertfall.”
Skjønner du? Han sier unnskyld for noe han har brukt så mye tid og penger på. Denne mannen må man jo bare elske. For en mann.
Dagen tilbringer vi på waterfronten,
Just remembering this day and how happy this floating chair made me. #capetownfishmarket #bliss
lite å skryte av og veldig turistifisert egentlig, men får meg noe Cape Town Fishmarket. Og med vind i håret, sitte ute, Savanna’s å drikke og fritert sjømat kunne ikke dagen blitt bedre. Dette etter en litt vel lang og unødvendig gåtur i litt for mye vind og gnagsår tendenser i disse derby skoene, men uansett! Gull i enden av tunnelen! Regnbuen, whatever.
Neste morgen er bedre.
Da står vi opp tidlig (-ish, ikke Durban-tidlig, men før 8) og går opp Lion’s Head. Ah! FOR EN START PÅ DAGEN! tenker du?
Vi spiste jo ikke frokost før vi dro avgårde. Ikke tok vi med noe til toppen heller. Dette går fort! Nå er dette en kort tur, men det er alikevel et fjell. Og det tar rundt 40 minutter i bra tempo for å gå opp dit. Og det er tungt. Ikke utslitende tungt, men tungt. Og jeg med mitt lave blodtrykk og blodsukker går ALL IN til å begynne med, merker mot toppen at kroppen ikke har så mye å gi. Og da skal jeg opp i stiger, basically klatrer vi mot toppen det er så smalt.
Ikke fornøyd. På toppen av det hele er jeg andpusten og sliten. Men ikke faen om jeg snur. Så jeg velger, naturligvis, å bli sur på Vegard.
Fint på toppen. Sykt dårlig stemning. JEG HATER Å VÆRE SLITEN. Nå føler jeg meg svak også.. Queen.
Mykner litt på vei ned når kroppen begynner å innhente seg.
Her var det egentlig nydelige utskjæringer.. Vet ikke helt hvorfor vi ikke klarte å fange det på mobilkameraet.
På god vei ned er jeg fornøyd igjen. Solen er på vår side, selv om det faktisk er litt kjølig ellers -det er jo tidlig fortsatt og dusj, kaffe og frokost nærmer seg. YES!
Og når vi endelig setter oss ned til frokost er det FOLK der!!! Vi er ikke alene og det er lyder rundt oss.
En mannlig hjertespesialist i 40-årene, fysisk i sykt god form, én kvinnelig sexolog med stor kjeft og upåklagelig humør, også sykt sterk kropp og helt sminkefri. Surfer helt sikkert, tenker jeg stille. Sosiale vesener som deler erfaringer om byen, han er faktisk herfra, hun fra Canada. De prater om vin på toppen av fjell, vinsmaking, rett og slett mine folk, tenker jeg og nyter støyet rundt meg. Hun ler også høyt og rampete, noe jeg setter pris på.
Hun nevner en datter når jeg sier jeg er fashion designer, noe jeg ikke tenker noe over før det slentrer inn en ung dame med platinafarget front og resten sort. Dristig utringning og denimshorts oppi rumpen som dekker halvparten av det den trusa jeg går med under maxikjolen jeg har arvet av mamma gjør. Hun ser britisk ut, tenker jeg først. Og av én eller annen grunn stopper jeg meg selv når jeg instinktivt har lyst å si “your daughter?”
“Moren” stikker avgårde og jeg tar hjertespesialisten i å sende den britiske twerkeren noen sultne blikk der hun står og nyter utsikten på verandaen før han ser tilbake på meg. Først nå ser jeg det. Den indre freakinessen hans. -Dr. Swinger.
Kaffe, ja. Sort, takk. Melk ved siden av. Kald.
Good for them! tenker jeg og ser på han andre. Det der er IKKE datteren deres.
Ezard House steg fra dette øyeblikket et par hakk i min bok, hvertfall.