Nå har jeg vært vekke lenge føles det som! Var på reisefot (uten kamera….) med de her to (sorry, miranda -sorry alle tre egentlig, eneste jeg hadde) i en uke, noe som for meg har vært ganske lenge. London for filming i skogen og photoshoot for magasin, så Oslo for Lindmo og P3 gull. Veldig gøy og relativt enkelt å være med på så lenge man smiler varmt til alle man møter og passer på å holde seg godt i bakgrunnen og utenfor kameravidde.
Så stas å se mine klær i blader som her, Notion magazine. Og jeg tenker på så heldig jeg er som får muligheten.
Også nesten like mye stas å gå rundt i Londons gater med hun første alle de gangene de ikke trenger oss hengende rundt. Flinke på julestemning de der.
Og på å holde trærne i Oxford street grønne året rundt?
What is this magic…?
Sørget selvsagt for å få vår Disney-dose (mest Star Wars for den lille…) magi i år også siden sjansen var der.
Her altså, mine to beste i hele den store stygge verden, i selveste Askepotts gresskarvogn. Herregud, jeg begynner nesten å gråte, så nydelig er det.
Om det er det skjøre bløte laget med snø som har lagt seg utenfor vinduet eller det faktumet at det faktisk skjedde natt til første desember / at det er første desember / drømmejobben jeg holder på med akkurat nå (julekjole til Nobels) / uken sammen med mine søstre / John Lewis reklamen / kunnskapen fra Love Actually (for i jula er man ærlig) / den faktiske fysiske følelsen av kaffen min / denne nye genseren fra Samsøe
eller bare den skjeggete flotte mannen som kom hjem tidlig denne gangen;
Jeg elsker deg.
Jeg befinner meg fylt med kjærlighet i dag og vil dele den med deg som klikket deg inn. Denne julen er det viktigere enn noen gang å være obs på å elske hverandre. Resten er det ikke så nøye med. Om du failer på jobben men hjelper hun nye på jobben med å passe inn og slippe å føle seg så klein og elsker partner og barn når du kommer hjem, har du allikevel vunnet. God første dag i advent.
Ikke rart egentlig, og som bestilt på mange måter. Han andre reiste på jobb ved morgengry og de siste dagene har vært så fulle av avtaler at jeg ikke har fått så mye som en times nede eller alenetid. Terapien peaket også på fredag på vondhets-skalaen når den gode manne-mannterapeuten min sier at jeg skal forestille meg at jeg kommer til å ha det sånn resten av livet.
Ikke rart jeg er sliten når jeg fortsår hvor redd jeg egentlig er for akkurat det.
Han informerer meg igjen og igjen at det ikke trenger å være eller er tilfelle. Men jeg må bli kvitt den redselen. For den gjør meg ingenting godt.
Har vi ikke alle en selverklært “sannhet” vi er redd kommer til å inntreffe, som ikke gjør annet enn å holde oss litt tilbake i livet? Sånn i underbevisstheten kanskje? En livsløgn eller skrekk-scenario? Jeg tror det.
Fått masse ut av den siste uken da. Bortsett fra den faktiske jobben som henger over meg. Covershoot til albumet til den lille. Jeg er jo nå i den situasjonen at jeg slites ut den vanskeligste jobben -nemlig livet mitt, til å gjøre den egentlige jobben min.
Men jeg stresser ikke så mye med det. Jeg pleier meg selv litt nå, så ser jeg utover dagen. Husker jeg rett fra skoletiden er en god forkjølelse på mystisk vis alltid mye bedre rundt 1500-tiden.
Huden min ser, på den mer positive siden, fantastisk ut. Kanskje det er de åpne porene og hetetoktene mellom nys og host som gjør det. Men jeg føler definitivt jeg har en forkjølelses-glow. Eller kanskje anti-glow. Den er hvertfall sykt jevn.
Så jeg tente et lys på badet for anledningen.
Har mye å glede meg til over jobben også! Har vært så heldig å få fjær fra lysdesigneren til den lille. En i familien som hadde etterlatt seg en hel del stolte fjær fra hattemaker-virksomheten sin, som hun nå ville dele med meg. Det setter jeg pris på.
Så jeg pakket med meg to poser og en boks.
Vanskelig å få ting kjenner jeg. Gratis, bare. Fordi de vil du skal ha det. Takk, uansett. Igjen.
Deler på facebook og deler her. Jeg kan ikke høre nok fra profilerte mennesker som sier høyt at vi trenger å lære og elske mennesket igjen. Det som egentlig er mennesket.
Les om det Per Fuggeli sier her og kjenn på at alt du er tilsammen er elskverdig og verdt noe. Du vil ikke tro på det fordi vi er lært opp til å tro noe annet, men vit hvertfall at det er det som er den eneste sannheten (ingen regel uten unntak. Ikke alles sider er like elskverdig). Vi er ikke ment til å dele oss opp, klassifisere hva som er bra og hva som er dårlig med oss selv. Instagramme de bedre og forkaste, skamme oss over og skjule de dårlige. Alt bidrar til det som gjør deg. Og det trenger vi å vite til de dagene vi ikke er vinnere.
I går lagde jeg muesli. Og den var perfekt. Så i går vant jeg. Men jeg vet, jeg vet, at ikke alle dager er like fulle av prestasjoner. Det var dagens. Vær så god.
Vært i en del (ok kanskje tre –oh, so popular..) middagsbesøk i det siste og tenkt litt over hva man burde ta med seg. Mat, gikk det plutselig opp for meg idet jeg googlet en kakeoppskrift, tar man IKKE med seg. Outshining av vertene – no, no!. Tross alt de som har bedt til besøk. Om de ikke ene og alene skal få eie kred’en for timene brukt over kjøkkenbenken, eller skryten og/eller etterspørsel etter oppskriften med øynene sperret opp og munnen halvåpen (og full i mat), frister det fint lite å invitere igjen.
Jeg kjøpte en ferdigkake en gang, en skikkelig kjip en innpakket i plastikk med toppingen halvveis sklidd av. Hadde blomst ved siden av da, begge fra Coop Obs på Lagunen. Jeg tenker fortsatt på det.
Sorry, Janie.
Så.
Blomster har jeg funnet ut er alltid kjekt å både gi og få. Selvplukkede eller dyre. En løk fra hagen kan være like sjarmerende som roser som fort dør. Potte med er topp stemning.
Vin. Alltid en vinner. Her trenger man ikke være beskjeden heller.
Smågaver, her er jeg på ukjent territorium da jeg har funnet nok trøst og komfort i de overnevnte, er supert. Om man gidder. Men kjenner man personen nok er det jo ikke noe feil med en bok du vet vedkommende kommer til å like eller noe fine lys eller såper. Har aldri gjort dette selv, men duftlys er jo sånt stas som jeg aldri gidder å bruke penger på, men elsker å ha. Kunne vært fint.
Grunnen til at jeg kom på å skrive dette (ikke for at jeg hadde så mange lure idéer tydeligvis) er at naboparet lånte sagen til han andre noen dager til opppussing. Også fikk vi vin for det. Noe jeg ble veldig imponert av og satte de nye naboene med en gang i båsen “Classy”.
Herregud, nå har jeg vært sporty igjen. Tenkte jeg skulle teste ut de nye lårene mine (post lang fjelltur med sekk) på Ulriken i dag og kan vel egentlig konkludere med at Ulriken fortsatt er noe drit.
La også merke til, og jeg vet ikke om dette er en bergenser-greie, at absolutt ingen smilte tilbake til meg på turen. Noe jeg synes var ganske dårlig da vi alle sammen faktisk har valgt å gå på fjellet.
Så kom jeg på hvor forbanna jeg var på alle rundt meg sist jeg gikk opp Ulriken og tenkte at kanskje turen har hjulpet litt alikevel.
Tanken slo meg også, at forskjellen her faktisk kan være selve fjellet. Det er jo et drittfjell. Bare godt for én ting. Trening. Og som motstander av kollektiv trening, i form av treningssenter og alt annet, følte jeg med ett at Ulriken ikke er noe for meg. Du får ingen naturlige pauser. Det går rett opp. Hele tiden. Du går i en jævla elv minst en tredjedel av turen. Og stien suger. Det er ikke noe sti egentlig. Bare en haug med steiner. I en elv. Rett oppover.
Og nedover er man jo bare livredd for å dette og knuse kjeven samt miste alle tennene sine.
Merket godt på vei nedover at jeg begynte å bli litt selvgod også. Noe jeg har sett hos folk som trener kollektivt. Det der vil jeg faen ikke ha. Smilte av de som sleit seg oppover. Fikk plutselig trang til å komme med oppmuntrende ord til de?! Ble skikkelig irritert på noen andreklassinger som krysset veien rett før jeg var hjemme også, da de ikke klarte å se at jeg faktisk GÅR PÅ TUR HER.
Feirer den nyfunnede innsikten med vin i glasset, ost på fjøla og nye episoder av yndlingsfamilien.
The Kardashians <3
Henger langt bak og kjenner jeg skal bruke disse dagene wisely på å ta litt igjen.
I varmen i går begravde vi den siste bestefaren vår. Fineste begravelsen jeg har vært i. Litt hjelper det selvsagt at døden er forventet, kanskje til og med velkommen, men det fineste med akkurat denne var at kjærligheten og respekten som ble vist til en mann så mye større enn livet hans ble, var større enn han noensinne kunne tro at folkene rundt han følte for han.
Jeg har aldri vært stoltere av familien min.
Når vi kom hjem ble det gravøl på terrassen. Og chips. For hvem har overskudd til å lage middag når man er i sorg.
Det ble kanskje litt mer enn én gravøl. Men det tror jeg han hadde likt. Og i dag blåser det så varmt og sterkt at man nesten ikke kan annet enn å tenke at det er han som sender oss en varm og voldsom klem.
Kjenner jeg har lyst å skrive noe uten å finne en særlig god vinkling..
Noe om en jeg er glad i.
En som har bursdag i dag men ikke kan være med på feiringen.
Denne personen gjorde det mest endelige man kan gjøre i livet og jeg klarer egentlig ikke samle tankene mine til noe som kan si noe om det.
Ingenting som kan hjelpe deg eller de som er tvunget til å møte denne dagen uten deg. Din kjære familie.
Hva er det å si når det verst tenkelige skjer egentlig? Vi kan minne oss selv på hvor mye kjærlighet som var og er mellom oss. Hvor skjørt livet er. Hvor fantastisk du var. Det er fascinerende hvor fantastiske vi blir når vi ikke lenger er. Det burde minne oss på hvor lite vits det er å dyrke feilene i oss selv. De vi elsker bryr seg tydeligvis aldri noe særlig om de.
Men alt det der vet du..
Jeg vil bruke denne dagen, dagen din, til å minne meg selv på hvor alvorlig vi må ta hverandre og hverandres følelsesliv. Det er et helt spekter av forskjellige typer følelsesliv fra de sensitive til de mest hardhudede som vi danser oss gjennom i løpet av livets ulike faser. Noen danser mye, noen står nesten i ro. Jeg snakker like mye om meg selv når jeg snakker om sensitive, men en ting vet jeg, og det er at noe som for andre kunne flires vekk tok du av og til inn i dypet av din romslige sjel og gav det næring på bekostning av deg selv så det vokste seg vondt og tungt å bære på. Dette er så viktig å forstå. Hvor tungt noen bærer uten muligheten å legge det fra seg.
Dette ble din løsning. Din utvei og så altfor endelige valg. Og jeg skriker inni meg av sorg og redsel at vi må dele på det tunge. Ikke ha en så kort utløpstid på det å være sliten. Ikke være så raske og sammenligne eget følelsesliv med andres. Være forståelsesfulle, om ikke det -åpne mot hverandre.
Du har lært meg å ha mer respekt for mitt eget og andres følelsesliv. Prøve å se når jeg ikke føler selv. Men jeg takker deg ikke. Jeg hyller deg og tiden din her.
Da har jeg også tatt fredagskveld. Fysisk hvertfall. Har vin i glasset da, så det må jo være sant.
På bilturen hjem til mamma og de, ut på landet – ut av byen og vekk fra symaskina, hater jeg litt at jeg ikke føler meg ferdig nok og må minne meg selv på at dette er jobben min. Ikke livet mitt.
Jeg biter negler og lurer på om jeg kanskje ikke skulle ha begynt med neglelakk igjen.
Kan jo ikke ha stygge negler med så fin ring på fingen.
The Pressure
Litt sol på terrassen med mamma før de drar. Nå er det en time til den lille og den første kommer fra London. Jeg gleder meg til å se de.
Har hatt issues med fingrene mine så lenge jeg kan huske.
I barnehagen hadde jeg vorter. Jeg talte en gang. 98 vorter fordelt på to små pikehender som hver eneste dag før lunsjtid måtte presenteres foran de andre og de voksne -hygienepolitiet som dømte om du var ren nok til å spise. Skammen. I tillegg hadde jeg to føflekker inni hendene. Det hadde jeg ikke sett før på noen andre og fant det veldig fort i livet mitt veldig naturlig å bare gjemme hendene mine for all eksponering.
Vortene frøs vi. En gang i uken. Mamma var god sånn. Tok alt på alvor. Dette skulle jeg slippe. Men når vortene en dag plutselig ikke var der var det jo de føflekkene..
Også bet jeg jo negler. Det hadde jeg forsåvidt alltid gjort, men nå når vortene ikke var der for å ta beundringen og oppmerksomheten såg man det enda tydeligere. Og det måtte jeg slutte med. Det er skitnere enn å slikke et toalettsete fikk jeg høre. Fysj.
Rart det der. Når man henger seg opp i noe, hvor lenge det kan bli ved deg til og med lenge etter det er over. For fine hender har jeg egentlig..
Dagen i dag har tatt en del energi og gitt lite avkastning virker det som til slutt. Så i kveld, når det er fysisk ute av mine hender, prøver jeg (som en norsk rapper hvisket i øret mitt om og om igjen sommeren 2009) å la det bare gli forbi.
Det vil være en del slike tilfeller når man jobber som jeg gjør. Man må verne om seg selv. Og kunden. Måle mengde arbeid, energi, økonomi og påkjenning for begge parter før man går inn i et eventuelt samarbeid. Slik at ingen føler seg utnyttet, oversett eller misforstått. Man ønsker jo at begge parter kommer ut av samarbeidet fornøyd. Og det virker enklere enn man skulle tro. Et helt liv av egen erfaringer og assosiasjoner gjør ofte at man er verdenshav fra hverandre imens man tror vi er helt på samme side. Helt der, liksom.
Kommunikasjon.
Føler ikke jeg har vært så god der i det siste. Og som et resultat har jeg det OK- i kveld.
Derfor velger jeg å håndtere følelsene mine ved å se på noen som er enda verre i kommunikasjon og selvinnsikt enn meg selv (og med meg selv mener jeg obviously kunden). Jeg skal se på Paradise Hotel.
Begynner å kjenne prisen av Esmod-drivet i dag på kroppen. For det tar på å jobbe like mange timer som man er våken.
På Esmod, slik som den siste uken, setter jeg på strykejernet og innstiller symaskinen på det den skal stå på for å unngå tull om jeg skulle sette meg ned og glemme meg et sekund imens kaffen koker, før jeg går og tisser. Og jeg må alltid tisse om morgenen. Skikkelig.
Det er egentlig ganske mye koselig med det å være travel i min lille boble av en verden. Jeg koser meg alltid med et prosjekt i begynnelsen. Du har stoffet der (stryker det lett) , glidelåsen der borte der, alt er dampet og steamet, saksen er skarp og klar til å klippe i noe annet enn den jævla toilen, maskinen er tredd i rett tråd, plagget skal bli født. Og du er jordmor.
#nofilter -pure fear
Men man har som regel en plan. En tidsplan. Og den inneholder som regel ikke fuck ups. Og de kommer. Uansett hvor forberedt du er så skjer et eller annet uforutsigbart som umiddelbart får den koselige verdenen din til å gå dukken. For du vet så godt at dette har du faktisk ikke tid til! Ikke tid!! Om du sløyfer nattesøvnen, -kanskje. Men det er ikke tid i planen til dette! Og dette, disse tingene, gjør deg veldig sliten på sikt. Du henger fra dette øyeblikket bakpå.
Du har offisielt failet planen og må se bort ifra ALT som står på den listen før det siste store ordet i blokkbokstaver markert i rødt. DEADLINE. Fra nå av er det det eneste som betyr noe. Samvær, husstell, variert kosthold, personlig hygiene, søvn, selvinnsikt og refleksjon er noen av de første tingene som flyr ut vinduet.
(Det som skjer etter dét vil jeg ikke gå inn på engang)
Og nå er vi i begynnelsen av den maniske fasen, som enda ikke er så ille. For motivasjonen til å være et damplokomotiv er der. Og den er essensiell. Du har ofret alt som vitner om et liv, og sier til deg selv at om jeg bare står på nå så MÅ det jo gå! (?) Du sluker kaffe og sjokolade for energi og ler med hele deg når de andre i huset går og legger seg og spør om ikke du også kunne hatt godt av litt søvn. Sett det med friske øyne i morgen? Du er så gira. Og enda klar som ei klokke i topplokket -eiger dine tidligere feil og jobber iherdig med å rette opp i de, slik at du kan nå DEADLINE med selvrespekten i behold.
Dette skjer ikke.
For når du tror, og du har jo til nå ofret dette “alt” for å komme hit, at du begynner å nærme deg noe som kan ligne på sluttspurten i planen, så begynner damplokomotivet å hoste. Kroppen, og kanskje hodet fremfor alt, begynner å tøyse noe voldsomt. Plutselig har du sydd rett mot vrang, ermet fast i ditt eget, sidepanelet sammen med baksiden eller overlocket sammen en søm der det skulle være en glidelås.
Og da.. Når hjernen din er kommet hit (helt ned hit), da kan du banne på at du har sydd de siste intense, kritiske minuttene uten undertråd.
Unleash The Kraken.
Denne fasen er kort og intens og farlig om man lar den herje vilt. Når man inntrer den siste fatale kraken-fasen er det bare til å ta et steg tilbake. Vekk en venn forsiktig om du må skrike til noen. For all del, fjern deg selv fra prosjektet og ta en pause.
Også går du og legger deg i rent raseri, tar opp dine menneskelige behov (som hygiene) igjen, problemene løser seg som floker etter billig balsam og du rekker deadline. Du har faktisk litt tid til overs på slutten der. Verden gir mening igjen.
Så i dag tar jeg det i litt roligere tempo. Orker ikke det der før jeg absolutt må.
Siden jeg jobber hjemmenifra har det skjedd mer enn én gang at jeg blir sittende måpende over konstruksjonen til Dr.Phil av sinne eller sympati. I dag var det en stakkars jente med kroppsdysmorfi og OCD, spesielt rettet til en angst for å ikke være vakrere enn søsteren sin. Og jeg får så vondt av denne unge jenten som ikke klarer å se på søsteren sin engang, hun har det så vondt.
Vi er sjalu av natur. Vi måler oss selv opp mot hverandre hele tiden. Noe som er rart, da vi alle er forskjellige. Kroppsdysmorfi er en lidelse der man har en vrangforestilling om hvordan man egentlig ser ut. Og gjerne ender opp med å bruke timevis på å studere / kritisere og dømme kroppen sin. En liten del av dette tror jeg også mange kan kjenne på til tider. Jeg kjenner ingen hvertfall som har en overbevisning om at de er noe vakrere eller bedre enn det de er utseendemessig. Vi blir hardere og hardere med oss selv når det gjelder utseende. Og hva er vakkert uansett?
Og OCD fører til en rekke handlinger og ritualer i frykt for hva som kan skje, kommer til å skje, om man ikke utfører de. Et kontrollbehov som til slutt tar over livet til vedkommende, i forskjellige grader. Veldig få av oss lever livet fritt fra indre stress og en følelse av at man må eller burde kontrollere ting rundt oss slik at det ikke spinner helt ut av kontroll og EKSPLODERER !!!! -dette varierer veldig fra person til person, men alle har kontrollbehov til en viss grad.
Det er så viktig å forstå når slike følelser går for langt og ødelegger liv. Like viktig er det å erkjenne at vi alle føler på det. Ingen av oss kan heve oss over noe av det, da det bare er menneskelig. Og vi er alle mennesker. Om du ikke er det, velkommen og beklager. Men forskjellen på en som lider av en psykisk lidelse og en som ikke gjør det, er at førstnevnte har mer av en følelse eller et behov enn sistnevnte har på visse områder. Akkurat nå i livet sitt hvertfall. Føler litt sterkere på noen ting. Er mer sårbar på noen områder. Det er viktig å huske. Det kunne skjedd deg.
I dag har jeg hjulpet til med siste påskehandling og små ærend før jeg dro på lunsj med en fin en på Os. Hentet ring også. Den glinser faktisk mye mer og det får meg til å lure på hva jeg har gjort for å fortjene dette.
Også er jeg i avisen i dag og det gjør meg litt rørt at de har puttet meg på forsiden. Så snille de er.
Skulle du ha sykt lyst til å lese og ikke har tilgang til Os og Fusa posten (vær så god, Sandra) kan du lese her
Takk til den fine intervjueren! Jeg føler meg hvertfall sjukt spesiell.
Det er vanskelig å ikke finne ny respekt og medlidenhet for folk når de blir syke. For å ikke snakke om når sykdommen går så langt at den blir synlig. Da er vi snille da. Og godt er det. At det finnes hvertfall én ting som gjør at vi kan se mennesket bak det tilsmussede sløret av fordommer og labler vi vanligvis ikke klarer å se forbi. Synd at det krever sykdom og smerte, men det er hvertfall noe. Vi stopper litt opp. Det vekker noe i oss. Et instinkt som gjør at vi får vondt på deres vegne og kanskje til og med gjør at man kjenner behov for å hjelpe. Vi kjenner på det menneskelige i oss til en forandring.
Har ingen poeng med dette, men kan man bidra til å bringe oss sammen, gå litt aggressivt mot denne muren av fordommer og uvitenhet, så må man gjøre det! Fang oppmerksomheten til folk når buksa deres er nede og bruk den til noe! Og det gjør Gunhild. Kult!
I’m going to do this one in english. Not because there’s so many english speaking people following my norwegian blog. Just one. For my new bff, Katy. Or ‘Perry’ as I call her sometimes. Mostly when I’m upset with her.
Obviously I’m joking. I don’t know her. We’re worlds apart, Katy and I.
It’s my little sister she’s bff’s with.
Anyway, enough about Katy, jeez, she always seems to sneak up in a conversation. I’m leaving tomorrow. And I’ve been feeling so many things these last days. Butterflies. Tears of joy. Nausea. Fear. Trips, or more accurately; flashes down memory lane I’d rather not take. Feeling humble. Grateful. Trouble sleeping. No problem eating though, ironically
(I’ve probably fucked up that natural communication system that’s usually between your brain and your stomach forever as it is smudged with insecurity and trust-issues, pointing fingers and memories of shame). But it’s fine. I just really can’t wait anymore. I’ve waited 8 years.
And. Now. I. Can’t. Wait. Any. Longer.
I ‘m going to see my host family.
And that family’s bff-family. I’ve been thinking a lot about the past the last couple of weeks and conclude with what Carrie says when cheating on Aidan with Mr. Big while he’s married; It was the best of times it was the worst of times.
I say this because being an exchange student at 16 -fleeing the continent for South Africa to get as far away from myself and my emotional life as I possibly could, turned out to be so much more than I expected. Of everything. I didn’t expect to fall in love with my family and the ones surrounding it as much as I did, that’s the first thing that comes to mind.
Which leads me to the feeling of guilt. Guilty because they took me into their family SO gracefully, with two young impressionable girls in the house, and I can’t shake that horrible feeling that I may have exploited the situation. Not may, actually, let’s be honest. I did. It’s an ugly truth, but it’s an ugly disease.
The flashes of presentness (can I say that?), those moments when I was so happy I can’t imagine being happier. And proud of bringing myself there. To those moments. I learned so much in that year. Most of all that I couldn’t stay where I was at.
And the moments of loneliness. Not that I was alone physically, all though I struggled making friends at school because of my everything, the coming-down from things, the hangover, the sunday and harsh promise of monday the day after (and if you read my blog you know I’m only starting to like mondays just now).
The country. Africa! So much more to this country than hot weather and surfing or sunbathing whilst sipping cocktails (really? there’s cock in cocktail?!). The animals, the nature, the sounds. I never expected to feel so drawn to it. And come to think of it, I was so lucky during my year! Maybe not lucky, more like the people around me took really good care of me and made sure I was properly introduced to the place. I went on safari’s, hiking in the Drakensberg, slept in caves, showered under trees amongst wild animals, travelled the country -from beach houses in Durban to Cape Town and Pretoria. And I tried real ganja (not with the family of course!). Ah..We laughed so hard that night.
This feels like a big test for me. A personal test. I feel this enormous need, almost, to be a success story in their eyes. The day I left South Africa, 17 years old and feeling like absolute shit because of the 5 kg I had put on for my homecoming, I remember my host dad say to me that I had to sort myself out eventually. We spoke about everything! But we never spoke about these things. Which I always appreciated and saw as a sign of respect. He knew I knew. And those words have been with me for all these years. And now I feel like they are my mirrors and I’ll know if I’m only kidding myself or if I really have moved on when I see them.
I know. I’m getting carried away. I’m fine now. And they look very fine. And we’ll be FREAKIN’ HAPPY TOGETHER!!!!!!
Have to pack my bag now. See you on the other side. Unless I die of excitement first.
i en uke, noe som for meg har vært ganske lenge. London for filming i skogen og photoshoot for magasin, så Oslo for Lindmo og P3 gull. Veldig gøy og relativt enkelt å være med på så lenge man smiler varmt til alle man møter og passer på å holde seg godt i bakgrunnen og utenfor kameravidde.
