It’s been so long since my last post that I’m starting to get withdrawals. Blogging is the one time where I find solitude and complete self-surrender. I am free for a moment.
But the last weeks I’ve been traveling. First the US with these two to shoot a video,
corset and all.
Coffee and makeup. #instagramlife
Stayed in a hotel room that made me feel SO comfortable I wanted to move in.
This view in the morning <3And a bathroom I actually felt I could walk barefoot in without barfing.
That made me smile inwards like dis.
And when the jet lag wore off we made our way to Oslo. My loved and lost city I once called home..
It’s been a stressful couple of weeks which has lead me feeling empty and in desperate need for escape and love from my friends. Luckily I’m hosting a party tonight and will achieve exactly that. But these weeks have really challenged me. Tested how truthful to myself I really am, about where I am. Physically and mentally. Health-wise. And I found that I will never be comfortable with the level of pain I have to endure from being in public. It’s simply not ok for me and might be the only aspect of my life that I truly don’t know how to fix. And I’m a fixer. I’M A FUCKING DOER!
And this makes me so sad. And the only thing I have, which is absolutely horrible to say, is alcohol to give me relief. It’s true. No amount of breathing exercises has helped anyone with severe social anxiety that I know of. And it pisses me off to be honest.
Coming here with your “try to feel what it is that you’re really experiencing as your panic starts to escalate..”
No shit. Therapist. I’m feeling what’s happening. Total fucking panic is happening! And it’s scary. And it hurts. It physically hurts. My body, my presence, my intellect, my future and my fucking belief in my fucking self. I grieve so often over this I can’t fucking meditate without crying over this. Don’t fucking push me further with your fucking mindfulness. My mind is fucking full. Full of irrational thoughts, doubts and fears.
I also found how delicate my physical issues are. Two and a half weeks without running really threw me. I’m equally disgusted and sad for myself for that. And am now trying really hard not to be.
I also, same week, faced one of my biggest fears in life. Being a person for someone whom I love, that I myself would hate. Not that I’m going to write any further on this. But for me, who base my social life on not being a burden. Not act weird. Making others feel comfortable, as I so often am not. This really hit me hard. So I’m discussing this with my tear-canals on a daily basis. That sometimes it just might be worth it.
Ok. Now. Thank you for reading. Hope you’ll have a fabulous saturday. We all deserve it.
Here’s a pancake.
We obviously didn’t finish. ‘Cause we’re all fucking girly pussies.
The BEST way to start the day. The other one asleep, tea with a generous spoon of honey chilling on my side, mat rolled out and candles lit. My butt in the air like I just don’t care.
Yoga morning. Sigh..
I say best way to start the day meaning the best way today. I’m obviously not one of those people emotionally or physically stable enough, nor interested, to have daily routines I measure my self-worth in throughout the rest of that day. I always listen to my mind and body to tell me what I need from today. My challenges has taught me that.
I’m appreciative of a lot of things I’ve learned from my challenges. And that’s Oh, so important. My therapist constantly has to remind me to stop, go back, look at what just happened and what did I do and what do I tell myself in hindsight. WHAT CAN I LEARN FROM THIS? Crucial. That’s the only way to learn from yourself so that you can wake up one day and recognize that emotion and know what to do to enhance it or make it tolerable. Make it go away.
Sometimes for me that’s watching a movie. Switch off. Some days it’s going for a run. Some days it’s working. Slowly. I also have to remind myself to pace myself. This is it. This is your life. All of it. So might as well be present now and feel whatever it is you’re feeling and make your decisions based on that. It will make your day more tolerable and you don’t have to rush towards whatever it is at the end of it that takes the stress or pain away. For me that’s usually wine. Or rash decisions to make me feel less of what’s going on inside. But we’re always looking forward to something though! Time is such a devious little fucker. Try to make now good. Or OK, even.
I used to always put off my meals. Portion them carefully throughout the day. Save the meals for the big ones like a lunatic.
Breakfast, but only a couple of hours after getting up.
Lunch, but only when someone present.
Dinner, HUGE one! Starve before dinner, must let so much time go after lunch before dinner that you’re positively sure your stomach is completely empty before putting anything more in there.
Letting the clock decide when and what to eat. Like the clock knows. Never EVER would I listen to my growling stomach, can’t fucking trust your stomach; what has it ever done to you other than make you bloated or embarrass you in front of your class with fucked up noises before lunch? Showing everybody your shame, your greedy and hungry shame. I’m not hungry, my stomach’s upset. Fuck that stomach.
And that was when I thought I was healthy. In control. Must be in total control over body.
How else would it survive?
…
Whereas now, I try not to think what’s ahead. Try.( I don’t think I’ll ever be rid of this nasty little bitch on my shoulder some days telling me to do destructive shit and then hate myself for it) But now, if I’m going somewhere where there’s food involved -eating out later or just planning to have something that i love later; it doesn’t matter. I listen to my stomach. What does it want. What does it need to function for the task ahead. Then I eat that. If I’m going out for lunch an hour later, I’ll go for lunch an hour later. And eat whatever I feel like at lunch. If I can finish doesn’t really matter. Noe one is forcing you to finish that fish. Certainly not if you’re gonna starve yourself for 7 hours afterwards. To “earn” food again.
That was today’s thoughts. Now I’m going to have my second breakfast. It’s gonna be a good day today.
And it’s been fucking SNOWING!!
Can you tell by my sock I’ve been sewing?
That was a rhyme. This day just keeps getting better.
HAPPY SATURDAY! And trust that body of yours, it has amazing skills and secrets it wants to share.
Er rart, for jeg mente bestemt jeg hadde et slags gjennombrudd, satte et punktum som gjorde at jeg gråt av lykke og lettelse etterpå hos psykologen for noen uker siden da jeg for første gang gikk gjennom følelsene mine rundt bryllupet. Samtalen var fylt med tristhet, men ro. En sorg, men aksept. Jeg var så lettet at jeg kunne tåle bryllupsminnet mitt. Og midt i det hele overraskende nok kjente jeg en form for stolthet. Over å ha gjort det umulige. For mørkere og mer umulig morgen har jeg vel aldri hatt tror jeg.
Nå er jeg sint. Dritsint. Jeg gjenopplever den natten om og om igjen. Mest når jeg er sliten. Så sliten at man ikke får sove. Jeg synes det er helt forferdelig. Med skjelvende hender, trangen for å slå meg selv i magen og hodet -der det gjør mest vondt, griner jeg meg gjennom natten. Sparker i dynen av frustrasjon som et barn som har blitt fratatt godteriet sitt, og vrir meg mellom klynkene. Å grine av rent sinne er det mest slitsomme jeg kan tenke meg.
Akkurat nå.
Jeg har nesten ikke sovet så klarer obviously ikke tenke klart. I morgen kommer jeg sikkert på ting som er verre.
Men følelsen som slår meg rundt 0200 i natt, når jeg skjønner at følelsen jeg har i kroppen er et svakt minne fra natten før bryllupet, gjør at jeg faktisk uttrykker meg høyt om at jeg ikke orker en slik natt til. Til en eller annen. Hvem som helst.
Jeg blir bare lei meg av å se på bildene fra bryllupet. Hver gang jeg har en vanlig dag, en god dag, til og med en vanlig dårlig dag, møter jeg meg selv i speilet på badet om morgenen og tenker “hadde det bare vært i dag..”
Dette vil nok snu en gang. En gang man har det bedre og har andre viktigere ting å fokusere på enn et simpelt minne fra én dag i livet ditt. En gang man slutter å synes synd på seg selv og er tvunget til å leve nå, fordi verden rundt deg krever det og du prioriterer det. Den dagen ser jeg sikkert på bildene og tenker hvor vakker jeg var. Hvor nydelig bryllupet var. Hvor fint været var. Hvor jævla god den burgeren var. Så kjekk mannen min var. Så mange mennesker som elsket oss og stilte pyntet og fine for å dele denne spesielle dagen med oss. Ikke at jeg husker mye, har heldigvis alle de bildene. Den dagen gleder jeg meg til. Men akkurat nå kommer jeg ikke over at jeg hater den dagen. Den har etset seg inn i og fast på kroppen min og gjør fortsatt vondt. Jeg vil bare slette den.
Faen altså..
Heldigvis kommer hun første snart og vi skal på fest i kveld. Det har jeg gledet meg til hele uken.
Alt gikk som det skulle og ingenting som forventet.
Bryllupet var nydelig. Vielsen i villaen med sol gjennom vinduene til Edith Piaf’s Hymne a l’amour spilt nydelig av jazzkompen i hjørnet av det stappfulle varme rommet. Han andre nervøs og rørt, meg skjelvende og utslitt. Champagnetårn og lokale oster i solskinn og kald krisp luft til kjærlighetserklæringer fra et helikopter, en Lerche og Jarle Bernhoft. Deilig burger og den diggeste kaken jeg har smakt i hele mitt liv. Finere -mer ærlige taler enn noen hadde hørt.
Antar jeg.
Jeg har vært så redd så lenge for å gå glipp av det hele. Ved å enten være for høyt oppe eller nede. Dessverre for meg ble det sistnevnte. Noe som kom ganske overraskende.. Gidder ikke gå inn på hva som førte til det hele, men jeg kan ikke huske å ha vært så sint innover på veldig, veldig, veldig lenge.
Jeg skjønner at de fleste får den der “det ble ikke så perfekt som jeg skulle ønske” i trynet. Med så mye press på perfeksjonssiden er noe nødt til å falle fra hverandre. Og det gjorde det her også, tro du meg, men sånne detaljer i livet gidder jeg ikke bruke energi på. Så det trenger du ikke å si til meg om du tenkte at du skulle det.
Jeg er ikke ute etter forståelse eller sympati. Å ha et slikt intenst ønske om å ende ens eget liv og forsvinne i det store svarte intet hvor ingen aldrinoensinne kan komme til å finne deg igjen, skulle man bare helt enkelt ha sluppet. Hver dag egentlig, men hvertfall en dag som krever så mye energi som denne. De eneste ordene jeg kunne få ut da jeg våknet den morgenen etter 1,5 timers søvn var gråtkvalte
“Mamma. Jeg er utrøstelig“
og
“Det eneste jeg ønsker er å avlyse”
Jeg forstår jo at dette er grunnen til at jeg tar medisiner hver morgen og at det ikke er min egen feil. Til og med den dagen forstod jeg det. Så jeg brukte de neste 6 timene på å ta meg sammen og klarte fint å nyte bryllupet altså, jeg er tross alt profesh på dette her. Men gjennom hele bryllupet begynte jeg å gråte hver gang jeg møtte meg selv i speilet og husket på hvor lite jeg likte hva jeg så. Det er trist. Og noe jeg alltid kommer til å huske med sorg. Så jeg drakk meg full i brudekjolen fra Monaco til 28 000 og fikk panikkanfall på vei hjem.
Noe jeg er sikker på Grace Kelly aldri ville gjort.
Jeg var hvertfall tro mot meg selv. I did it my way, som Sinatra ville sagt. Og han andre giftet seg definitivt med den han forelsket seg i og må deale med hver dag, resten av sitt liv.
…
Det er det som trøster meg nå når jeg tenker tilbake på det. Det er jo de utfordringene vi har. De kampene vi kjemper. Og de seirene vi feirer. Det forandrer seg jo ikke bare fordi man har forberedt seg.
Og det var faen meg det beste bryllupet jeg har vært i. Jeg storkoste meg! Gleder meg også helt sinnsykt til bildene. www.linnheidi.com er fantastisk. Og hun tåler bryllupsfotografi like lite som jeg gjør. Så du må faktisk bare glede deg du også.
Takk til min fantastiske brudesquad også. Jeg husker nesten ingenting fra før vielsen, men jeg vet dere holdt boblene i glasset mitt flytende, og latteren rullende. Så for det takker jeg dere helt fra dypet i det dypeste dypet mitt. Og det er jævlig dypt.
Nå skal meg og mannen min ha innekveld. Vi har forøvrig sagt fuck you til solen i dag og holdt oss inne som muldvarper under jorden. I kveld blir det middags-laging og sci-fi. Og bryllupskake da. Og chips.
God lørdag alle single der ute; her er meg som forklarer alle hvordan min andre kjærlighet i livet er champagne. Og alle rundt meg som bare har hørt det før.
Dette bildet to jeg med en gang jeg våknet. Før jeg tisset. Så dette er mah feelz for realz.
Beklager for den der.
I dag kommer det til å gå i ett, og jeg kan nesten ikke vente med å besøke lokalet. Pynte ferdig. Å, herregud jeg kribler i hele meg når jeg tenker på det og klør skikkelig i fingrene til å begynne. Også skal jo det hele rundes av med en drink på fine Lysverket før jeg drar på hotell med hun første og hun lille. Herregud så gøy.
Jeg anbefaler alle å gifte seg minst én gang.
I mellomtiden når bipolariteten nye høyder og jeg beklager på forhånd til alle gjestene.
Åh herregud nå er jeg glad for at jeg har fått lov å doble dosen på tablettene mine, for nå går det faen så mye opp og ned. Ikke i seige myke halvforutsigbare bølger, mer som skarpe knivstikk, eller et vilt hamrende hjerte på skjermen.
Mye kroppslig. Og jeg sørger over at jeg ikke kan slanke meg til mitt eget bryllup og føle meg perfekt på en slik dag jeg alltid har visst jeg kom til å gjøre alt for å se ut sånn som jeg ønsker. Og at det faktisk er innen rekkevidde. Det er sykelig sykt og jeg har vondt inni meg og drypper tårer ned på knekkebrødet mitt med ekstra ost på.
Til vanlig går dette tålelig greit. Noen dager lekende lett, andre så lett at jeg kan børste det vekk, noen dager sove det vekk, men disse dager er det bare helt ute av karakter for meg. Det er vel den tanken om at man skal skinne, være sitt absolutt beste og vakreste, huske det for resten av livet med stolthet og misunnelse..
Og det er jo reelt! Det er ikke noe bare jeg som er overfølsom på kropp går rundt og føler på.
Jeg vet om gjester som går på diett.
Så hva når ditt perfekte jeg er ensbetydende med et sykt jeg?
Dette synes jeg er trist. Og det føles urettferdig i mitt selvmedlidende øyeblikk. Men jeg lover at dette ikke går utover mengden mat jeg skal spise og jeg skammer meg for at jeg tar meg lov til å gi disse tankene en rett til å komme ut på det allerede overfylte internettet.
Men faktum er at vi må forsøke å ikke være så redde for det vi føler. Ok, så sørger jeg over dette og det føles fælt og urettferdig. Da får jeg føle det sånn da. Men valget er likevel mitt å ta. Det er det verste. Jeg må gi meg selv helt lov å føle det som jeg føler. Jeg må høre på hva hodet og kroppen min sier og føler, men vite at jeg alene holder makten (utifra sykdomsbildet mitt nå) til å ta det fysiske valget. Og helst det rette. Det som jeg vet fører til noe langvarig og bærekraftig. Jeg utfordrer meg selv, og deg i dag. Føl-stopp-tenk-handle. Ingen følelser er farlige, det er bare hva vi gjør som kan skade oss sånn skikkelig.
Her er et bilde av müsli jeg laget.
Må kjøpe bakepapir.
Må bare spise lunsj først. Ble så distrahert over summen på alt i bryllupet og begynte å filosofere over hvor distansert forhold jeg har til penger og hvor lite jeg bryr meg om det at jeg brukte så lang tid på innlegget at jeg må spise igjen.
Ah, denne morgenen er herlig i stemningen over frokosten på landet. Vi ler og vi ler.
Husker dere jeg sa tidligere hvor bekymret jeg var når jeg leverte fra meg brudekjolen til skredder? Dette regner jeg med de fleste bruder er, men jeg som kan og vurderte å gjøre jobben selv var kanskje over gjennomsnittet. Var fysisk kvalm. Ikke at jeg tvilte på skredderen altså. Men det er noe med det.. Når man sjekker den hver eneste dag når den henger hjemme i sitt eget hus, til å etter et så kort møte med en fremmed gi den fra seg, i en måned, er skummelt altså. Hadde lett betalt mer penger for mer tid med henne. Spurte henne også om jeg skulle komme inn flere ganger i prosessen for å prøve kjolen. Dette var ikke nødvendig sa hun.
Egentlig var det mest bekymring rundt hvordan den hang i butikken (I know…). Også var det de nålene som lå krøllet i bunnen der. Og bestemte vi oss egentlig for at den ble lang nok? Vi ble enige om litt mindre enn to fingerbredder fra gulvet. Ringte senere til de og forsikret meg om at de måtte legge den ned 1,5-2 cm mer ned enn vi hadde avtalt orginalt. Da skulle den være ca 1/2-1 cm fra bakken. De skulle også henge den opp så den fikk henge fritt, den klesposen jeg kom med var for kort.
Perfekt.
Henter kjolen (fortsatt i den posen) og den er faen meg rundt 4,5 cm fra bakken.
…
Klipt er klipt tenker jeg, og skryter henne opp i skyene. Litt som når en går til frisøren og sitter der med hockeysveisen til slutt en spesifikt ba henne om å unngå, og mest har lyst å grine. Hva gjør man? Man takker for bolleklippen og betaler for seg med et smil. Også var hun veldig skjønn hun skredderen, fin pris fikk jeg også. Men sant, samme her som når jeg leverte den fra meg og ble kvalm i magen. Kommer meg ikke lenger enn ut i bilen før jeg angrer på at jeg ikke sa ifra. Hvorfor sier jeg ikke det jeg egentlig mener? Krever det jeg trenger for å legge ting bak meg? Går ut derfra med en følels av at jeg har stått opp for meg selv.
Jeg har jo lyst å skrike for full hals at hun har ødelagt uttrykket jeg så bestemt ønsket om en kjole som dekket føttene min og gjorde meg så lang som jeg er –helt ned til gulvet. Dette kan ikke fikses, og kjolen er kjempedyr, OG KJØPT I MONACO!!!! JEG ER GRACE FUCKINGS KELLY OG DU ROTER DET TIL!!
Og er det noe jeg vet av erfaring er det hvor lett en hem plutselig kryper seg oppover. Man kan ha de beste intensjoner, men ser man bort et øyeblikk kan den ha frynset seg ovgårde oppover og cm forsvinner ut i luften. Derfor var jeg så veldig på de om dette, jeg vet hvordan stoff sjelden jobber med en og hører på hva du sier, spesielt sånne stoff.
Men som sagt, gjort er gjort. Og klipt er klipt.
Legger ned den ene bretten i finishingen, selv om den nå har sår av den oppbrettede sømmen to steder langs hele kanten foran, så jeg har 0,5 cm ekstra å flashe meg med. Ikke godt nok i det hele tatt, men jeg må drite litt i det og tenke at så lenge jeg får mest mulig lengde må det gå bra. Jeg kan ikke la dette ta helt overhånd og minner meg på alle som har det helt jævlig der ute og at Trump kanskje blir president. Da spiller det ingen rolle hvor kort eller lang kjolen er, da er vi alle fucked. Og kjolen er jo nydelig. Trekker pusten, prøver kjolen, går frem og tilbake, forskjellige speil, -repeat.
Godtar kjolen som den er, men blir ikke kvitt klumpen og sinnet i magen. Bestemmer meg for å informere de om at jeg syntes de var litt raske og jeg følte meg ikke helt hørt og tatt på alvor. Og at kjolen nå er for kort. Og at de plis må være obs på dette fremover. En brud har så mange angster.
Prøver den igjen for å bekrefte for meg selv at det går fint. Ser meg selv i forskjellige vinkler. Oppdager en skjevhet i ryggen, ikke noe big deal, det kan skje den beste (og med alt det stoffet, som matchet perfekt i ryggen er det ikke rart at en sånn feil kan skje). Men faen heller altså, nå begynner det å boble litt mer. Nå har jeg en for kort kjole og er skjev bak. Haha, kjenner jeg nå, for min egen psykiske helse,TRENGER å informere de om dette også og at jeg egentlig helst ville sett at jeg fikk en kompensasjon i form av prisavslag for dette da det faktisk stresser meg mer enn noe har gjort så langt i forberedelsene.
For tort og svie, som mamma ville sagt. Jeg kan da ikke være skjev bak og kortere enn jeg er når jeg gifter meg?! Samtidig som jeg ikke vil rippe opp i kjolen, den silken der er så skjør, prøver jeg å se på skjevheten som sjarmerende. Er jo ingenting med meg som er særlig i vater uansett og jeg kan leve med å være litt skjev på baksiden. Men en slant tilbake symbolsk for å vise at de viser respekt og forståelse ovenfor meg som kunde hadde vært fint.
Dette vil de ikke. De har bare gjort strålende arbeid som ble mottatt med jublende begeistring (noe som delvis stemmer, jeg forlot tross alt med skryt). Men jeg har da en uke etter lov til å oppdage mer ved kjolen og bestemme meg for å si ifra. Ender faktisk opp med å bli anklaget for diverse feiltrinn jeg har gjort (blandt annet mulighetene for at jeg har hatt forskjellige sko ved prøving), satt spørsmål ved mine intensjoner og sist men ikke minst -denne er fin- truet med sivilt søksmål.
Jeg ler meg i hel.
Noe som også er ubeleilig da jeg skal gifte meg om tre uker og trenger å være i live.
For å konkludere har House Of Singles flinke nok folk, men er en bedrift uten reklamasjons- eller klagerutiner som er tydelige for kunden. De er ekstremt overfølsomme på arbeidet sitt, og burde vel helst tatt et kommunikasjonskurs.
Leste også den her godsaken om de. Før jeg leverte kjolen inn. Who am I to judge..?
Har gjemt meg, eller prøvd å gjemme meg, på landet de siste dagene.
Er ikke like lett viser det seg når man er avhengig av andre mennesker for å for eksempel gifte seg. Føler jeg må treffe mennesker hver dag i form av det ekle ordet ingen liker. Møte.
Her en dag møtte jeg 5 mennesker på én dag. Da måtte jeg grine i dusjen når jeg var halvveis gjennom jeg var så sliten.
Jobber med en del ting hos psykologen da, nå når vi har fått den store elefanten utav rommet. Noe som er ekstremt deilig. Føler jeg hittil har gått til psykologer og slått hodet i veggen og først nå kan bruke han til det han egentlig skal brukes til. Så det er fint. En av tingene han sier er at noen ting kanskje alltid kommer til å være litt slitsomme for meg. Og det føles så urettferdig. Samtidig som jeg vil være den jeg er. Jeg hadde jo ikke vært meg uten mine utfordringer. Dessuten har alle andre sine utfordring. Jeg tror veldig få slipper unna.
Og er du en av de vil vi mest sannsynlig aldri komme noe særlig godt overens.
Så der er jeg da. Midt i mellom to tanker. Innstillinger. Ting. (blandt epletrær da, noe jeg må si er over gjennomsnittet)
Den fysiske som gjør meg kvalm og sint og har lyst å skade alle rundt meg inkludert meg selv for at de påfører meg dette ekle inni meg. Og den fornuftige som nikker og forstår psykologen og helt ærlig tenker at dette er meg og det er helt greit. Fint til og med. Så klarer jeg ikke alt på en gang, da -big fucking deal.
Så må jeg bare prøve å forene de to. Til et sted der kroppen min også føler at det greit å ikke gjøre alt. Herregud så mye jeg vet, og skriver, men ikke får til å fysisk gjøre. Er nesten tragi-komisk.
Står her med de ødelagte føttene mine da og føler meg skikkelig som en dårlig atlet. Negler som faller av og knekker av løping i for trange sko og én storetå som, gudene må vite hvordan, fikk hvertfall gjennomgå på lørdag. Rimelig sikker dette hendte rundt 0200 tiden..
For en kvinne.
Og skal man høre på den lille er epler magiske. Så jeg tar et surt eple (de er best sånn) og håper på det beste for i dag. I dag må jeg “bare” møte to.
Har denne helgen blitt offer for sommernorges kanskje ondeste spøk. Straffet for noen skarve timer i lykke og berusning (med en straff som ikke passer forbrytelsen i det hele tatt) på den andre siden av stueveggen hvor jeg glemte hvor jeg var og hvilke forhåndsregler jeg skulle ta for å komme helskinnet ut på den andre siden av solnedgangen. En konstant påminnelse om at Naturen er mektig og rettferdig, men lunefull som faen. Den gir varme, glede, næring og liv, men også tørke, sykdom, fatale katastrofer og sommerforkjølelse.
Døden nær som jeg ligger tilbringer jeg dagene horisontalt med nødvendig proviant innen en armlengdes avstand. Planter gjør at jeg slipper den livsfarlige trekken, som oppleves både lindrende og dødelig for feberen min, samt oppfyller behovet for friskt oksygen til miljøet rundt meg. En evig tilstrømning av vann og te, krem til sår nese, dopapir (plis kan vi kjøpe sånn balsamert snytepapir som mamma har?) og vaselin (dette kunne blitt perverst skremmende fort slår det meg i skrivende stund) til sprukne lepper.
Samt enveiskommunikasjon til den virkelige omverden, ved nødstilfelle.
Jeg klarer meg relativt bra for omstendighetene.
Eneste bekymring for dagene som ligger foran meg er at jeg i går konsumerte hele lageret av rester fra lørdagsgodteriet. Jeg frykter nå for den lille gruppens lagmoral og samarbeidsvilje. Og er det én ting jeg har lært av katastrofefilmer er det at akkurat dette er livsviktig for at vi ikke skal begynne å ta livet av hverandre. I tillegg. Alt avhenger av hva han andre har for planer på butikken i dag, jeg er for svak til å delta. Dette vet jeg ikke med sikkerhet før han står opp.. Men én ting er klart for meg, så lenge jeg har viaplay, netflix og koselig mat skal jeg overleve dette også.
Jeg kan til og med, tør jeg si det, kose meg.
Ta den, flinke piker i landet! Jeg liker litt å være syk.
De siste ukene har vært tunge, med noen ekstra tunge dager for show. Og dette slo meg som ekstra rart. Er mye ved meg som er rart -dette er jeg smertfefullt bevisst på, men dette var ekstra rart, siden jeg ikke har hatt det så bra som jeg har det nå på lenge. Jeg lar ikke humøret bestemme om jeg spiser eller ikke. Jeg ser tunge stunder komme, og jeg lar de komme. Jeg sier mer ifra. Mer nei. Jeg lytter mer. Stoler mer på meg selv.
Så urettferdigheten jeg føler når jeg våkner den ettermiddagen og føler vekten av (min) verden på skuldrene mine er egentlig ubeskrivelig. Knusende. Demotiverende. Og ingenting tror jeg skremmer meg mer enn følelsen av motivasjon som renner ut av kroppen min. Som vann gjennom steiner står jeg sjanseløs til å holde igjen. Det har den gjort så mange ganger før og er en stjerne i stykket om syklusen i livet mitt. Sykulsen som styrer hvordan jeg får lov til å møte verden på.
Takk Universet for den følelsen. Den gjorde nå at jeg gikk rett til psykologen og forlangte forsterkninger. Et svar. En annen mening. Fra en som ikke bare vil prate men diagnostisere.
20 minutter
og jeg er bipolar. Jeg har vært i systemet i 8 år om 2 måneder. Det er nesten en tredjedel av livet mitt. Jeg kan ikke klandre noen. Minst meg selv, uansett hvor vanskelig. Litt vet jeg jeg kan ta på egen kappe. Og DETskal jeg lære av. Jeg har villet fikse selv. Jeg har skrytt av åpenheten og sårbarheten, toleransen min for psykiske lidelser samtidig som jeg aldri helt har tatt innover meg min egen. Ikke fullt. Jeg har samtidig som jeg har ønsket å tåle meg selv ønsket å fremstille meg selv som sterk. En som fikser. En som tar lett på ting. Når jeg har kjent på kroppen hvor mye det har kostet meg. Jeg må faktisk gi meg selv litt tid her kjenner jeg på å ta det inn.
Jeg har ønsket å akseptere meg selv SÅ utrolig lenge.
Og det er den jeg må bruke litt tid på å gi slipp på. Det ønsket og den uløselige knuten kan fly av sted i dag. Jeg trenger deg ikke lenger. Jeg tror jeg fysisk må gå ut på terrassen etterpå for å slippe den fri.
Min største angst alle disse årene, og gudene vet jeg har prøvd mange forskjellige ting, har vært å begynne på noe nytt og erfare at dette også ikke kommer til å hjelpe. Uansett hvor mye jeg har trodd og ønsket, prøvd, hvor mye behandleren har ønsket. Så jeg har gjort det man gjør. Avsluttet alle behandlingene mine med det de vil høre. Det jeg har ønsket å si. Jeg er bedre. Dette hjalp. Nå har jeg nye redskap i kassen. Jeg lover å fortsette sånn.
Og det har jeg gjort. Og det har holdt meg flytende. Det har hjulpet! Helt til noe har kommet og ødelagt. Til jeg ikke har klart å holde meg flytende lenger. Til jeg må prøve noe nytt.
Hadde det vært noe annet i livet mitt, hva som helst annet, jeg hadde prøvd å fikse i 10 år uten hell, hadde jeg for lengst skjønt at dette er noe jeg faktisk ikke klarer alene eller med den hjelpen jeg har søkt tidligere. Her trenger jeg å gjøre noe annet.
Så i dag har jeg brutalt kastet mine nærmeste ut av leiligheten fordi jeg trenger å være alene med denne følelsen. Og jeg vil ikke dele den med de da jeg vet de ikke kan engasjere seg på det nivået jeg trenger. Og det er helt greit. Det er ikke meningen at vi skal kunne fylle alle behov for hverandre. Men dette er det deiligste, det mest oppløftende, det letteste og mest sårende jeg har opplevd i hele mitt 26 år lange liv. Og jeg trenger en dag på å fordøye det. Jeg har visst i mage og sjel at det har vært noe, noe som hater og elsker å styre livet mitt. Som hater og elsker meg. Noe som ikke kan drikkes eller selvmedisineres bort. Løpes fra. Ignoreres, eller håndteres faktisk.
Jeg sier ikke at med medisiner kommer alt til å forsvinne. Det største akkurat nå er kanskje at jeg føler meg sett for første gang. Og nå får jeg noe som kommer til å hjelpe meg på veien videre. Gjøre ting lettere. Verktøykassen min ble nettopp oppgradert til et helt annet nivå. Og motivasjonen til å fortsette som før har aldri vært høyere. I dag elsker jeg meg selv, omfavner meg selv i den dypeste grad jeg vet hvordan. Jeg synes ikke synd på meg selv, jeg har lært for mye godt på veien. All smerte jeg har opplevd, overlevd og tatt med meg uten å latt definere meg kan ikke annet enn å føles som helt rett. Jeg vil ikke tvile på meg selv lenger. Jeg vil være snill og tolerant. Ærlig og raus, med meg selv og alle andre jeg møter. Jeg vil stole på meg selv og stole på at du vet hva som er best for deg selv. Og jeg føler jeg har mye større sjanse for å klare alt det nå.
I dag håper jeg jeg vokser. På ordentlig, liksom.
Takk til alle som har hjulpet meg på veien. Spesielt Solli DPS.
Forandrer man seg litt på en ferie eller bare føles det sånn?
Føler alltid at jeg lærer noe når jeg reiser vekk. Om det er noe jeg allerede visste og fikk bekreftet. Eller noen jeg trodde jeg kjente, som jeg fikk bevist motsatt. Det er intenst på ferie. Så mye forventninger; tyngden av å måtte forløse knutene vi knyter (kanskje i løpet av et helt år!), den økonimiske investeringen, planleggingen.. Det må jo ende opp i noe intenst.
Jeg liker å leve intenst.
Intenst med palmer er enda bedre.
Jeg har blitt overrasket på denne ferien. Over meg selv og familien.
Først og fremst er jeg mest overrasket over hvor langt vi gikk inn i vårt indre alle tre for å leve så harmonisk (dog ikke smertefritt) på ett rom sammen. I TO UKER OG TO DAGER.
Intenst.
Deretter er jeg overrasket over at jeg ikke er irritabel og utslitt som jeg oftest er etter ferie, -på kanten til å bli noe som bare kan beskrives som sjelløs etter så lang tid sammen med andre mennesker. Hele døgnet. For det er jeg nemlig ikke. Jeg har tatt med meg sjelen og mitt innerste indre for en gangs skyld på tur. Før har det vært så fragilt at det har måttet ligge hjemme i mørket beskyttet av min egen frykt for at det kunne komme til å gå i stykker om jeg tok det ut. Kanskje ledd av, stilt spørsmål ved, ikke forstått eller respektert. Nei, det hadde det ikke tålt..
Nå gjør det tydeligis det.
Jeg kunne faktisk gjøre akkurat det jeg følte for på denne turen. Og absolutt ingen har brydd seg.
Jeg er overrasket over hvor lite man kan kjede seg på elleve dager i Nice, at frykten for at to bøker var for lite nå virker latterlig og at side 21 var alt som ble nådd, om man bare er med de rette menneskene.
(kunst av den lille)
At jeg fant brudekjolen min i gatene Grace mest sannsynlig har vandret i, i Monaco..!! Og at jeg etter kjøpet følte meg pittelitt hellig.
Jeg er overrasket over at franskmenn bare virker avvisende og sure om du lar de. De liker egentlig å le de også.
Hvordan man kan drikke vin hver dag i to uker og fortsatt føle seg som seg selv etterpå, og ikke seg selv på vei ned i en depresjon, om man bare tar vare på seg selv på veien og husker å stoppe opp for å puste.
Tålmodigheten og kjærligheten (ikke like overraskende..!) fra mamma og pappa. Tusen takk.
Hvordan man ikke kan få nok crepes.
Eller chevre.
At det forsatt finnes haute couture plagg av Dior i min størrelse i nydelig stand som ingen eier.
Over at den ene sikkerhetsvakten virkelig trodde jeg var en fotballfan som prøvde å få et bilde av det tyrkiske laget når de sjekket inn og hadde nerver til å be meg om å vennligst ikke!, når jeg egentlig skulle til å ringe mamma for å si hun måtte skyndte seg siden det var så jævla mange fotball folk der nede og vi ville vekk derifra i frykt for at det skulle smitte over.
Det jeg ikke er overrasket over, sånn helt til slutt, er hvor deilig det var å brenne den nye røkelsen vi stjal/fikk fra hippieteltet på Glastonbury og ta noen timer for meg selv på matten etter ferien var vasket vekk og kjolen hengt opp og beundret nok en gang.
I dag skal jeg bare pleie og slappe av. Nyte hvor sterk jeg føler meg. I dag feirer jeg meg.
Nå er det to uker siden jeg har gjort noe annet enn meg selv.
Viser seg at når man skal være seg selv så mange prosenter som det jeg går inn for nå (ikke én følelse skal gå forbi uten analyse og briefing for å finne ut hvor den hører hjemme og hvor den kom fra) så er det lite tid til overs for de ellers viktigere tingene i livet. Som å blogge. Jobbe. Fikse selvangivelse og lete etter kvitteringer.
Sannheten er at å begynne å ta vare på seg selv etter så mange år med det motsatte krever enormt med energi. (siden jeg lever med kronisk dårlig samvittighet vil jeg påpeke her at jeg ikke er priviligert som gjør dette, for hadde jeg hatt en jobb (…) hadde psykologen min sykemeldt meg).
Så det så.
Hilsen treningstightsen.
Så jeg har prøvd å tilrettelegge rundt meg, det jeg kan, for å gjøre det litt mindre vondt. Og det funker! For i uke to er jeg ved godt mot og hadde nettopp en joggetur på 45 min uten å kjøre meg for hardt..! Jeg, hold your breath!!!, NØT det!
Så enkelt!
SÅ vanskelig!
Og det er nettopp dette som er key her. Dette er ikke en av de tilsynelatende, og jeg har hatt det tilsynelatende bra så mange ganger i livet mitt uten å egentlig ha det, at jeg aldri vil gjøre noenting av feil grunn lenger. Så lenge jeg lever.
For følger man instagram-oppskriften merka “Lykke” og “I got my shit together”-looken,
så lover jo den at man finner det til slutt. Og gjør man ikke det, da må det jo være… noe feil? Med meg..?
…
Det er det nemlig ikke.
Det er bare en dårlig oppskrift.
I tillegg til å koke sammen min egen livs-oppskrift har jeg også funnet mange andre gode. Ikke at jeg følger oppskrifter ever, mat er følelse for meg og da kommer det av seg selv. Med mindre det er bakst. De jævlene hever ikke med mindre man gjør ALT rett og er det eneste på kjøkkenet jeg er frykter like mye som meg selv.
Jeg har jo brukt mye av tiden på å spise. Og da skal det helst være gode ting. Så jeg har stått mye her og tenkt på hvor fin fargen på veggen min, vår, er.
Og spist mye fra grillen. Noe som overrasker og tilfredstiller meg da jeg aldri har sett på meg selv som en særlig grillkunge. Men kanskje jeg er det..
Har tatt meg helt arbeidsfri siden helgen. Hadde en helt FANTASTISK lørdag i solfylte Bergen sammen med min kjære. Hørte på deilig jazz spilt av blant annet min kjære svigerfar, sammen med svigermor (elsker dere sånn) på dagen og avsluttet på restaurant Colonialen (ikke brasseriet som vi går på med jevne mellomrom) med en 12 retters som var helt fantastisk. Var i så disturbingly bra humør også, så jeg er rimelig sikker, om ikke hundre prosent sikker, på at de fikk det med seg. Hvertfall før vi dro rundt midnatt etter tolv halve vinglass pluss champagne og jeg nesten var bak på kjøkkenet for å skryte.
Hjelpe seg.
Hadde på meg en absolutt yndling om dagen av en fløyelskjole, hvit fluff jeg stjelte av hun første som var i Oslo, halvfett hår i en kamuflerende flette –
-og warriorpaint.
Følte meg så fin og lykkelig at jeg tok dette bildet imens jeg hoppet i sengen og ble helt ufokusert.
Siden den dagen har jeg roet ned så mye jeg kunne.
Så der har jeg ikke så mye å si.
Kan nevnes at psykologen har tatt til fornuften og blitt ferdig med pappapermen. Noe som selvsagt førte til en indirekte lammelse hos meg siden søndag og frem til timen tirsdag. Vet ikke om andre har det sånn, men finnes det hint av en barriere av tid eller sted –noe i det hele tatt som kan virke som noe nytt eller forventningsfylt, blir jeg helt fra meg av bekymring.
Som med denne korianderen.
Hvordan kan jeg få den til å leve i mer enn to minutter før den senker hodet og dør foran meg og avokaden som på livstruende sett har blitt åpnet og hastesmurt med sitron for å ikke rekke å bli gusjen?!
Om du eller noen du kjenner vet svaret, plis. Del det med meg.
Når du er på en vond plass i livet ditt og noen sier til deg at det blir verre før det blir bedre? At man må nå et nytt nivå nedover for å få progresjon oppover?
Når man ikke trodde det gikk ann å fake et hodenikk, men innser at det var det man nettopp gjorde fordi tanken på at dette noensinne kan bli bedre er så håpløst langt fremme at man får lyst til å gi opp bare av å prøve å se det. Helt der fremme. Der fremme som den kjære støttende vennen din snakker om og med hånden på hjertet vet at kommer.
Det gjør det.
Jeg vet liksom ikke lenger hvordan jeg skal snakke om disse tingene uten å føle at det er snakket i hel for leeeenge siden, av meg selv og andre. På samme tid kjenner jeg, at for meg personlig kan jeg ikke høre det nok fra andre når jeg selv er nede. Så jeg sier det igjen. Denne gangen med et ganske positivt syn på fremtiden.
Jeg har, etter julens totale Epic fail, bestemt meg (ikke pga psykologen -han er i pappaperm) for å ta noen reale balletak på livet mitt. Vil også nevne at man må ha litt mer energi enn null for å komme dit. Det var noen uker jeg gikk og kjente på at mørket og tyngden gradvis forlot meg og valget igjen meldte seg. Det valget man får vet du når man kommer ut av noe. Et brudd, en depresjon, en hendelse som forandret deg -vi har alle kjent på det. Skal man prøve å fortsett som før eller skal man gjøre det verste av det verste? En forandring.
For første gang på veldig mange år kjente jeg for en forandring. Det er heller ikke bare noe å bestemme seg for. For å forandre sitt eget tankesett/reaksjonsmønster er noe av det vanskeligste man kan gjøre. Så noe innefra må være der. Min drivkraft startet hos psykologen i en tilstand som bare kan beskrives som forferdelig, der han ber meg ha rollespill med meg selv.
What. The. Fuck.
Men ut av det hele kleine bilde av et scenario får jeg spurt “meg selv” da, hvorfor jeg er så stygg med meg selv. Hvorfor jeg sier så stygge ting til meg selv. Hvor vondt og forvirrende det er for meg når jeg gjør sånn.
Jeg fikk ikke noe aha-opplevelse der og da, da var jeg mest opptatt av hvor vondt alt var. Men siden har jeg brukt det. Hver gang (!) de tankene kommer. De strategiske påstandene som bryter deg ned og får deg til å ville bli dagen ut i sengen. Jeg har gått foran speilet, fysisk faktisk, og stilt meg selv det spørsmålet. Og det er skikkelig trist ! Og jeg opplevde det som ganske omveltende. Synet av meg selv sårbar og gråtende, hva jeg forårsaket hos et menneske. Jeg begynte å kjenne på noe jeg ikke har kjent i magen før. En gjennomsyrende følelse av å virkelig ville ta vare på meg selv. Få vekk hun stygge som hater meg. Gi meg selv en klem litt oftere.
Så. Hvilken forandring gjorde jeg?
-Jeg trappet ned. Å gå med dårlig samvittighet fordi man ikke fyller kravet på jobben er det første som må ut. Vekk. Drit i, dette er du faen verdt.
-Fortell de rundt deg hva du driver med. Si at du tester ut en ny greie og trenger litt space. Eller ikke space. Kanskje du trenger at noen flytter inn og følger deg opp! Kanskje de må vite at du kommer til å svinge i humøret mer enn før og at de må vite at du ikke trenger en diskusjon og dårlig samvittighet for at du sårer de i tillegg.
-Lag en plan. For de gamle tankene kommer. Like fort og naturlig som at man snufser når nesa renner. Legg merke til de, vit at du ikke skulle tenke på disse tingene. Ha en ny tanke klar.
Vet dette er vanskelig å se for seg, så jeg skriver et typisk scenario for meg.
F.eks:
Jeg er alene og vet jeg burde spise frokost snart men klarer ikke helt å få meg selv til å gjøre det.
Tanke: Hvis jeg venter så og så lenge, kaffe, pause, så spiser jeg en halv appelsin, også venter jeg så og så lenge, hvorfor være så svak, feit er jeg også, stygg, bla bla bla bla -you get the picture.
Erstattende tanke: Dette er jeg forberedt på. Og disse tankene skal ikke få noen oppmerksomhet. Vanlige folk spiser, så tenker de ikke mer på mat. Dit vil jeg. Så jeg har gjort klar små måltider på kjøkkenet som jeg “alltid” kan spise når de forvirrende tankene kommer. Bare jeg begynner å lure på om jeg er sulten eller ikke (til og med om jeg nettopp spiste noe), tar jeg meg noe sånn. Noe safe. Så får jeg ikke lov til å gruble mer.
Skjønner?
Det ser lite ut, men det er KJEMPEvanskelig! Men veldig veldig veldig kjekt når du får det til. Jeg har hatt sånn energi de siste ukene (imens jeg har gjort dette) at jeg fatisk har begynt å kose meg skikkelig med å være mer aktiv enn jeg har vært på lenge. Og det er helt uten ytre motivasjon! Dette er HELT nytt for meg og noe jeg virkelig nyter. Kjempespennende.
Og en ting vil jeg si som jeg aldri har tenkt på før, og som kom fra det mest uventede stedet ever (Better call Saul, Netflix orginalserie –MUST SEE btw),
“I FIX ME. You don’t get to fix me.”
Det GIKK så inn på meg. Fuck yeah! tenkte jeg og måtte pause litt for å diskutere det med min kjære. Det er så lett for å føle seg presset til å fortelle folk det (man selv tenker) de ønsker å høre. Om det er din partner, et støttende familiemedlem, en venn, psykolog, sjef eller kollega -alle som måtte ha en formening om din psykiske lidelses forløp. Og det er vanskelig å være ærlig. Man vil jo så gjerne si at det går bedre. Oppover! Og at det faktum at de har vært der, vist forståelse, hjulpet deg gjennom det, har hatt en slags slående effekt på der du er i dag.
Men sånn vil jeg ikke tenke lenger. Jeg fikser meg selv. Og jeg jobber knallhardt for å få det til.
De her bananpannekakene er noe av det jeg har på safe listen btw. Frokost, mellom eller kvelds! (Ta det med ro, er ikke på vei inn i lavkarbo, trening eller hysteria-land) De er bare kjempegode. Også gjør de meg rolig i magen min. Og det setter jeg pris på.
Måtte kle meg for å gå på butikken. Sånn at du vet det. Vanligvis ser jeg ikke så fancy ut på en søndag. Med foundation og det hele. Men man vet jo aldri hva som venter en når en går ut døra, så best å være på den sikre siden!
Noe bedre enn jakken til kjæresten er det vel heller ikke på en sånn dag som dette for en slik utflukt. Vurderer nesten å kjøpe en dongerijakke i år fra herreavdelingen. Føler meg fortsatt ganske 90 talls inspirert og har mest lyst til å møte våren sånn som det her
Men her ute regner det fortsatt, så da fortsetter jeg med å ta bilde av der jeg er nå. Og er det noe yogatimene lærte meg så er det at det er helt greit å være der man er.
…
Her er utsikten min igjen!
farris i kult glass
vingummi i yndlingsskål
randomly selected chocolate
blomst
lys
Har også tatt den så langt at jeg har leid og betalt meg en film for anledningen. Og den filmen har Bradley Cooper, romantikk og matlaging i seg. Så forventningene mine er skyhøye.
Da var påsken offisielt endelig startet. Det vet jeg siden jeg ikke lenger har muligheten til å kjøpe vin på butikken. Påskeegget mitt er også allerede tomt, så da er det bare én ting å gjøre. og det er å dra hjem for påfyll.
Det blir kjekt! Den lille kom også hjem i går hørte jeg, så det er bra. For vi er lykkeligst sammen. Da bryr vi oss tydeligvis ikke om hvordan vi ser ut engang så lykkelige er vi. Da smiler vi skamløst fra øre til øre.
Ah. Elsker dere.
Pluss at det helligvis (..) er masse helligdager foran oss! Det er jo kjempebra for da er det ulovlig å jobbe.
Så nå bare venter jeg på å bli hentet. Trene lårene litt og teller antall alkoholenheter inntatt i løpet av gårdsdagen og sier til meg selv at det er innafor. Siden det er påske. Og hvor ofte egentlig er jeg på jentelunsj som glir over i sene kvelden?
Fullstendig innafor.
GOD PÅSKE ALLE SAMMEN!!! Vær snill med deg selv <3
TODAY. IS. THE. DAY. THIS. LITTLE. ONES. FIRST. ALBUM. IS. OUT.
I scare the shit out of my fiancé this morning screaming from the living room to “Put the thing on!”
I’ve actually heard the album at my parents house already. This did almost nothing for me. But today everyone can hear the record and I guess knowing that does stuff to my insides so that I find myself laughing out loudly like a crazy person whilst tears are running down my still tired looking face, the speakers blasting with “Lucky”, looking at my fiancé as if to search for some sign in his face that confirms that the music makes him too understand something with me that the rest of the world just can’t.
And he does.
Poor man, he’s gone off to his bikram yoga now, couldn’t hold back a tear either and starts laughing with me. WHAT a way to start a day.
THANK YOU.
Now, everything is connected, I know that. And things have been shit lately, I’m exhausted about it and he must be exhausted, and then this. Not only are we in awe of this little person traveling all over the world working her petite ass off doing things she loves and hates because who cares (a lot of them do actually -she has great people around her but you know money and all), we are impressed by her courageous lyrics, great fucking mood all the fucking time and her voice that goes so deep and gets the message and cry for love through in the loudest and clearest way.
I’ve actually never felt less norwegian. I’m so fucking proud. And I’m not even.. gonna encourage you to buy the fucking record, because you know you’ll be missing out on greatness missing out on AURORA.
Alt jeg ønsker er å være som Julia Roberts’ rolle i Eat Pray Love.
Jeg overbeviser meg selv av og til om at jeg kan være sånn. Tro sånt. Før jeg blir dradd tilbake med skikkelig kraft til de andre. De som snakker sannheten av den hardere typen.
Så nå er han andre på jobb igjen. Yoga-matten ligger urørt på gulvet og jeg har i stedet bitt ned alle neglene mine og befinner meg selv midlertidig lammet. Så jeg setter på Roberts igjen. I håp om at noe av den livsgleden kan smitte over på meg gjennom skjermen og erstatte noe av den avskyen og uroen jeg føler akkurat nå.
Spiste noe mat uten å smake på den, noe som gjorde alt verre. Slukte den nærmest. Akkurat motsatt av det Roberts gjør på skjermen foran meg.
Kanskje jeg har feiltolket hele greia. Kanskje det er Bridget jeg trenger..
Denne dagen var bedre.
Den dagen vi gikk på kino og såg The Revenant. Noe som var en helt spesiell opplevelse. Fantastisk film.
Kjenner øynene dine på meg fortsatt, og den svake varmen de skaper i kinnene mine.
Prøver å gjøre som du sa, kjenne på det jeg føler. Ikke skyve det vekk. Men må se meg beseiret av noe annet, igjen. Går folk egentlig rundt og kjenner på det de føler? Vi gjør jo ikke det, det hadde ikke vært særlig sivilisert, eller høflig ofte. Og jeg forstår oss kjempegodt.
Jeg personlig gidder ikke være lei meg for eksempel. Det er kjedelig. Og jeg simpelthen orker ikke. Slitsomt. Listen er lang over beskrivende ord –negative ord, som forteller meg hvorfor jeg ikke skal gidde. Og du sitter faktisk der og spør om jeg ikke klarer å kjenne litt på det.
Hvordan føles det? Å ha den makten over meg. Å se hver en løgn som står skrevet i ansiktet mitt. Notere det i boken din.
Jeg har nettopp begynt å gå til psykolog igjen, på tide sier du, jeg vet sier jeg. Og har nettopp kommet hjem etter min andre time. Som gikk så altfor fort at jeg begynte å grine når han sa vi måtte avslutte. For når jeg er hos deg, kjære psykolog (som i dag) tar det visstnok 20-30 minutter før jeg slutter å le av meg selv. For så morsom er jeg og livet jeg lever å snakke om.
Så, deretter, noen seige setninger preget av alvor. Noen tunge svelg. Etterfulgt av høytskrikende stillhet. Så kommer de. Tårene. Nå har vi brutt ned alt og det er skikkelig slitsomt akkurat nå. Og når jeg sitter der avkledd og ynkelig og sørger over det privilegierte livet mitt kan jeg ikke annet enn å lure på hvor mange timer det skal gå før han kjenner på første stikket av at han hater meg. Sånn litt. Gjør han det allerede kanskje?
Så går det en uke, og vi gjør det samme igjen?
Når jeg går hjem, sakte imens jeg tørker de siste tårer og fort kler på meg forsvaret mitt, begynner jeg å lure på hvordan en person i det hele tatt kan få et oppriktig inntrykk av en person, når det er vedkommende selv som velger ordene han deler? Så rart det egentlig er, at vi betaler for å sitte hos en fremmed i en time imens vi stoler på at vedkommende skal forstå oss. Jeg vet jo allerede at jeg ikke vil at han skal tenke at jeg er en drittsekk. Og bare av den enkle sannheten der vet jeg jo at jeg ønsker å fremstå som en ok type. Jeg vil at han skal forstå meg. Ikke bare observere meg.
Jeg håper vi kan komme en vei, du og jeg. For nå sitter jeg i leiligheten og hører på han som øver på trompeten sin et eller annet sted i bygningen. Kjenner på det. Og jeg er så irritert at jeg ikke klarer å konstruere eller gjøre noe som helst. Det ødelegger livet mitt for øyeblikket.
Sukk, neste fredag var plutselig veldig lenge til.
Snike litt på snøen. Håper jeg klarer å ake før den forsvinner.
Der begynte jeg å grine igjen. Han andre droppet avtalen i kveld og kommer rett hjem til meg. I tillegg holdt han opp han trompetisten. Da får jeg skynde meg og konstruere litt. Spellemann venter ikke på noen. Og jeg føler meg ganske inspirert av han her om dagen. Fy faen nå begynte han igjen.
Da gjør jeg husarbeid i stedet for. Så får konstruksjonen vente. Det er alt jeg gidder når han skal holde på sånn faktisk.
Hittil i år har jeg stått opp for meg selv (bare slik som jeg kan; nølende, rødmende -men bestemt), grått av sinne (sånn som får deg til å riste), sett én sesong av Arrested Development, drukket varmt vann med sitron i hver morgen for renselse, selve utdrivelsen starter førstkommende mandag.
Psykologen..
-alt i alt !! Har jeg troen på at dette kommer til å bli et bra, men beintøft år.
Rart med det, til flere små glimt av meg selv og egen oppførsel jeg får fra andres ståsted ser jeg jo at jeg er riv ruskende gal. Verste er at det viser seg at alle andre er det også.
Han her (selv om nyttårsaftenen hans ble halvt feiret halvt sørget over hans kommendes kone skrantende fysikk) møter det hele med meg i det minste. Og da er det ikke en ting jeg ikke er klar til å ta på meg.
Legge på meg?
Addere til listen min av ting jeg vil.. få til!
Pluss jeg har denne jakken her. Noe som gjør at jeg uansett ser fabulous ut når jeg går ut døra. Skal prøve, med nesten alt jeg har, å ikke bruke den i hel.
Du vet når du har fått noe nytt og bare vil bruke den. Hele tiden. Plutselig er den ikke så spennende lenger :´(
Uansett, så er den fra samsøe og er den mest fantastiske ubestemmelige fargen av en krysning mellom olivengrønn og brun.
Så disse dagene, før dommedag på mandag og Amsterdam onsdag, skal jeg komme meg etter julens prøvelser. Ved å gjøre mye som det her med hun engelen her.
I DET NYE KJØKKENET VÅRT!!!
Aaah, som jeg elsker det kjøkkenet. Jeg skal legge ut noen skikkelige bilder når det er skikkelig ferdig. For så koselig er det. Faktisk.
Fortsatt god første uke i januar! Ikke fall for treningssenterene sine tilbuuuuuuuuud!
corset and all.
And a bathroom I actually felt I could walk barefoot in without barfing.
Fy faen nå begynte han igjen.
