You can call me Ygritte. I’m a wildlin’

Yes. Tilbake til sivilisasjonen. Heldigvis har det vært fint vær i helgen. Badet til og med for første gang i år i går. Jeg bader alltid tidlig, uansett hvor kaldt det er og kjenner i år har jeg sviktet meg selv. Kan skryte på meg at jeg nakenbadet i iskaldt vann i Aurlandsdalen, da. Ikke særlig pent, men ekstremt nødvendig etter til da 3 dagers gåing med nesten 20 kg på ryggen. Overraskende nok har jeg ikke hatt noe gangsperr og lurer litt på om jeg klarte å unnslippe. Kanskje det bare blir sånn når man har gått så mange dager. Hvem vet? Ikke jeg.

Hadde litt yoga i teltet hver kveld da. Det hørtes mye mer spennende ut enn det var. Mest stønning, sånn som gamle folk stønner når de setter seg, i fleece og ull-stilongs da nye hevelser og eventuelle blåmerker kom til syne etter dagens økt. Ikke særlig pent det heller.

Men som vi har kost oss. Jeg savner det allerede og skulle ønske vi skulle opp igjen i morgen.

Og den ene ølen vi delte på Fjellstova i Østerbø før vi tråkket videre er den beste vi har smakt. Den førte også til at vi begge tisset tre ganger den neste timen. Den var verdt det.

Vi husket spill, og bra var det. For mye tid til overs til lesing av bøker og indre refleksjon og slikt var det ikke tid til i det hele tatt.

Vært mye livredd. Imellom terningspillene. Key for en sånn tur er at du sover i telt med en som respekterer nulltoleransen for insekt (som du selvsagt har) og hjelper gladelig å saumfare det teltet når du måtte være i tvil.

Også selvsagt en som lar deg bruke så lang tid du trenger nedover. Du tar det jo igjen bortover. Da flyr du faen meg.

Trygt hjemme i sofaen savner jeg å leve så enkelt som man gjør der oppe. Bare gå.

Stå opp. Pakk sammen. Kaffe. Spis. Hele tiden. Sodd til frokost. Tungt. Trygt. Utsikt. Pust skikkelig inn nå når du har sjansen. Faen jeg må tisse. Er det et strå som kiler meg på rumpa eller et dyr. Skjelvende lår og litt drypp på skoen. Fikser det i neste fossefall. Trenger vann også. Verdens beste vann. Lurer på om jeg er solbrent. Herregud jeg er sliten. Snart pause. Gå på for faen. GÅÅÅÅÅ!

Stolt over disse beina som har bært meg og sekken over 50 km og generelt sjarmert over landet vi bor i. Så vilt.

Nå: KAFFE

Prøver å ikke grue meg til behandling senere i dag. Det er vanskelig å ikke håpe. Også er det så skuffende om det ikke virker. Men jeg er klar altså.