Herregud, nå har jeg vært sporty igjen. Tenkte jeg skulle teste ut de nye lårene mine (post lang fjelltur med sekk) på Ulriken i dag og kan vel egentlig konkludere med at Ulriken fortsatt er noe drit.
La også merke til, og jeg vet ikke om dette er en bergenser-greie, at absolutt ingen smilte tilbake til meg på turen. Noe jeg synes var ganske dårlig da vi alle sammen faktisk har valgt å gå på fjellet.
Så kom jeg på hvor forbanna jeg var på alle rundt meg sist jeg gikk opp Ulriken og tenkte at kanskje turen har hjulpet litt alikevel.
Tanken slo meg også, at forskjellen her faktisk kan være selve fjellet. Det er jo et drittfjell. Bare godt for én ting. Trening. Og som motstander av kollektiv trening, i form av treningssenter og alt annet, følte jeg med ett at Ulriken ikke er noe for meg. Du får ingen naturlige pauser. Det går rett opp. Hele tiden. Du går i en jævla elv minst en tredjedel av turen. Og stien suger. Det er ikke noe sti egentlig. Bare en haug med steiner. I en elv. Rett oppover.
Og nedover er man jo bare livredd for å dette og knuse kjeven samt miste alle tennene sine.
Merket godt på vei nedover at jeg begynte å bli litt selvgod også. Noe jeg har sett hos folk som trener kollektivt. Det der vil jeg faen ikke ha. Smilte av de som sleit seg oppover. Fikk plutselig trang til å komme med oppmuntrende ord til de?! Ble skikkelig irritert på noen andreklassinger som krysset veien rett før jeg var hjemme også, da de ikke klarte å se at jeg faktisk GÅR PÅ TUR HER.
Feirer den nyfunnede innsikten med vin i glasset, ost på fjøla og nye episoder av yndlingsfamilien.
The Kardashians <3
Henger langt bak og kjenner jeg skal bruke disse dagene wisely på å ta litt igjen.
