Har gjemt meg, eller prøvd å gjemme meg, på landet de siste dagene.
Er ikke like lett viser det seg når man er avhengig av andre mennesker for å for eksempel gifte seg. Føler jeg må treffe mennesker hver dag i form av det ekle ordet ingen liker. Møte.
Her en dag møtte jeg 5 mennesker på én dag. Da måtte jeg grine i dusjen når jeg var halvveis gjennom jeg var så sliten.
Jobber med en del ting hos psykologen da, nå når vi har fått den store elefanten utav rommet. Noe som er ekstremt deilig. Føler jeg hittil har gått til psykologer og slått hodet i veggen og først nå kan bruke han til det han egentlig skal brukes til. Så det er fint. En av tingene han sier er at noen ting kanskje alltid kommer til å være litt slitsomme for meg. Og det føles så urettferdig. Samtidig som jeg vil være den jeg er. Jeg hadde jo ikke vært meg uten mine utfordringer. Dessuten har alle andre sine utfordring. Jeg tror veldig få slipper unna.
Og er du en av de vil vi mest sannsynlig aldri komme noe særlig godt overens.
Så der er jeg da. Midt i mellom to tanker. Innstillinger. Ting. (blandt epletrær da, noe jeg må si er over gjennomsnittet)
Den fysiske som gjør meg kvalm og sint og har lyst å skade alle rundt meg inkludert meg selv for at de påfører meg dette ekle inni meg. Og den fornuftige som nikker og forstår psykologen og helt ærlig tenker at dette er meg og det er helt greit. Fint til og med. Så klarer jeg ikke alt på en gang, da -big fucking deal.
Så må jeg bare prøve å forene de to. Til et sted der kroppen min også føler at det greit å ikke gjøre alt. Herregud så mye jeg vet, og skriver, men ikke får til å fysisk gjøre. Er nesten tragi-komisk.
Står her med de ødelagte føttene mine da og føler meg skikkelig som en dårlig atlet. Negler som faller av og knekker av løping i for trange sko og én storetå som, gudene må vite hvordan, fikk hvertfall gjennomgå på lørdag. Rimelig sikker dette hendte rundt 0200 tiden..
For en kvinne.
Og skal man høre på den lille er epler magiske. Så jeg tar et surt eple (de er best sånn) og håper på det beste for i dag. I dag må jeg “bare” møte to.
I feel you, so much. På jobb i dag gjemte jeg meg på bakrommet med angst, og ville rive ned alle de fulle pappeskene og alt ustyret vi har, og nesten angripe kundene som forårsaker frykten, usikkerheten og utryggheten min. Det er skumle tanker. Men det er fint de bare er tanker. Men det skremmer meg likevel.
Jeg fant faktisk ut senere på jobb i dag at jeg nesten kan lure de vonde tankene bort når noen rundt meg har det dårligere enn meg. Kollegaen min ble dårlig, så jeg tok vare på han og jeg gjorde alt i butikken selv, både mine og hans oppgaver, mens jeg passet på at han holdt seg gående. Det gjorde så klart alt verre da jeg kom hjem til meg selv og ble etterlatt alene med tankene mine, da. Men det er fint å vite at man som person klarer å tenke og glemme seg selv når de rundt deg som man bryr seg om virkelig trenger det. Jeg liker å glemme meg selv, til en grad hvor jeg nesten ikke eksisterer, i håp om at andre har det bra (..eller generelt bedre enn meg.)
Du har forresten veldig fine øyenbryn. Eller, altså, det er noe utrolig vakkert og unikt med ansiktet ditt. Jeg klarer ikke sette fingeren på hva, men komposisjonen (…?) i ansiktet ditt er veldig fint, og det fascinerer meg. Haha. Dagens kompliment. Håper helgen din er fin så lang!
Det kan jeg faktisk kjenne meg igjen i! Hendt at jeg også har glemt hele meg selv og gått i full beredskap for en annen. Det er kult da! Og takk! Jeg gjør ingenting med brynene! Kammer de på plass da. Med hårspray på en liten kost. God søndag Robin!