Warriors, life and death and all that jazz

For noen dager det har vært.

Har tatt meg helt arbeidsfri siden helgen. Hadde en helt FANTASTISK lørdag i solfylte Bergen sammen med min kjære. Hørte på deilig jazz spilt av blant annet min kjære svigerfar, sammen med svigermor (elsker dere sånn) på dagen og avsluttet på restaurant Colonialen (ikke brasseriet som vi går på med jevne mellomrom) med en 12 retters som var helt fantastisk. Var i så disturbingly bra humør også, så jeg er rimelig sikker, om ikke hundre prosent sikker, på at de fikk det med seg. Hvertfall før vi dro rundt midnatt etter tolv halve vinglass pluss champagne og jeg nesten var bak på kjøkkenet for å skryte.

Hjelpe seg.

Hadde på meg en absolutt yndling om dagen av en fløyelskjole, hvit fluff jeg stjelte av hun første som var i Oslo, halvfett hår i en kamuflerende flette –

-og warriorpaint.

Følte meg så fin og lykkelig at jeg tok dette bildet imens jeg hoppet i sengen og ble helt ufokusert.

Siden den dagen har jeg roet ned så mye jeg kunne.

Så der har jeg ikke så mye å si.

Kan nevnes at psykologen har tatt til fornuften og blitt ferdig med pappapermen. Noe som selvsagt førte til en indirekte lammelse hos meg siden søndag og frem til timen tirsdag. Vet ikke om andre har det sånn, men finnes det hint av en barriere av tid eller sted –noe i det hele tatt som kan virke som noe nytt eller forventningsfylt, blir jeg helt fra meg av bekymring.

Som med denne korianderen.

Hvordan kan jeg få den til å leve i mer enn to minutter før den senker hodet og dør foran meg og avokaden som på livstruende sett har blitt åpnet og hastesmurt med sitron for å ikke rekke å bli gusjen?!

Om du eller noen du kjenner vet svaret, plis. Del det med meg.