Herregud, er inni en skikkelig “dagene bare går og listen over ting jeg burde gjøre vil aldri gi meg freeeeed” -periode.
Ikke at jeg stresser noe særlig over det. Er typisk sånn person som er super effektiv og gjør alt best når tiden presser meg. Ellers kjenner de fleste meg som rolig og avbalansert.
(…..)
Uansett! Når jeg ikke forteller løgner til meg selv tenker jeg stort sett på hva det neste jeg skal gjøre burde vært. Klokken jager meg. Type for én uke siden skulle jeg til legen. Har skaffa meg fastlege her i Bergen da. Dame i sin beste alder ble valgt med omhu considering man må ha en som sikkert har sett litt av hvert og kan ha en masse empati for en sånn som meg.
Selvsagt sykemeldt første møte og sendt en fersk ung mann fra skolebenken til å ta hennes plass. Måtte nesten le siden dette har skjedd så mange ganger før. Er det sånn at i all hemmelighet går vi ALLE rundt og booker opp de kvinnelige fastlegene, sånn at hver gang noe skjer står det en ivrig ung mann på vikarlisten?
Skulle selvsagt ha underlivsundersøkelse, blandt andre ting, og kjente litt ekstra på skammen når han etter en liten prat bare bestiller ny time neste uke (til de andre greiene) og vil si adjø før han så mye som har tatt en liten titt på den nystelte .. greia mi. Så jeg skammer meg og spør fint, igjen, om han har glemt det? Neida, det hadde han ikke. Men om det var greit, så tar vi det neste uke?
Wtf?!
Skal jo ikke tvinge fyren liksom.. Men meg da?! Jeg har jo grudd meg lenge og gjort meg klar til dette her?!
I fuckin’ shaved for you
I øyeblikket var det bare litt kleint, adjø handshake blandet med “sikker på du ikke vil ta en titt?” -feeling. Men når jeg kom hjem ble jeg egentlig litt sur. For nå må jeg gjøre det i morgen. Og hadde vi gjort det sist uke hadde jeg vært ferdig.
Og det skulle jeg skrive om sist uke, men det skjedde jo aldri. Samtidig som jeg må finne en skredder.
(nevnte jeg at jeg kjøpte brudekjole i Monaco..?)
(…)
En frisør, vigsler, alt egentlig til bryllupet, registrere oss til sånn gave ting (noe som stresser meg, å måtte be folk om gaver?), deadline til sceneantrekk til den lille, mye mailing og tlf jeg ikke tør ta, ideer som kommer og går, dør basically, fordi det er fullt der oppe og alt som ikke har kniven på strupen blir nedprioritert og kastet vekk, mat fem ganger om dagen MINST, skatteetaten og altinnihelveteskomplisert..
Og oppi det hele klarer jeg å sitte oppe altfor sent hver kveld og se på Sons of anarchy med han andre. For det er jo også viktig.
Det som er så bra er at du kan skape deg noe der du tar deg fri. For listen av ting vil aldri stoppe. Tydeligvis. Og vi simpelthen KAN IKKE gå rundt og tenke på ting hele tiden. Da er vi aldri i oss selv. Og da føler vi aldri på oss selv. Og da er jeg sikker på at vi ikke klarer å kjenne om noe er galt. Og da blir vi lei oss. Før vi merker det.
For meg er det yoga. For eksempel. Det gjør jeg tre ganger i uken eller tre timer om dagen, akkurat det jeg må. For da hører jeg ingenting annet enn meg selv. Og det lover jeg deg, er den beste investering.
Så namaste fine folk, nå skal jeg dra og gjøre den listen litt kortere. Jeg må ut av huset med andre ord.
“I fuckin’ shaved for you” aaaaand I’m dead, hahahah!
Jeg har hatt det legeproblemet før selv. Og det er så frustrerende at det er til å dø av. Kind of. Jeg tørr ikke sitte å fortelle om angsten min og hvordan alt dette har plaget meg med en dansk, ung mann som nettopp flyttet til Norge for å tjene mer cash. Det samme skjedde før jeg flyttet til Oslo, med en kar fra Nederland. Hver gang jeg kom dit, måtte jeg spørre meg selv om hvorfor jeg egentlig var der. Ting flyter ikke riktig for meg når det er feil person på inne på kontoret, og jeg glemmer meg selv.
Men lykke til med listen! You’re gonna nail this.
Helt jævlig faktisk det der, legekontoret. Haha, nesten så angstnivået ikke steg når jeg måtte i stolen -det var så høyt fra før. Det jeg hater mest kanskje med fastlege er at jeg føler jeg må sitte og overtale de om ting. Føles så unaturlig å måtte be noen om å tro du trenger hjelp?
Sårbare greier..