Gårdsdagens siste kurs halvdel var veldig interessant. Jeg fikk stilt de store spørsmålene jeg trengte å stille, Er jeg frisk nok til å jobbe som frivillig? og at For meg virker en tilstand som helt frisk (uten negative tanker og følelser rundt mat)nesten umulig, kan virkelig alle bli helt friske, og ikke bare symptomfrie/uten kompenserende metoder?
Jeg fikk svar på dette. Noe som gjorde at noe løsnet for meg. Jeg ble komfortabel. Kanskje var jeg redd for å føle meg som en løgn, stille meg bak noe ROS står for samtidig som jeg kjente i kroppen min at jeg ikke kunne tro på det selv. Og svaret var ja. Det er en lang prosess, og jeg står i enden av den. Jeg kommer meg bare ikke inn den siste døra det står FRISK på. Noe som minte meg på at jeg egentlig aldri har fått skikkelig behandling. Jeg har vurdert det flere ganger. Bli synlig syk igjen, så jeg kunne bli innlagt og kvitt det. Men jeg klarte ikke. Det er ekstremt vanskelig å ha anorexia. Og å få behandling som normalvektig hadde jeg for mye stolthet til.
Så jeg lærte mye i går. Mye positivt. Om meg selv og hvilken rolle jeg kommer til å ha, ønsker å ha, når jeg jobber med andre menn og kvinner som står lenger borte fra den døra enn jeg gjør. Det gleder jeg meg til.
Ellers har jeg veldig mye å gjøre og må jobbe. Litt misfornøyd med at badevekta viste, igjen – det kommer og går litt når jeg har sluppet kontrollen over lengre tid og vært litt for lykkelig, det tallet som kroppen min bare ELSKER og jeg hater. Men tenker at jeg må bare bli vant til det. På tide å vokse opp og inn i komforten.
“Lokalt Kraftige Vindkast” forresten, glemte å si tittelen på boken til Camilla og Frida. Sitater fra livet om kropp og samliv som får deg til å dra på smilebåndet, med herlig kunst som understreker og bekrefter de små absurde tingene vi går rundt og tenker på. De skal trykke opp flere bøker da det ble utsolgt på lanseringa.
