Stuck in a fucking wedding rut

Sov ikke noe godt i natt.

Er rart, for jeg mente bestemt jeg hadde et slags gjennombrudd, satte et punktum som gjorde at jeg gråt av lykke og lettelse etterpå hos psykologen for noen uker siden da jeg for første gang gikk gjennom følelsene mine rundt bryllupet. Samtalen var fylt med tristhet, men ro. En sorg, men aksept. Jeg var så lettet at jeg kunne tåle bryllupsminnet mitt. Og midt i det hele overraskende nok kjente jeg en form for stolthet. Over å ha gjort det umulige. For mørkere og mer umulig morgen har jeg vel aldri hatt tror jeg.

Nå er jeg sint. Dritsint. Jeg gjenopplever den natten om og om igjen. Mest når jeg er sliten. Så sliten at man ikke får sove. Jeg synes det er helt forferdelig. Med skjelvende hender, trangen for å slå meg selv i magen og hodet -der det gjør mest vondt, griner jeg meg gjennom natten. Sparker i dynen av frustrasjon som et barn som har blitt fratatt godteriet sitt, og vrir meg mellom klynkene. Å grine av rent sinne er det mest slitsomme jeg kan tenke meg.

Akkurat nå.

Jeg har nesten ikke sovet så klarer obviously ikke tenke klart. I morgen kommer jeg sikkert på ting som er verre.

Men følelsen som slår meg rundt 0200 i natt, når jeg skjønner at følelsen jeg har i kroppen er et svakt minne fra natten før bryllupet, gjør at jeg faktisk uttrykker meg høyt om at jeg ikke orker en slik natt til. Til en eller annen. Hvem som helst.

Jeg blir bare lei meg av å se på bildene fra bryllupet. Hver gang jeg har en vanlig dag, en god dag, til og med en vanlig dårlig dag, møter jeg meg selv i speilet på badet om morgenen og tenker “hadde det bare vært i dag..”

Dette vil nok snu en gang. En gang man har det bedre og har andre viktigere ting å fokusere på enn et simpelt minne fra én dag i livet ditt. En gang man slutter å synes synd på seg selv og er tvunget til å leve nå, fordi verden rundt deg krever det og du prioriterer det. Den dagen ser jeg sikkert på bildene og tenker hvor vakker jeg var. Hvor nydelig bryllupet var. Hvor fint været var. Hvor jævla god den burgeren var. Så kjekk mannen min var. Så mange mennesker som elsket oss og stilte pyntet og fine for å dele denne spesielle dagen med oss. Ikke at jeg husker mye, har heldigvis alle de bildene. Den dagen gleder jeg meg til. Men akkurat nå kommer jeg ikke over at jeg hater den dagen. Den har etset seg inn i og fast på kroppen min og gjør fortsatt vondt. Jeg vil bare slette den.

Faen altså..

Heldigvis kommer hun første snart og vi skal på fest i kveld. Det har jeg gledet meg til hele uken.