Påskehelgen har jeg tilbragt i Øystese. Med den beste familien i verden. Fikk ikke et bilde av alle, men her er et jysla godt utdrag. Du kan se vi er i slekt da vi alle har så kule skiklær.
Og stilen står i stil.
Når vi går på ski, og her snakker jeg bare om nærmeste familien -kjernen, de som bor der inne er gode på ski, handler det mer om opplevelsen. Det å være på fjellet. Sol som glitrer og får øynene til å grine. Drikke kakao med snerk i snøen. Le av oss selv med familien. Å lære oss å mestre disse lange skoene har vi aldri brydd oss noe særlig med.
Her har jeg fått til en sving i nedoverbakke
og er ganske fornøyd med meg selv. 
Og med 7 km (jepp, 5-kilometeren som de kaller den, og 1-kilometeren x2) på baken er det ingenting som er bedre enn dette. Bli litt kald igjen. Slikke litt sol.
Ganske fornøyde med oss selv. Dette er godt for sjelen.
Og gjensyn med familie, kusine i dette tilfelle, som også er dine nære venner i byn. Er det noe kjekkere enn vennepar som er likesinnede lurer jeg på? Vi søker vel andre som har det noenlunde likt oss selv. Det er enklere.
Ellers er Øystese en liten perle jeg virkelig nøt å besøke denne gangen. Gå gjennom barndomsminner sammen med han andre. Med øl i lommo.
Avsluttet det hele med spill-dag hos bestemor og noen av de beste kanelbollene jeg har smakt i mitt liv. Den må jeg få oppskriften til.
I dag har jeg og den lille et møte med fremtiden. Bokstavelig talt.
At eg kunne gå glipp av detta
Haha, heile kommentaren kom vist ikkje med! Men ja, ville såå være der:-( <3