Står opp. Ser på timeplanen for Fana Bikram Yoga. For sent å bestille time. Ser på den andre yoga-timeplanen. Ingenting før 14.30. Det blir for sent. Tenner lys i leiligheten. Fyrer i peisen. Jeg er kald.
Tenker på å gjøre yoga her hjemme i stuen. Slår det fra meg da jeg kjenner jeg ikke har drivet i meg i dag. I dag tror jeg ikke. Skal jeg gå en tur? Står og ser ut på folk som går. På tur. På vei til jobb. Til butikken. Jeg blir kvalm. Og kjenner jeg ikke orker å se de i øynene i dag. Først nå kjenner jeg at jeg må legge meg ned. Gråter litt. Det er en sånn dag.
Så ligger jeg og tenker på hvorfor sånne dager. Hvorfor så mange andre også får sånne dager. Og er det bare de som kan få sånne dager, som får det? Hadde jeg klart å ta meg selv i nakken om mer stod på spill? Er jeg lat, bare? Hadde det vært et alternativ om jeg skulle operere noen i dag tidlig?
Også tenker jeg på jaget. Jaget som ikke er der i dag. Eller jeg klarer hvertfall ikke annet enn å ignorere det. Avtaler, venner, familie, kontakter og bekjente, må holde meg selv opptatt, må virke interessert, må være fin, lage fine ting, kunstnerisk, være kreativ, dømme andre og bli dømt, ha meninger om ting jeg aldri har tenkt over, liker jeg det eller ikke?, ta imot råd, ikke tråkke på andres følelser, late som jeg har lest eller hørt det, være empatisk, fornuftig, engasjert, morsom, ja-menneske, hva er planen din?, har du ingen strategi?, jeg kan klare dette, stå på!!, men hva kan du tilby?
Hva er så spesielt med akkurat deg?
Kjenner at når disse tankene ikke pisker meg og jeg lar meg bli jaget, er det ikke nok, det som er igjen.
Mamma, klokeste i verden, sier at vi er ikke født inn i denne verden for å gjøre oss selv lykkelige. Vi er født for å gjøre noe, noe som betyr noe for andre.
Det må være det leddet som mangler i livet mitt akkurat nå. Toppen av kaka mi. Ingen trenger meg nok.
For en egoistisk tanke.
Og i dag klarer jeg ikke overbevise meg selv om å gjøre noe, sy eller skape. Da jeg gjennomskuer meg selv altfor lett og vet at det ikke betyr noe. Ikke i dag hvertfall. Ikke rart det renner deprimerte unge, sterke og spreke, i en alder av skulle-vært-beste-tiden-i-ditt-liv mennesker inn dørene på nav. Vi gjør oss selv ulykkelige ved å bare fokusere på ting samfunnet (eller oss selv) anser som noe som betyr noe.
Og den triste sannhet vi møter når vi finner et øyeblikk av ro og klarhet er at det er tomt. Det man skulle sitte igjen med etter all jobbingen. Sminken, klærne, størrelsen din, håret, festen, sosiale statusen, hvordan du kan slikke undersiden av kjøleskapet det er så jævla reint der, ingenting av de tingene betyr noe før du har noe ekte i bunnen. Noe ingen kan ta fra deg. Noe godt du gjør. Noen du gjør en forskjell for og ikke trenger å få bekreftelse av. Noe du bare kjenner.
Jeg vet jeg lever med flere livsløgner. Og jeg trenger de for å drive meg selv fremover. Jeg trenger både The Kardashians’ intriger og silkekjoler. Jeg bare kjenner at jeg trenger noe mer også. For i dag betaler jeg prisen, som så mange andre gjør i dag, for å ignorere stemmene innenifra og fokusere på de utenifra.
I morgen er det over. Det vet jeg, tror jeg. Men jeg vil prøve å lytte alikevel.
Du skriver på en utrolig bra måte om utrolig viktige ting. Noen føler regnet, andre blir bare våte. Det vil alltid være sånn. Vi sensitive må lære oss og tenke at det er en styrke og ikke en svakhet. Jeg jobber med å finne ut hvorfor jeg er her og hva jeg skal gjøre. Det er alltid en mening med at et menneske blir født. Det tror jeg. Jeg har lyst å dele et utdrag fra en bok jeg liker veldig godt med deg. En bok jeg har lest mange ganger. Det lyder slik; “Selv den aller vakreste rosebusk ser ut som en tornete kvisthaug i januar. Det er sånn roser er, vi må bare huske at vi aldri tar viktige avgjørelser eller måler dens verdi akkurat da. For den rosen som kan se kompostklar ut om vinteren, kan neste sommer være en duftende skjønnhetsåpenbaring. Ting forandrer seg. Ingen kan blomstre bestandig. Og det er viktig at vi alle hjelper hverandre til å lage felleskap som er romslige nok, og som har tid nok, til at ingen vekster blir vraket før de har nådd sin blomstringstid.”
For meg er du inspirerende. Takk.
Det var et nydelig utdrag. Tusen takk, Linn. Det var en deilig start på “bloggdagen”!