I dag har jeg vært på fjelltur med han andre. Har helt abstinenser hva gjelder å komme seg ut av byen og alle speilene rundt meg om dagen. Vind i luggen er også noe jeg savner. Å la vinden ta meg uten å bli slått av panikken rundt frykten for hvordan jeg måtte se ut. Er leppestiften der fortsatt (som om vinden skulle ha tatt den) og får jeg mer av den fønvinden i håret letter jeg vel snart, det volumet begynner jo å bli så stort. Det savner jeg voldsomt for tiden.
Det er derfor vi skal på tur. Vi har kjøpt utstyr til latterlig mye penger og er nå klar for naturen.
Føler meg med ett voldsomt norsk. Og bortskjemt.
Han andre er godt vant til naturen og eier allerede utstyr. Jeg derimot har ikke sovet i telt siden den natten vi drakk oss særs ukritiske på rusbrus i teltet rett bortenfor foreldrene til venninnen min den sommernatten. Ganske mange år siden den gang og ikke noe man trengte fjellsko til akkurat.
Så i dag testet jeg skoene på Landåsfjellet. Veldig gode. Verd hver krone. Ser meg dog fort nødt til å gi meg hen til et panikkanfall på toppen da kroppen begynner å huske på hvordan det var den egentlig skulle reagere i tilfeller med økt blodtrykk og økende sirkulasjon. Spesielt til ansiktet, det har den spesielt mange gode minner til.
Den har en lei tendens til å forveksle den gode andpustne følelsen av å få energi ut, med noe HELT annet. Ikke noe jeg har lært den hvertfall. Og noe som hvertfall ikke løser opp energi. Mer som noe som får meg til å tvangs-svelge den gjennom den allerede overfladiske pusten og knyte seg i brystet. Det har skjedd før, men jeg glemmer det nesten hver gang. Så ikke bare puster og peser jeg, jeg begynner å hikste og hyperventilere så rolig jeg bare kan gjennom tårer under solbrillene.
Dette var midt i blinken. Faen så deilig.
Går snart over og (vi snur ikke -victory) jeg får bekreftet av han andre at jeg verken er rar, dum eller svak etter 20 spørsmål og nyter resten av turen. Nok øving for min del, kjære -jeg er klar for lang-tur!
Og vinden føles nydelig ut i hjelmen håret. Ingenting er som å komme ned igjen. Følelsesmessig, that is. Da kan nesten ingen røre deg.
Men shit altså, av og til tenker jeg det er litt tyngre å være meg. Og at det har jeg lov til.
En siste tanke: Helt uakseptabelt.
Du vet hvem du er.