I dag sover jeg ut til klokken er 10. Klør ordentlig i halsen om kveldene før jeg sovner og våkner med litt sår hals. Så jeg lager meg urte te, fyller på med honning og sitron og er glad jeg ikke føler meg syk i kroppen. Bare litt sånn i halsen. Og det plager meg ikke så mye.
Nå begynner det å nærme seg Sør Afrika tur med stormskritt. Planen er å reise ned til Durban (som jeg bodde i som 16åring)
nyte strandlivet og waterfronten (surfe?)
samtidig som vi bor hos en familie som står mitt hjerte så nært, en halvtime unna byen. Her blir vi ca 9 dager, før vi tar 5 dager i Cape Town alene. Vi skal vel se noen store dyr også, spise god mat (den beste sushien jeg har smakt i mitt liv) og se byen, gjøre litt turist-ting, tilbringe en dag i en vannpark.. Kanskje ta en båt-tur. Men jeg er ikke særlig stressa med å få med meg alt når jeg er på tur. Hvertfall ikke på denne. (No need to say at vi skal besøke vingårder i CT og drikke nydelig vin også i nydelige omgivelser)
Men har brukt den siste timen på å lese meg opp på stoffbutikker i Durban. Og må si jeg er skikkelig excited! Noen av de her ser så bra ut! Og felles for alle, det nevnes at det er gode priser. Silke og broderte stoffer, blonder til gode priser er noe jeg setter øverst på lista over ting jeg vil ha i kofferten på veien hjem. Krysser fingrene for at det skjer.
Bortsett fra det må jeg innrømme jeg ble litt lei meg når jeg innsåg hvor mange (av de ikke fullt så mange) vennene mine i SA som har flyttet. Australia, ENGLAND, THAILAND?!
Kjedelig. Er et par som bor i CT, så jeg håper vi får sett noen. Kjenner plutselig på en liten klump av angst for turen og feller en tåre. Noe jeg tror jeg må kjenne på, egentlig, for å ikke bli helt overveldet på flyet ned. Eller dagen før. Eller når jeg endelig lander.
Jeg husker så lite fra den tiden, og dyttet vel egentlig ganske mange mennesker bort fra meg før de fikk nådd inn og blitt kjent med meg. Nesten alle jentene jeg møtte i det minste. Sånn er det når man ikke er glad i seg selv, og konstant tripper på tærne desperat etter neste avledning som tar deg vekk fra nuet og aldri vil la deg lande. Man lander jo alltid, så man blir flinkere. Jeg ble ganske flink til slutt. Til å avlede meg selv fra mitt indre liv. Åh, nå gruer jeg meg! Det blir mye grining. Men jeg er klar tror jeg. Jeg er også glad jeg ikke har reist ned før. Nå kan jeg snakke om demonene mine og vite at de definerer meg ikke lengre.
Jeg er klar. Og jeg vil vise deg kjærlighet denne gangen, Durban. Jeg skal ta deg inn.
