Da var årets prøvelse i Paris over for denne gang og jeg må si det er godt å være hjemme. Både et helvete og en drøm på samme gang, men hva er ikke det her i livet som ender opp med å være verdt noe. Én ting jeg merker meg til neste gang er de vennlige i øst. Det går tydeligvis ann å være professjonell samt hyggelig, og det frister mer å handle hos de rett og slett. Italienerene kunne lært noe der.
For eksempel.
Til og med han andre sa han kunne kjenne antydninger til nerver på slutten av dagen. Noe som gjorde meg glad inni meg. Jeg hadde jo tross alt dødd opptil flere ganger der inne.
Men stoff har jeg å velge og vrake mellom! Så mindre enn fantastisk ender det jo ikke opp med å være uansett.
Yay.
Og rett fra Premiere Vision 2015 drog vi til ANTOINE i Avenue de New York for en av de bedre syv retterene jeg har spist. Anbefales om du vil spandere på deg selv. Da var vi så slitne og mettet av pompøse forfengelige mennesker at det eneste som virket naturlig var å dukke uanmeldt opp der og få nydelig service der de neste 5 timene.
Så langt i dag har jeg dusjet av meg champagne- og foie gras restene og tenker jeg kommer til å tilbringe litt tid her i dag. Riste av meg negative tanker som drar meg ned og dypdykke i en bok jeg begynte på på flyet. Om kjærligheten. Tidløs kjærlighet. Sånn kjærlighet som jeg har til den nye yndlingsgenseren fra McQueen <3
