Etter helgens besøk svarer kroppen meg med et tungt gisp klokken 11 om morgenen. Og ikke et gisp som minner om at jeg har sovet ut i det hele tatt. Så jeg satte klokken på 9 i dag og drog meg selv ut av sengen.
Har dårlig samvittighet for i går da jeg fikk uventet besøk og bokstavelig talt frøs momentant til is og kastet vedkommende ut døren med det mektigeste språket vi har.
Kroppsspråket.
Jeg er lei meg for min oppførsel og fraværende evne til å tenke meg om før å reagere, selv om jeg ikke klarer å gjøre noe med det akkurat nå. Jeg er blitt til sånn tynn frossen is som ligger på toppen av dammene i hullene i veien når det begynner å bli skikkelig kaldt ute, og tåler ingenting. Knekker med en gang du tråkker litt på det. Tipper litt borti med foten. En vennlig dytt. Og så kommer det bare masse flytende, som lå der hele tiden, til overflaten. Uten form og sammenheng.
Kanskje jeg skal begynne å gå til psykolog igjen. Greia er bare at jeg ikke føler det hjelper noe. For meg. Personlig. Det er deilig til tider. Koselig. Å få tilfredsstille det pinlige behovet vi har for andres engasjement i eget liv og eget sinn. Alle er spesielle hos psykologen.
Satte på en fransk film i bakgrunnen imens jeg skisser i vei. Noe jeg innser nå at jeg burde skjønt tidligere var en dårlig idé. Snakker jo ikke fransk..
Se så lang luggen min har blitt. Ikke noe feministisk over den luggen lenger.
Du kan tydelig se på fjeset mitt at jeg er helt over it. I can’t even with these bangs ..
Han andre kommer hjem i kveld. Det blir helt nydelig.
Nå syns jeg faktisk de bangsene dine er veldig fine. Look again:-)
🙂