I dag brukte jeg omtrent halvannen time på å komme meg ut døra.
Er det mulig, jeg blir så oppgitt av meg selv. Én og en halv time.
På å slenge på meg klær og ta posene med søppel som hadde hopet seg opp de siste dagene (mest toile og slappe grønnsaker etter kjøleskapsopprydning i går). Av og til må man undre på om jeg ikke er for lenge inne av og til. Det å gå ut igjen blir så stort. Ikke at det ikke er verdt det. Dét er det.
Ca ett minutt før jeg bestemte meg for å dra ringte det noen på døren, den personlige døren inn til leiligheten der jeg lever og bor, for å mest sannsynligvis fortelle meg at de kom til å skru av vannet en liten stund. Hører de banker der nede, pusser sikkert opp. Vannet kom bare i sånne aggressive sprut og etterhvert triste drypp når jeg skulle pusse tennene før jeg dro, så såpass skjønte jeg av meg selv. Jeg åpnet jo ikke døren.
Takk gud for de her
I fremtiden slår jeg meg til ro med at alt som kommer på døren min før kl 18.00, må bare takle det faktum at jeg er på jobb. Og etter 18.00 er jeg ikke hjemme. Da slapper jeg av etter en lang dag på jobb. Her. Hjemme.
Siden solen skinte, noe jeg faktisk ikke hadde lagt merke til før jeg kom ut, tok jeg på meg ull og hel-svart for å kvitte meg med avfallet.
Ble faktisk litt varmt på veien hjem, måtte gå hele den lange veien til Sletten senter da jeg var tom for vin, noe jeg nøt litt faktisk.
Erfarte også, på den lange reisen, at solbriller er excellente ditraksjoner fra måten håret mitt legger seg nå når det tørker naturlig og uten kunstig varme. Hjelper også å holde luggen vekke. Fantastisk!