Ah, denne morgenen er herlig i stemningen over frokosten på landet. Vi ler og vi ler.
Husker dere jeg sa tidligere hvor bekymret jeg var når jeg leverte fra meg brudekjolen til skredder? Dette regner jeg med de fleste bruder er, men jeg som kan og vurderte å gjøre jobben selv var kanskje over gjennomsnittet. Var fysisk kvalm. Ikke at jeg tvilte på skredderen altså. Men det er noe med det.. Når man sjekker den hver eneste dag når den henger hjemme i sitt eget hus, til å etter et så kort møte med en fremmed gi den fra seg, i en måned, er skummelt altså. Hadde lett betalt mer penger for mer tid med henne. Spurte henne også om jeg skulle komme inn flere ganger i prosessen for å prøve kjolen. Dette var ikke nødvendig sa hun.
Egentlig var det mest bekymring rundt hvordan den hang i butikken (I know…). Også var det de nålene som lå krøllet i bunnen der. Og bestemte vi oss egentlig for at den ble lang nok? Vi ble enige om litt mindre enn to fingerbredder fra gulvet. Ringte senere til de og forsikret meg om at de måtte legge den ned 1,5-2 cm mer ned enn vi hadde avtalt orginalt. Da skulle den være ca 1/2-1 cm fra bakken. De skulle også henge den opp så den fikk henge fritt, den klesposen jeg kom med var for kort.
Perfekt.
Henter kjolen (fortsatt i den posen) og den er faen meg rundt 4,5 cm fra bakken.
…
Klipt er klipt tenker jeg, og skryter henne opp i skyene. Litt som når en går til frisøren og sitter der med hockeysveisen til slutt en spesifikt ba henne om å unngå, og mest har lyst å grine. Hva gjør man? Man takker for bolleklippen og betaler for seg med et smil. Også var hun veldig skjønn hun skredderen, fin pris fikk jeg også. Men sant, samme her som når jeg leverte den fra meg og ble kvalm i magen. Kommer meg ikke lenger enn ut i bilen før jeg angrer på at jeg ikke sa ifra. Hvorfor sier jeg ikke det jeg egentlig mener? Krever det jeg trenger for å legge ting bak meg? Går ut derfra med en følels av at jeg har stått opp for meg selv.
Jeg har jo lyst å skrike for full hals at hun har ødelagt uttrykket jeg så bestemt ønsket om en kjole som dekket føttene min og gjorde meg så lang som jeg er –helt ned til gulvet. Dette kan ikke fikses, og kjolen er kjempedyr, OG KJØPT I MONACO!!!! JEG ER GRACE FUCKINGS KELLY OG DU ROTER DET TIL!!
Og er det noe jeg vet av erfaring er det hvor lett en hem plutselig kryper seg oppover. Man kan ha de beste intensjoner, men ser man bort et øyeblikk kan den ha frynset seg ovgårde oppover og cm forsvinner ut i luften. Derfor var jeg så veldig på de om dette, jeg vet hvordan stoff sjelden jobber med en og hører på hva du sier, spesielt sånne stoff.
Men som sagt, gjort er gjort. Og klipt er klipt.
Legger ned den ene bretten i finishingen, selv om den nå har sår av den oppbrettede sømmen to steder langs hele kanten foran, så jeg har 0,5 cm ekstra å flashe meg med. Ikke godt nok i det hele tatt, men jeg må drite litt i det og tenke at så lenge jeg får mest mulig lengde må det gå bra. Jeg kan ikke la dette ta helt overhånd og minner meg på alle som har det helt jævlig der ute og at Trump kanskje blir president. Da spiller det ingen rolle hvor kort eller lang kjolen er, da er vi alle fucked. Og kjolen er jo nydelig. Trekker pusten, prøver kjolen, går frem og tilbake, forskjellige speil, -repeat.
Godtar kjolen som den er, men blir ikke kvitt klumpen og sinnet i magen. Bestemmer meg for å informere de om at jeg syntes de var litt raske og jeg følte meg ikke helt hørt og tatt på alvor. Og at kjolen nå er for kort. Og at de plis må være obs på dette fremover. En brud har så mange angster.
Prøver den igjen for å bekrefte for meg selv at det går fint. Ser meg selv i forskjellige vinkler. Oppdager en skjevhet i ryggen, ikke noe big deal, det kan skje den beste (og med alt det stoffet, som matchet perfekt i ryggen er det ikke rart at en sånn feil kan skje). Men faen heller altså, nå begynner det å boble litt mer. Nå har jeg en for kort kjole og er skjev bak. Haha, kjenner jeg nå, for min egen psykiske helse,TRENGER å informere de om dette også og at jeg egentlig helst ville sett at jeg fikk en kompensasjon i form av prisavslag for dette da det faktisk stresser meg mer enn noe har gjort så langt i forberedelsene.
For tort og svie, som mamma ville sagt. Jeg kan da ikke være skjev bak og kortere enn jeg er når jeg gifter meg?! Samtidig som jeg ikke vil rippe opp i kjolen, den silken der er så skjør, prøver jeg å se på skjevheten som sjarmerende. Er jo ingenting med meg som er særlig i vater uansett og jeg kan leve med å være litt skjev på baksiden. Men en slant tilbake symbolsk for å vise at de viser respekt og forståelse ovenfor meg som kunde hadde vært fint.
Dette vil de ikke. De har bare gjort strålende arbeid som ble mottatt med jublende begeistring (noe som delvis stemmer, jeg forlot tross alt med skryt). Men jeg har da en uke etter lov til å oppdage mer ved kjolen og bestemme meg for å si ifra. Ender faktisk opp med å bli anklaget for diverse feiltrinn jeg har gjort (blandt annet mulighetene for at jeg har hatt forskjellige sko ved prøving), satt spørsmål ved mine intensjoner og sist men ikke minst -denne er fin- truet med sivilt søksmål.
Jeg ler meg i hel.
Noe som også er ubeleilig da jeg skal gifte meg om tre uker og trenger å være i live.
For å konkludere har House Of Singles flinke nok folk, men er en bedrift uten reklamasjons- eller klagerutiner som er tydelige for kunden. De er ekstremt overfølsomme på arbeidet sitt, og burde vel helst tatt et kommunikasjonskurs.
Leste også den her godsaken om de. Før jeg leverte kjolen inn. Who am I to judge..?
House of Singles legger seg helt flat
Jeg foreslo at noen ganger kan det være lurt å legge seg flat og bli der litt.
