Viktoria Aksnes

HAN ANDRE KOM HJEM I DAG! Skulle egentlig komme på mandag. Lykke. Pinnekjøtt fikk vi også.

Og jeg skrapte meg opp i urane på tur. MOTHER OF NATURE!

I morgen er det Øystese tur og ski på beina som venter. Hjelpe seg. GOD PÅSKE!

I dag vekker ikke tiden oss. Vi sover til halv ti og våkner med smil om munnen. Det er godt. Rolig og trygt. Og vi vet vi har O’boy til frokost.

Morgenen, dagen så langt, går til barbering av hverandres nakker (det må gjøres overraskende ofte) og kos foran påskekrim som forvirrer de små hodene våre på tv’en. Vi ser i fotoalbum i håp om å finne en som er blitt borte fra oss. Vi finner ingen. Nå når den lille endelig har litt fri er det viktig at hver sekund teller. I kveld har vi blitt enige om å splitte oss, hun til sine venner – jeg til mine. Ingen dager må gå til spille.

Nå skal jeg avgårde for å drikke vin med noen venninner. Jeg sørger for å komme først. Det er fint.

Jeg har blitt så glad i denne buksen. Slafsen.

Og (siden jeg går med denne hele tiden og snart føler for å måtte lage meg unnskyldninger) genseren er vel litt påskete av seg? Eller? Litt sånn, egg, hare..gress?

I dag har jeg hatt et veldig vellykket møte med svigermor ang bursdagsgaven hennes fra hennes kjære, en kjole fra meg. Stas. Se så fint da.

De hadde med en påskeKORG til oss!! En gul symfoni av planter og underholdning på en seng av kvikklunsj, øl og påskelys. Alt en jente kan ønske seg egentlig. Den skal jeg spare til han andre er hjemme.

Jeg har virkelig altfor perfekte svigers.

Mageknipen har jeg faktisk enda. Men den har blitt bedre i løpet av dagen. Kanskje jeg bare er urolig.

I morgen skal jeg hente ringen. Den er blitt gravert og tilpasset. Til nå har jeg hatt en skremmende romslig låne-ring jeg har flikket av fingeren mer enn én gang (hvem er hun blonde bak disken som trodde jeg hadde så tykke pølsefingre?).

Jeg er spent. Jeg har aldri eid noe så dyrt.

Har ikke så mye mer å si. Jeg har rare dager, det skal sies. Det skal bli godt at hun lille får ferie snart. Alt jeg føler for akkurat nå er å gå turer i vakker natur (forhåpentligvis i solen) og spise påskeegg foran krimserier og Fjols til fjells på tv’en på kvelden.

Våren lover, og våren innfrir. Vondt i magen på andre dagen og småforkjølet, så jeg holder sofaen denne morgenen på Landås.

Helt greit når man kan se film og eneste man har på planen er et møte på ettermiddagen av en god en som skal ha seg en kjole.

Lidenskapens pris vil gjøre godt i dag. Den er det lenge siden jeg har sett. Savner han andre og er glad jeg kan dra ut på landet igjen etter møtet. Stillheten er full av intensjoner og jeg vil ikke være alene. Tror jeg blir på landet i påsken.

Ja. Det skal jeg.

I går reddet jeg en kanin. Det var før jeg gikk i bursdag klokken 8 om kvelden og ikke kom hjem før nesten et dusin timer senere.

Ja, man kan ha det så gøy.

Ingenting har forandret seg. Man har kjempet sånn for den karakteren man tar på seg, den personen man har blitt og vil være. Men barndomsvenner har ikke tid til slikt. De ser rett gjennom deg. Du kan ikke slette historie, og førsteinntrykket blir ved deg.

Og minene er over alt. Spøkefulle tilbakeblikk på tider man trodde man hadde begravd for alltid. Noe som var morsomt for deg men ikke for meg. Et søskenpar som mangler en bror. De ligner og det gjør vondt. En hilsen og et farvel. Den samme humoren. Du må hilse søstera di, hun er så flink. Et ukjent fjes som kjenner deg. Gratis øl fra baren. Så hyggelig. Du har vært i mitt liv og jeg i ditt, men vi har aldri møttes offisielt, håndhilser vi? Personer jeg en gang fryktet som nå møter meg med en varm klem. Den enorme forskjellen på et klassetrinn som nå er visket ut. Beklager om jeg ikke såg deg. Var jeg noen gang slem?

Avlyste loppemarkedet i dag. Trenger å prosessere gårdsdagen i ro og fred. Takknemlig for mamma i dag. Og han andre som jeg holdt våken i går.

Jeg kjenner jeg ikke er klar for å flytte tilbake enda. Jeg sliter med å kombinere da og nå. Men det er greit. Os skal ingen steder. I mellomtiden velger jeg å se mer frem enn bakover.

OH MY GOD JEG ELSKER Å VÆRE “HJEMME”.

Våkner i dette luftige huset og bare smiler. Helg, familie, sen stor frokost. Sammen. Skal i bursdag til en god venninne i kveld på Os, men nå tur med mamma. Ikke opp et fjell, bare tur. Sukk, det er vel dette de kaller livet..

Du gjettet rett, jeg er ekstremt lykkelig akkurat nå.

I dag har jeg bodd i hulen min, sydd på noe egendesign, gått rundt med det skitne håret mitt og pysjamasbuksen min. Etter jeg stod skikkelig fast med et hjørne (du vet ikke hvor vanskelige hjørner kan være før du driver med noen form for konstruksjon selv) i fronten på en jakke i over en time måtte jeg komme meg ut. Ikke bare lei av hjørnet mitt, lei av meg selv og mitt univers. Håret, fraværet av selskap, de søte kavringene hvis kompiser som jevnt har blitt maulet over stuebordet over te og Ellen Degeneres på tv’en -de ler av meg. Nei, får det over meg etter å ha stirret ut på gaten noen minutter, at jeg trenger å føle meg litt stolt av meg selv. Jeg begynner å bli litt lei meg. Så jeg går opp Ulriken.

Og jeg synes det er helt jævlig. Jeg liker fjellturen når jeg er på toppen, utsikten og følelsen. Men fy fader som jeg misliker det å være sliten.

Men nå er jeg hjemme og det hjelper faktisk med litt luft.

Jeg er glad igjen.

Litt dumt at det blir drevet av litt feile ting.. men uansett! Av og til får man jo faktisk bare brakkesjuka også, som han andre kaller det. Er man for lenge innendørs blir man deppa.

Jeg kan nå hvertfall glede meg over denne deilige fredagen på Os med familien. YES. Og jeg trenger jo ikke gå under bare fordi jeg ikke når en deadline jeg har laget til meg selv, som ingen andre blir påvirket av? #theworldwon’tend

Satte meg akkurat ned i sofaen for å slappe litt av før leggetid. Begynte å tenke på når jeg sist vasket håret når jeg fornøyd tok meg selv i ansiktet og smilte siden jeg ikke har måttet ta på meg sminke i dag.

"I DON'T GIVE A RATS ASS" sa t-skjorten. Tydeligvis ikke.

Mandag.

For det var før intervjuet.. Også tenkte jeg på å vaske det i går igjen da jeg, som vanlig, følte suget etter renheten av nydusja hår på andre dagen. Men så var det jo bare mamma som kom på besøk, også prøver jeg jo alltid å gi hodebunnen så mye pause som jeg kan. Men dette er en slags personlig favoritt. For jeg kommer til å vente til i morgen. Da er det fredag..

Kom på dette fun fact-et også når jeg tok oppvasken, ……. , og vasket vaffelhjernet sånn halvveis i vasken og lurte på om det egentlig var lov..

Jeg har ikke spist noe grønt i dag.

Ikke noe sunt i det hele tatt, når jeg tenker meg om. Begynte liksom så fint med hun lille og vafler til frokost, at jeg bare..fortsatte? Føler meg overraskende bra hvertfall. Rebelsk. Litt skitten. Men bra. I morgen er det fredag og jeg skal til landet!! Skal kanskje prøve å ikke bare spise matgrupper bestående av fargen hvit i morgen (spiste sjokolade også men de var dekket av hvitt støv), i frykt for å sprekke før jeg rekker å komme meg ut dit.

Ta en dusj også. Gleder meg!

Står litt i ro på planen i dag, noe som gjør at jeg blir veldig takknemlig for en mail fra ROS om de endelige datoene for frivillighetskursene. Bra. Rart at noe som ikke kommer til å bidra i livet mitt økonomisk sett, letter sånn på trykket av den dårlige samvittigheten av at jeg ikke bidrar økonomisk nok. Penger er og blir liksom den enkleste og mest tydelige måten å måle suksess på. Sånn er det bare.

Selv om vi skal gifte oss og har felles økonomi liker jeg ikke at vektskålen ikke er i balanse. Stolt kvinne, da. På den andre siden er det ikke så rart om jeg bruker tiden til noe som betyr noe. Sånn sett forstår jeg de damene som gifter seg rikt og ender opp med å fylle livet med veldedighetsarbeid. Og champagnelunsjer. Evt. pinot grigio, om de sponser deg hver gang du nevner druen. Vet ikke om det er drømmescenario eller bare tragisk. Meningsløse liv som rettferdiggjøres med små drypp av “u”selviske handlinger (unicorns -finnes ikke) for å kunne nyte resten.. av livets dru.. -frukter.

Wow. Dette er første gangen jeg har tenkt tanken at jeg muligens ser for mye reality-tv..

Så rister jeg av meg den tulletanken og roer meg selv ned med et par sannhetsord. That’s just silly, Viktoria! One can never have too much reality-tv.

God morgen! Våkner med skikkelig jobbelyst og skal sette i gang med én gang etter innlegget. YES! Elsker å være inspirert.

Vi var i Cape Town.

Våkner opp i nydelige Ezard House, de kaller slike hotell boutique hotels mener jeg, sånne hotell med få rom. Våkner hvertfall opp lykkelig og ser ut at det regner. YES! I toppetasjen serveres frokosten sammen med denne utsikten over camps bay. Ikke feil i det hele tatt. Fjellet i bakgrunnen, lion’s head (også kalt Hufsa på folkemunne, evt bare meg) gikk vi faktisk opp neste morgen, men first things first.

Yes. Så her er vi. Nydelig hotell, upåklagelig underdanig service som gir deg hva du vil ha hvordan du vil ha det når du vil ha det. And they ain’t afraid to ask..

Sittende, alene igjen, med ring på fingen på tuppen her sammen med min beste venn og mannen i mitt liv og én som bare lurer på om jeg har sovet godt, og vil jeg ha ferskpresset juice? Etterfulgt av én som lurer på kaffevalg, og vil jeg ha den nå? Og skal melken være kald eller varm? Den første igjen som lurer på om jeg vil ha frokost -ingen meny i sikte så her må diskuteres; vil jeg ha kontinental eller engelsk frokost? (ikke skjønner jeg hva noen av de er, men jeg husker at engelskmenn spiser bønner og pølse til frokost, så jeg sier kontinental), hvordan vil jeg ha eggene mine, “scrambled” sier jeg, noe på siden? “bacon” noe mer? “toast kanskje, det mørkeste brødet dere har” (noe han kommer tilbake til på et tidspunkt fordi han ikke helt skjønte om jeg ville ha det på siden eller under eggerøren, så jeg sier “no thank you, no toast”)

Fuck it.

Så, før jeg har fått kaffen min har jeg tårer i øynene og pustevansker og sier med pipete stemme til han andre at jeg tror jeg må gå ned og ta meg en pille. Og en halv. Gjør det, sier han varmt.

Nede på rommet er de usynlige stuepikene i full sving. Jeg braser inn og popper piller, smiler nervøst og drar igjen. De får tro hva de vil.

Og pillene hadde jeg ikke brukt hele ferien. Men som du skjønner, god service gir meg panikkangst, og da er det veldig vanskelig å nyte ferien.

Jeg tilbakevender. Nå begynner den. Frokosten fra helvete. LoL. Vegard er tydelig stresset over at han ikke har klart, etter så mye omtanke og vilje til å velge det Perfekte hotellet til den noe spesielle personen han har valgt å fri til (jeg har vært stressa på fancy hotell før og ville denne gangen ha et vakkert men busy hotell med masse folk og liv). Han mener på dette tidspunktet at det er hans feil at jeg nesten fikk et panikkanfall under frokostbestillingen, og Hvordan kunne han?!?

Stakkars mann. Er ikke sånn det henger sammen. Dette hjelper faktisk meg å roe meg ned, da jeg skifter fokuset mitt over på han og må begynne å roe han ned ved å si at man ikke kan gå gjennom livet å tenke slik. Det er jeg som bringer angsten til bordet, ikke hotellet. Det er et nydelig hotell jeg kommer til å huske for ALLTID og vil tilbake til da det allerede er fylt med spesielle minner, og på rommet elsker jeg å være og i morgen blir det bedre! Da vet jeg hva jeg skal si til frokost, for eksempel. “Jeg ser det står musli på bordet, I’m good. Great actually. Fuck off.”

“Okey da. Sorry, hvertfall.”

Skjønner du? Han sier unnskyld for noe han har brukt så mye tid og penger på. Denne mannen må man jo bare elske. For en mann.

Dagen tilbringer vi på waterfronten,

lite å skryte av og veldig turistifisert egentlig, men får meg noe Cape Town Fishmarket. Og med vind i håret, sitte ute, Savanna’s å drikke og fritert sjømat kunne ikke dagen blitt bedre. Dette etter en litt vel lang og unødvendig gåtur i litt for mye vind og gnagsår tendenser i disse derby skoene, men uansett! Gull i enden av tunnelen! Regnbuen, whatever.

Neste morgen er bedre.

Da står vi opp tidlig (-ish, ikke Durban-tidlig, men før 8) og går opp Lion’s Head. Ah! FOR EN START PÅ DAGEN!  tenker du?

Vi spiste jo ikke frokost før vi dro avgårde. Ikke tok vi med noe til toppen heller. Dette går fort! Nå er dette en kort tur, men det er alikevel et fjell. Og det tar rundt 40 minutter i bra tempo for å gå opp dit. Og det er tungt. Ikke utslitende tungt, men tungt. Og jeg med mitt lave blodtrykk og blodsukker går ALL IN til å begynne med, merker mot toppen at kroppen ikke har så mye å gi. Og da skal jeg opp i stiger, basically klatrer vi mot toppen det er så smalt. 

Ikke fornøyd. På toppen av det hele er jeg andpusten og sliten. Men ikke faen om jeg snur. Så jeg velger, naturligvis, å bli sur på Vegard.

Fint på toppen. Sykt dårlig stemning. JEG HATER Å VÆRE SLITEN. Nå føler jeg meg svak også.. Queen.

Mykner litt på vei ned når kroppen begynner å innhente seg.

Her var det egentlig nydelige utskjæringer.. Vet ikke helt hvorfor vi ikke klarte å fange det på mobilkameraet.

På god vei ned er jeg fornøyd igjen. Solen er på vår side, selv om det faktisk er litt kjølig ellers -det er jo tidlig fortsatt og dusj, kaffe og frokost nærmer seg. YES!

Og når vi endelig setter oss ned til frokost er det FOLK der!!! Vi er ikke alene og det er lyder rundt oss.

En mannlig hjertespesialist i 40-årene, fysisk i sykt god form, én kvinnelig sexolog med stor kjeft og upåklagelig humør, også sykt sterk kropp og helt sminkefri. Surfer helt sikkert, tenker jeg stille. Sosiale vesener som deler erfaringer om byen, han er faktisk herfra, hun fra Canada. De prater om vin på toppen av fjell, vinsmaking, rett og slett mine folk, tenker jeg og nyter støyet rundt meg. Hun ler også høyt og rampete, noe jeg setter pris på.

Hun nevner en datter når jeg sier jeg er fashion designer, noe jeg ikke tenker noe over før det slentrer inn en ung dame med platinafarget front og resten sort. Dristig utringning og denimshorts oppi rumpen som dekker halvparten av det den trusa jeg går med under maxikjolen jeg har arvet av mamma gjør. Hun ser britisk ut, tenker jeg først. Og av én eller annen grunn stopper jeg meg selv når jeg instinktivt har lyst å si “your daughter?”

“Moren” stikker avgårde og jeg tar hjertespesialisten i å sende den britiske twerkeren noen sultne blikk der hun står og nyter utsikten på verandaen før han ser tilbake på meg. Først nå ser jeg det. Den indre freakinessen hans. -Dr. Swinger.

Kaffe, ja. Sort, takk. Melk ved siden av. Kald.

Good for them! tenker jeg og ser på han andre. Det der er IKKE datteren deres.

Ezard House steg fra dette øyeblikket et par hakk i min bok, hvertfall.

LYKKE. Nå har jeg kommet-i-orden igjen etter den store hjemkomsten. Hva er det med husarbeid (når man faktisk har tid til det, ikke hverdags-husarbeid !) som føles så godt etterpå? Vi bare elsker å føle oss rene og flinke.

I går var jeg så sliten at alt fornuftig (slappe av er i grunn også fornuftig når man trenger det) som ble gjort var å fylle opp kjøleskapet og kjøpe noe maling til gjesterommet. Da jeg på vei til innkjøp av maling begynner å grine av en eller annen pop-låt på radioen fordi det var så vakkert når hun gikk opp sånn på slutten der..!  slo jeg meg fort til ro med at det var en god idé og gjorde dette i stedet for (legg merke til solstrålene som så vidt har kjempet seg gjennom persiennene. That’s right, Bergen! I stayed in with a squeaky clean conscious).

La oss se litt mer tilbake, shall we..

Jeg tar det i riktig tidsløp, så blir det greit og ryddig.

Denne dagen var vi vel egentlig bare på vei hjem fra stranden eller noe da Grant; super-patriot, eventyrlysten og en skikkelig energiklump, foreslår at vi kjører opp og tar en titt på Kloof Gorge, i naturreservatet rett rundt hjørnet fra der de bor.

Du vet hvordan vi alle er “skyldige” i å ikke bruke det nærområdet har å by på så mye som vi egentlig føler vi burde? Vi merker det mest når vi har utenlandsbesøk eller treffer besøkende ute og de enten vil ha tips om what-to-do-in-norge osv. eller bare vil dele erfaringer om et sykt kult fjell eller en fjord de har vært på og de bare -Wow, du er så heldig, og du bare -Ja, bruker det drit ofte liksom.. også har du egentlig ikke vært der siden moren og tanten din dro deg opp dit, mot din vilje, når du var i den kleine fasen mellom 9 og 11. Grant bruker landet sitt hele tiden. Selvsagt for å vise oss rundt akkurat nå, men til vanlig også. Ferierer og reiser, safarier og fjellturer. Elsker landet sitt. Veldig handy når du selv er på besøk. Også en ting; (kanskje den jeg setter mest pris på når det kommer til Grant) han ER er så flink til å kose seg. Gjøre det litt stemningsfult og kjekt rundt seg. Om det er på målstreken etter en hike eller sykkeltur eller bare rundt seg. En pils og litt Biltong (tørket kjøtt, veldig sør afrikansk) går milevis når man skal nyte enhver utsikt.

 

Koser seg

Her var vi litt mer nervøse og spente. Fart og spenning, høyder og adrenalin liker vi begge to. Kunne skrevet utfordringer her, men det liker jeg ikke. Liker bare overnevnte om jeg slipper å ta styring selv. Strap me in -I’ll do almost anything. Så selvsagt ville vi svinge oss i verdens høyeste et eller annet over rugby stadiumet deres. Disse. Swing. Greie.

Ready

Utpå denne her hopper man altså fra. Her får man hjelp og en vennlig dytt så man ikke lander på rumpa før man flyr avgårde av en mann som svarer “Height is my middle name”, på spørsmålet om han ikke er redd høyden, og om han bare har blitt vant til det..

Rett etterpå. Helt greit å være på bakken igjen. Vi er avslappet og feirer oss selv.

Litt Mandela er jo ikke å fornekte

eller en tur til utendørs naturlig svømmebasseng

etter en lunsj på Ballito House sammen med eigeren. 25 år. Født styrtrik.

og mer løping på stranden

Haha, ser ut som sånne dårlige paparazzi bilder. “Hva skjedde med henne?”-bilder.

Those are a few of my favourite things

Nå må vi jo bare gå gjenom turen by for by. Ikke bare for å vise hvor fantastisk sted sør afrika er, og jeg anbefaler virkelig alle å reise dit, men for å huske selv også. Få øyeblikkene til å vare. Det er viktig.

Nå sier jeg at det er et paradis på jord, og det er virkelig nydelig der nede og verdt turen, men alt er jo avhengig av menneskene. Noe så enkelt som å være rundt mennesker du elsker og som elsker deg tilbake gjør den beste ferien. Har dere ikke sett hverandre på mange år -enda bedre. Legger man til 20-30 grader, aktiviteter og subkultur tripadvisor aldri hadde ledet deg til, skjulte skatter omgitt av nydelig vilt landskap og heavy historie, autentisk sjelfull lokal mat, har man en oppskrift som hadde slått ALLE destinasjoner.

Så.. TING JEG HAR SETT OG LÆRT:

Et frodig uteområde man kan sosialisere i, på, rundt gjør deg faktisk lykkeligere. FACT.

Vann, som med planter, er også noe som bidrar til liv rundt deg. Å ha luksusen å kunne ta seg en svømmetur når som helst (faen ta, Norge), tikkingen av creepy crawleren i bunnen, -og bare se da! Å kunne se på dette hver dag.

Strand. Varme. Det er så fantastisk hva man kan gjøre om været tillater det. Dette er fra lørdagen vi landet. Etter den 15 timers lange turen det tar å reise ned dit, fastklemt i svette stramme sko, tørr og stram i hud, varm -med mindre man er dritkald, bein og mage (kan nesten også kjenne organene mine) som skriker etter bevegelse og stimuli, fant Grant det naturlig å ta oss med på stranden en time på ettermiddagen. Og som veldig ofte hadde han helt rett i å gjøre akkurat det.

Altså, se så lykkelig. Her har jeg faktisk store røde flekker på brystet da huden min gikk inn i totalsjokk etter en time i solen og 20 minutter i det salte vannet, men det gjorde ingenting. Og i løpet av turen (!!) ble den så vant til det! Fantastisk! Jeg tror slike ting henger sammen. Er man lykkelig, sterk, avslappet, fikser kroppen det meste. Hjernen er så sterk. Det er litt som med mennesker. Snurper i livet ditt som gjør det surere og stjeler energien din til negative ting. Om man ignorerer de og re-fokuserer på ting som gir deg energi, kan de plutselig forsvinne eller miste makten. Det er deilig.

Denne dagen stod meg og forloveden (!!! rart. Bra-rart, men rart.) min opp når huset var tømt og reiste til Durban for å tilbringe dagen der på waterfronten og leke oss i uShaka Sea World. Akkurat når vi ankommer fylles den opp med skoleunger, (Shit så mange rare weaves det finnes der ute! Kreativt er ikke alltid en bra ting) noe som gjør at vi forlater med en gang vi kom for å spise frokost utenfor. Helt greit egentlig, for når vi kom tilbake var det bedre. Og jeg hadde french toasts og bacon i magen. Og litt liv i en temapark MÅ man jo ha. Hvordan skal sommerfuglene lette om man ikke må stå litt i kø først og vente på det?

Når det er sagt finner jeg det ekstremt ubehagelig å være rundt mennesker som snakker språk jeg ikke forstår. Skikkelig terrified-whitegirl-situation i garderoben omgitt av høylytte weaves som klikker med munnen når de prater, danser og ler vulgært høyt. “They’re so vibrant! ” tenker jeg først, “so full of life.” Så blir de bare skikkelig skumle når tanken slår meg at de kanskje ler av meg når jeg dekker til en rød flekk jeg skrapte frem på den siste vannsklien på kinnet mitt med ting, les; foundation, som gjør huden enda litt lysere da jeg faktisk har fått litt farge. Jeg kommer meg fort ut derfra og nøyer meg med lettere synlig irritabel hud resten av dagen.

Se han her da. En tur ut på piren og baren MOYO, også et must, for en obligatorisk vi-er-jo-på-ferie drink rundt lunsjtider. Noe som bare gjorde skliene enda gøyere og meg mer zulu-komfortabel. Skal jeg være helt ærlig.

Med denne utsikten..

Og denne.

Ta det jævla bildet, da

Litt tøffere etter et glass vin?

Dette var en annen dag. Avgårde til Umhlanga, MUST SEE, om du vurderer å besøke området. På dette tidspunktet har vi hørt så mye om hotellet The Oyster Box, her bor kjendisene når de kommer hit (know for a fact at Charlize Theron har satt sine vakre føtter her), og vi mååå bare spise frokosten der/ta en drink/spise lunsj.

Frokost spiste vi hjemme. Og det er for tidlig for lunsj. Vi ta en drink sier jeg!

Kommer frem dit og det er så nydelig der og servicen overvelmende, og her står jeg i bikini og en kort denimprintet kjole jeg stjal fra hun lille, og klarer ikke annet enn å nikke pent når hun spør om vi er her for frokostbuffeten.

Jaja. Da får jeg heller være hun som (tilsynelatende) spiste teit lite for en sånn overdådig buffet, men sklei inn i miljøet (kanskje hun ser så shabby ut fordi hun er skikkelig rik? nøyer jeg meg med at de muligens tenker) og hadde champagne til frokost. Klokken er elleve og etter to stk frokoster, toppet med croissant og i lett champagnerus, er jeg overlykkelig i bølgene og lettet over å kunne løpe fritt som et vilt dyr etter den relativt stinne morgenen.

Lykkelig.

Det er han her også.

Og denne lille karen. Det florerer av slike der nede. Risler og rasler.

St. Mary’s gjensynet.

Mitt personlige mareritt som 16-åring, men som gav meg gode følelser denne dagen. Litt nervøs for flink-pike epidemien man tydeligvis kan få via luftsmitte her inne, men verden er jo fucket utenfor disse høye murene som omringer bygningene også, så vanskelig å si egentlig. Hva som gets to you.

De har hus her. Som på Hogwarts. Han andre, forloveden, lurte på hvilket jeg var i når jeg var en del av galskapen.

Ante ikke at vi hadde hus, engang..

Jeg er enda ikke ferdig med Durban. Men må gjøre noe annet. Klør litt i komme i orden igjen-fingrene mine. Også har vi lovet oss selv å slappe av også. Landet i går og gikk rett i bursdagsfeiring. Så vi er egentlig litt keen på en lørdag hjemme. Jeg tenker taco og film. Winning.

Nå befinner vi oss i Cape Town. Wifien er bra, men å få bilder fra kameraet til ipaden viser seg fort å være UMULIG. Yes, bildene får vente til jeg kommer hjem til Norge.

Ellers fikk jeg meg en ekstra påminnelse på hvor glad han andre er i meg.

Etter vi har sett oss litt rundt på dette nydelige hotellet, tatt den lille runden med han flotte mannen som jobber døgnet rundt her virker det som, bestiller han andre champagne til rommet. Jeg løper på dette tidspunktet rundt i ring (ja, rommet er så stort) av glede, når han spør om jeg ikke vil stå i ro med han et øyeblikk og bli med han på terrassen for litt bobler. JO! DET VIL JEG.

(Honestly, av og til tenker jeg at jeg har noe mer enn bare vanlige humørsvingninger..)

Har jeg sagt at jeg elsker deg? Dette spør vi hverandre alltid om, så jeg nikker og smiler.

Har jeg sagt hvor mye jeg elsker deg?

OH MY GOD DET GLINSER!

I dag skal vi gjøre akkurat det vi vil. Overskyet er det også, men det gjør ingenting. For jeg har alt jeg trenger akkurat her. Sovende seks meter fra hvor jeg sitter.

Well done, my darling.

Dagene starter tidlig (for oss) her nede. Jeg, som den siste tiden ha slitt med å stå opp noe før 9, våkner nå først rundt 5-6 da huset våkner. Jentene som splasher vann i de trøtte (søte små vakre vene) trynene sine og rusher ut dørene med Alison og frokost i hånden. Jeg sovner igjen og våkner som en klokke halv 8 igjen. Den faktiske alarmen står på 08.00.

Men vi er lys våkne og klare for dagen. Skal også sies at vi legger oss tidligere enn noen gang. 21 og 22 er klokkeslett jeg ser på telefonen før jeg sovner tungt. De henger vel sammen disse klokkeslettene. Det vi vet mest av alt er at dagene her nede er fylt med ekte glede og lyst på å se mer.

I går regnet det litt. Like greit at det brystet fikk puste litt og vi klarte kanskje akkurat å unngå soleksem. Så vi leide sykler og syklet på strandpromenaden i Durban før frokost.

I REGNET!

Vegard var sjokkert over hvor mye jeg elsket det. På kvelden, igjen i går, braai hos vennlige ansikt som er SÅ glade for å se oss. Og kommer vi tilbake MÅ VI komme å bo hos dem. Neste gang må vi være her to måneder for å nå rundt til alle, de er så gjestfrie.

Vi var tilbake på st. Mary’s DSG her en dag. Skolen jeg gikk på. Jentene går der på siste årene og hadde en slags svømmekonkurranse. Sunne, glade jenter med forskjellig farget maling i ansiktet og forskjellige kamprop som kommer ut av de entusiastiske små men sterke kroppene deres. De har til og med maskoter kledd i teletubbydrakt i husets farge. Se på tilhørligheten -de er så selvsikre, Vegard! ALLE deltar! Faen ikke rart jeg ikke passet inn. Han spør om jeg får vonde minner av å være tilbake. Ikke i det hele tatt. Se på disse jentene!!!! Det er HÅP.

Jeg har så mye å fortelle. Og så lite wifi til å sende over bilder. Men oppsummering så langt er LETT at denne turen betydde like mye som jeg trodde den ville. Og litt mer.

Hver dag takker jeg ydmykt for at vi er her. Hver dag er jeg en svamp som suger til meg alt jeg kan, i håp om at jeg tar med meg noe av det hjem. Hver dag klemmer jeg, bryter intimsonen og sier hvordan jeg har det. Hver dag er jeg åpen. Hver dag elsker jeg han andre mer enn noen gang for at han gav dette til meg. Hver dag er jeg glad når jeg møter noen på butikken som sier de har møtt meg før. Det har de ikke, de bare vet det ikke enda.

Vi er her. Dette er hva vi står opp til hver morgen. Vegard sverger at han føler seg hjemme, og jeg tror han. For meg er dette paradis. Og jeg føler meg sterkere enn noensinne. Etter et tårevått gjensyn og braai (når vi griller) sammen med venner, den andre familien min her nede kan man si, brytes det snart ut i jubel rundt bordet når jeg tar min andre porsjon med mat. Vi er stolte hele gjengen. Det føles godt å bli verdsatt. For det er det jeg føler meg. Her nede var de alltid bevisst på sykdommen da de har sett den så tydelig. Ergo de henger over meg, ikke en smule, verken konsumert eller uteblitt, går usett her nede. Og hver gang jeg spiser settes det stor pris på. Noe jeg elsker. For det vil alltid koste meg. Og det beste er at bortsett fra det har ingenting forandret seg. Også får jeg nytt den gode maten her nede. Endelig. Ååååå, som vi koser oss!!

Nå skal vi til Umhlanga. Gudene vet hva som er der. Men vi skal møte Grant der. Far i huset og min sjelevenn. Tar masse bilder, men internettet er som ganske forventet ganske tregt. Kanskje jeg får oppdatert deg på hva jeg har gjort og sett mer visuelt når vi kommer til Cape Town. God tirsdag!