Utsikten min i dag.
Herregud, nå er jeg så langt inni min egen boble at jeg har ingenting å tenke over. Ikke en tanke å dele.
Bortsett fra at når jeg tar ut strikket i håret mitt nå, så står det nesten av seg selv. Akkurat slik.
Og at jeg gleder meg til luggen min er lang nok til at jeg slipper å møte folk med ti fliseklemmer i fronten.
Hviler øynene på dette her når jeg blir lei bommulstoilen. Det er ikke så vondt. Det er ganske fint i grunn.
Denne dagen har lite stemning.
Eller, den begynte flatt..
Også ble den litt varmere når vi satt oss ut på terrassen og bare var sammen igjen. Men mer avslappet. Fornøyd? En følelse som sa ingenting. Det er veldig sjelden jeg føler så lite. Det var deilig en stund. Også ble den flat når jeg ble alene igjen. Satte meg ned på gulvet for å jobbe. Det tok meg flere timer og to stk hender med nedbitte negler til for å utføre relativt skuffende lite arbeid. Men det er greit. Jeg har god tid. Jeg stresser ikke. Jeg er bare flat.
Flat også i forhold til undertøyet jeg har på meg under denne sommershortsen.
Jepp. Det er han andre sitt.
Det begynte med en aua på magen i fjor og en uke der det faktisk var umulig å gå i mitt eget undertøy. Og ikke faen om jeg ville gått med de sykehustrusene vi fikk utlevert.
Nå bare sover jeg i de av og til. De er jo mye deiligere enn det vi må gå med.
Uskyldig glede.
Fra oppussing, vinkler og hoderegning i malebukse til paradis. På under én meter.
Nå har vi sittet her i flere timer og nytt hverandre i solen. Beste søndagen.
Lurer på om frøken Sitronmelisse liker sol. Eller skal de helst stå inne, mon tro.
Se den stoffrullen i bakgrunnen der. Ikke rart jeg aldri føler meg vel i det speilet.
…..eller har jeg photoshoppa meg selv…?
Etter minglefest med skuespillere, film og teaterfolk på fredag etterfulgt av drinker med to av de mest fabulouse personene jeg har sett i Bergen hittil, var vi så fornøyde at gårdsdagen gikk med til kos her hjemme.
Er noe med denne helga som har gjort meg litt redd kjenner jeg, og at jeg må trå forsiktig. Har to ting som presser relativt mye akkurat nå, så kommer hun lille på toppen med noe som skjer -da kjenner jeg det begynner å bli altfor mye. Hadde kanskje regnet med at brudekjolen var ferdig til nå, men sånt skjer. Også er det så enkelt å bare si Ja. Øyeblikket kommer og går så fort! Håpet i øynene til folk blandet med mine egne følelser av ydmykhet og takknemlighet for muligheten og tilliten at jeg ikke vurderer å si nei. Det er så negativt. Og kjedelig.
Men øyeblikket er ikke verdt å gå rundt sånn som jeg er nå. Relativt bekymret og litt redd for å bli avslørt. Har også blitt litt redd denne sosialiseringen og presenteringen av meg selv. Presset av å prate med folk om ting jeg skal sy, føles sakte men sikkert ut som å selge skinnet før bjørnen er skutt. Vet ikke om jeg vet helt hvordan bjørnen ser ut engang. Men jeg lærer hele tiden. Note to self; Ingen dobbelbookinger! Ét prosjekt i hodet om gangen er nok. Skal jo plass til meg selv også. Og jeg tar litt plass.
Denne dagen skal hvertfall tilbringes her ute. Påfyll.
Nevnte jeg at jeg fant mitt første grå hår? Det bor i luggen min. Noe jeg synes er litt gøy. Å se at man faktisk blir eldre. Det er vakkert.
I dag går det litt slag i slag. Bokstavelig talt pga. oppussingen. Men også fordi vi skal en hel del i kveld. Så det er kjekt!
Oppdaget en ny dings som falt i smak. Rynker alltid litt på nesa når han andre vil (etter min redsel og delvis erfaring) kjøpe på masse utstyr som bare blir stående, så tradisjonen tro stilte jeg med negativitet denne gangen også når han ville ha seg en industristøvsuger.
Jeg er veldig glad i å støvsuge generelt, men denne saken her.. Den er kanskje stor og stygg, bråker ubehagelig mye. Men det den får meg til å føle..
Terapi. Det er det den er. Hva du enn måtte støte på, komme over, stå i din vei -sluker den. Man får nesten lyst å grise mer, for så å se på at den suger alt bort igjen. Vekk fra jordens overflate. Slutter å eksistere.
Nå må jobbe litt til før fredagskvelden kan begynne. Har ikke klart å få tilbake rettetangen min og kjenner det er skikkelig krise. Kanskje jeg bare må beholde disse øreklokkene på i kveld.
Sank så godt ned i sofaen i dag at jeg ikke kom meg opp. Har ordnet litt i leiligheten da. Pusser jo opp. Da blir det rot. Og jeg er flink til å rydde. Lagde veldig god pizza. Jeg er flink til å lage mat av og til. Jeg er også (blitt) flink til å svare på mail med én gang jeg får de. Omtrent. Også er jeg flink til å være takknemlig og å alltid ha rent håndkle på badet til hendene.
Det var godt. Da var jeg hvertfall god til noe.
Får legge meg med god samvittighet og forhåpentligvis drømme om den fine filmen vi nettopp såg. Whiplash. Simmons er ganske heit her. Likte den.
Begynner å kjenne prisen av Esmod-drivet i dag på kroppen. For det tar på å jobbe like mange timer som man er våken.
På Esmod, slik som den siste uken, setter jeg på strykejernet og innstiller symaskinen på det den skal stå på for å unngå tull om jeg skulle sette meg ned og glemme meg et sekund imens kaffen koker, før jeg går og tisser. Og jeg må alltid tisse om morgenen. Skikkelig.
Det er egentlig ganske mye koselig med det å være travel i min lille boble av en verden. Jeg koser meg alltid med et prosjekt i begynnelsen. Du har stoffet der (stryker det lett) , glidelåsen der borte der, alt er dampet og steamet, saksen er skarp og klar til å klippe i noe annet enn den jævla toilen, maskinen er tredd i rett tråd, plagget skal bli født. Og du er jordmor.
#nofilter -pure fear
Men man har som regel en plan. En tidsplan. Og den inneholder som regel ikke fuck ups. Og de kommer. Uansett hvor forberedt du er så skjer et eller annet uforutsigbart som umiddelbart får den koselige verdenen din til å gå dukken. For du vet så godt at dette har du faktisk ikke tid til! Ikke tid!! Om du sløyfer nattesøvnen, -kanskje. Men det er ikke tid i planen til dette! Og dette, disse tingene, gjør deg veldig sliten på sikt. Du henger fra dette øyeblikket bakpå.
Du har offisielt failet planen og må se bort ifra ALT som står på den listen før det siste store ordet i blokkbokstaver markert i rødt. DEADLINE. Fra nå av er det det eneste som betyr noe. Samvær, husstell, variert kosthold, personlig hygiene, søvn, selvinnsikt og refleksjon er noen av de første tingene som flyr ut vinduet.
(Det som skjer etter dét vil jeg ikke gå inn på engang)
Og nå er vi i begynnelsen av den maniske fasen, som enda ikke er så ille. For motivasjonen til å være et damplokomotiv er der. Og den er essensiell. Du har ofret alt som vitner om et liv, og sier til deg selv at om jeg bare står på nå så MÅ det jo gå! (?) Du sluker kaffe og sjokolade for energi og ler med hele deg når de andre i huset går og legger seg og spør om ikke du også kunne hatt godt av litt søvn. Sett det med friske øyne i morgen? Du er så gira. Og enda klar som ei klokke i topplokket -eiger dine tidligere feil og jobber iherdig med å rette opp i de, slik at du kan nå DEADLINE med selvrespekten i behold.
Dette skjer ikke.
For når du tror, og du har jo til nå ofret dette “alt” for å komme hit, at du begynner å nærme deg noe som kan ligne på sluttspurten i planen, så begynner damplokomotivet å hoste. Kroppen, og kanskje hodet fremfor alt, begynner å tøyse noe voldsomt. Plutselig har du sydd rett mot vrang, ermet fast i ditt eget, sidepanelet sammen med baksiden eller overlocket sammen en søm der det skulle være en glidelås.
Og da.. Når hjernen din er kommet hit (helt ned hit), da kan du banne på at du har sydd de siste intense, kritiske minuttene uten undertråd.
Unleash The Kraken.
Denne fasen er kort og intens og farlig om man lar den herje vilt. Når man inntrer den siste fatale kraken-fasen er det bare til å ta et steg tilbake. Vekk en venn forsiktig om du må skrike til noen. For all del, fjern deg selv fra prosjektet og ta en pause.
Også går du og legger deg i rent raseri, tar opp dine menneskelige behov (som hygiene) igjen, problemene løser seg som floker etter billig balsam og du rekker deadline. Du har faktisk litt tid til overs på slutten der. Verden gir mening igjen.
Så i dag tar jeg det i litt roligere tempo. Orker ikke det der før jeg absolutt må.
Da stikker jeg på et moteshow på Os i den nye genseren min.
Hvem vet hva som kan skje. jeg har hvertfall hjemmelaget pose. Esmod skal ha for at de fikk deg til å handle raskt, effektivt og kreativt!
Hvordan kan jeg forbli sint på deg, Silke?
Jeg tilgir for lett. Det er et problem.
Men sånn som denne kjolen falt på kunden som nettopp var her og hentet den, er noe annet helt udiskutabelt. Den var nydelig på henne. Og jeg kunne ikke bli mer lykkelig akkurat nå. Og feirer meg selv ved å legge fra meg strykejernet et øyeblikk og ta meg et glass rødt til den skillingsbollen jeg fikk av en snill en. Takk skal du faen ha, den satt så sykt godt AKKURAT DER DEN SKULLE !
Obiously er jeg på en emotional high akkurat nå, veldig klar over det, men jeg akter å nyte den fullt ut da disse kommer sjelden i mitt yrke. Som jeg har valgt selv. Og skjønner akkurat hvorfor i dag. Takk, univers, det trengte jeg.
Kanskje jeg burde dusje. Jeg ser ikke ut.
La meg i går stresset, tvinges opp klokken fem av det samme stresset. Rart det der med tid. Man har all tid I VERDEN å sløse bort, helt til man ikke har det. Er kjempeheldig som har oppdrag, ikke misforstå! Er excited about all of them!! Men jeg kunne sikkert blitt bedre på å sortere tankene mine og å ta én ting om gangen. Jeg vil gjøre alt nå, få oversikt og nyte livet på siden av all travelheten. Og da må jeg rushe. Og da stresser jeg og tar dårlige beslutninger. Den tålmodigheten altså.
Dette bildet tok jeg i går da jeg trodde jeg skulle få tid og overskudd til å skrive et forbanna innlegg. Men ser jo her at jeg ser direkte lei meg ut. Tragisk.
Denne kjolen holdt på å ødelegge meg i går.
Kjære Sandvaskede Silke -jeg elsker deg, det vet du. Kanskje litt for mye. Kanskje er vektskålen vår så skjevt fordelt at vi ikke er lenger det vi en gang var. Jeg tror nemlig ikke vi kan leve i harmoni sammen før vi innser hvor mye mer jeg elsker deg enn du elsker meg tilbake. Det begynner å bli destruktivt. Du er en kjærlighet i livet mitt som ikke bare gir meg skjønnhet, de mykeste omfavnelser, pustende hudceller, håp på både varme og kalde dager – men også sinneanfall, gråtebyger og generelt gjør at jeg mister troen på meg selv, menneskeheten, evolusjonen og til slutt universet.
Jeg skal tenke meg godt om før du forfører meg igjen.
Jeg trenger en pause.
Gårdsdagens siste kurs halvdel var veldig interessant. Jeg fikk stilt de store spørsmålene jeg trengte å stille, Er jeg frisk nok til å jobbe som frivillig? og at For meg virker en tilstand som helt frisk (uten negative tanker og følelser rundt mat)nesten umulig, kan virkelig alle bli helt friske, og ikke bare symptomfrie/uten kompenserende metoder?
Jeg fikk svar på dette. Noe som gjorde at noe løsnet for meg. Jeg ble komfortabel. Kanskje var jeg redd for å føle meg som en løgn, stille meg bak noe ROS står for samtidig som jeg kjente i kroppen min at jeg ikke kunne tro på det selv. Og svaret var ja. Det er en lang prosess, og jeg står i enden av den. Jeg kommer meg bare ikke inn den siste døra det står FRISK på. Noe som minte meg på at jeg egentlig aldri har fått skikkelig behandling. Jeg har vurdert det flere ganger. Bli synlig syk igjen, så jeg kunne bli innlagt og kvitt det. Men jeg klarte ikke. Det er ekstremt vanskelig å ha anorexia. Og å få behandling som normalvektig hadde jeg for mye stolthet til.
Så jeg lærte mye i går. Mye positivt. Om meg selv og hvilken rolle jeg kommer til å ha, ønsker å ha, når jeg jobber med andre menn og kvinner som står lenger borte fra den døra enn jeg gjør. Det gleder jeg meg til.
Ellers har jeg veldig mye å gjøre og må jobbe. Litt misfornøyd med at badevekta viste, igjen – det kommer og går litt når jeg har sluppet kontrollen over lengre tid og vært litt for lykkelig, det tallet som kroppen min bare ELSKER og jeg hater. Men tenker at jeg må bare bli vant til det. På tide å vokse opp og inn i komforten.
“Lokalt Kraftige Vindkast” forresten, glemte å si tittelen på boken til Camilla og Frida. Sitater fra livet om kropp og samliv som får deg til å dra på smilebåndet, med herlig kunst som understreker og bekrefter de små absurde tingene vi går rundt og tenker på. De skal trykke opp flere bøker da det ble utsolgt på lanseringa.
Nettopp kommet hjem fra ROS og kjenner jeg bare skal ligge på sofaen og drikke litt øl i kveld foran tv’en i joggeklær med forloveden. Jeg har blandede følelser om dagen, men ingen tvil om at jeg har noe der å gjøre. Det er i alle fall bra. Blir ingen sying på meg i kveld tror jeg. Selv om jeg skulle ønske jeg kunne blitt ferdig med kjolen til Eli. Det får skje ila mandagen.
Så langt kjennes dagens informasjon både klar og diffus, jeg sitter igjen med en del spørsmål og ting å tenke over. Kanskje fordi jeg er der jeg er i min egen prosess (jeg velger å si det da spiseforstyrrelsen fortsatt har en plass i livet mitt), eller så er jeg åpen for at vi muligens har litt forskjellig syn på sykdommen og mulighetene for å bli helt 100% frisk. Ingen fare uansett. Problemstillingen omfatter ikke definisjon, men det faktum at spiseforstyrrelser er, per dags dato, den psykiske lidelsen i Norge som tar flest liv. Jeg har erfaring. Jeg har tid. Viktigst, har jeg et ønske om å hjelpe.
Håper jeg slapper litt mer av rundt det lille bordet i morgen. Og at magen min ikke rumler like mye. Alltid flaut. Blir helt svett, jeg. Hvertfall i denne settingen.
I morgen skal vi uansett gå litt mer inn på oss selv og egne erfaringer, noe som egentlig er like greit. Spiseforstyrrelser er kjedelig å snakke om uten å snakke om enkeltindividet, da den går løs på livet ditt. Og alle har helt forskjellige liv.
God lørdag. Med Blitz.
Oooo, Kardashians, jo!
Gårdskvelden VAR så fantastisk gøy og jeg fikk snakket med og møtt og sett mennesker som er noen av de skjønneste bergen har å by på. Og stolte av Camilla var vi alle mann. Er ikke gratis for noen, det å skape noe og satse. Få det ut der og håpe at mennesker kan få noe ut av det. Det er drit skummelt.
Vi koste oss sånn at meg, han andre og hun lille endte det hele i latterkrampe, taco’s over hele oss og en dobbeltseng delt på tre. “Er det en jævla ovn på her inne, eller?!”
Sydd på kjole i dag og knipset litt av klærne mine så jeg har noe å vise på onsdag da jeg deltar i et arrangement på Oseana på Os. Er så herlig å bli tatt så godt imot fra hjembygda! Liker at vi står sammen og hjelper hverandre opp og frem. Bergen generelt er veldig gode på dette.
Deler noen bilder jeg, av en nyvaska terrasse og noen av klærne som kommer til å bli en del av mini-kolleksjonen som etterhvert legges ut til salgs. Det gleder jeg meg til. Også gleder jeg meg til å se film og spise (mer) taco med kjæresten min i kveld. Kurs som frivillighetsarbeider på ROS i morgen. Jeg er kjempespent og skal stille med penn og papir.
Nettopp hatt en SÅ vellykket fitting at jeg er helt i ekstase. Det er så gøy når det klaffer!
Nå skal vi avgårde på boklansering og utstilling til flinke Camilla Holm Birkeland og Frida McIntosh på Ujevnt. Det vil si, jeg aner ikke hvem Frida er, men Camilla er en liten engel. Også er det noe ved henne som er veldig vintage.. Det setter jeg pris på.
Er veldig fornøyd når dagene er slik. Har fått gjort det jeg skulle osv.
Føler meg litt sånn. Litt heldig. Hellig? Fornøyd hvertfall.
Siden jeg jobber hjemmenifra har det skjedd mer enn én gang at jeg blir sittende måpende over konstruksjonen til Dr.Phil av sinne eller sympati. I dag var det en stakkars jente med kroppsdysmorfi og OCD, spesielt rettet til en angst for å ikke være vakrere enn søsteren sin. Og jeg får så vondt av denne unge jenten som ikke klarer å se på søsteren sin engang, hun har det så vondt.
Vi er sjalu av natur. Vi måler oss selv opp mot hverandre hele tiden. Noe som er rart, da vi alle er forskjellige. Kroppsdysmorfi er en lidelse der man har en vrangforestilling om hvordan man egentlig ser ut. Og gjerne ender opp med å bruke timevis på å studere / kritisere og dømme kroppen sin. En liten del av dette tror jeg også mange kan kjenne på til tider. Jeg kjenner ingen hvertfall som har en overbevisning om at de er noe vakrere eller bedre enn det de er utseendemessig. Vi blir hardere og hardere med oss selv når det gjelder utseende. Og hva er vakkert uansett?
Og OCD fører til en rekke handlinger og ritualer i frykt for hva som kan skje, kommer til å skje, om man ikke utfører de. Et kontrollbehov som til slutt tar over livet til vedkommende, i forskjellige grader. Veldig få av oss lever livet fritt fra indre stress og en følelse av at man må eller burde kontrollere ting rundt oss slik at det ikke spinner helt ut av kontroll og EKSPLODERER !!!! -dette varierer veldig fra person til person, men alle har kontrollbehov til en viss grad.
Det er så viktig å forstå når slike følelser går for langt og ødelegger liv. Like viktig er det å erkjenne at vi alle føler på det. Ingen av oss kan heve oss over noe av det, da det bare er menneskelig. Og vi er alle mennesker. Om du ikke er det, velkommen og beklager. Men forskjellen på en som lider av en psykisk lidelse og en som ikke gjør det, er at førstnevnte har mer av en følelse eller et behov enn sistnevnte har på visse områder. Akkurat nå i livet sitt hvertfall. Føler litt sterkere på noen ting. Er mer sårbar på noen områder. Det er viktig å huske. Det kunne skjedd deg.
Vært effektiv i dag. Tatt skikkelig handlerunde av alt vi trenger i livet akkurat nå. Sparkel og slike ting til oppussing. Jeg kan relatere da jeg kjenner til sminkeverden. Det handler om å glatte over, skjule, manipulere slik at det til slutt ser noenlunde ut.
Også har vi hatt besøk. To besøk. Sydd toile til svigermor. Noe jeg er fornøyd med, da vi ikke har fitting før i morgen og jeg allerede vet hva jeg vil forandre på til da. Så mye energi jeg har hatt i dag. Våren er på god vei og terrassedøren har stått på gløtt. Herlig.
Skulle egentlig på loppemarked, men droppet det. Prioriterte en god middag, en hel kylling faktisk (Stange), over litt vin og kjærestetid. Hadde sikkert ikke funnet noe uansett. Og klær er det siste jeg tenker å bruke penger på akkurat nå.
Rødbeter har den fineste fargen. Selv om de fucker til skjærebrettene. Det er greit.
Våkner fresh i dag. YES. Det er det som er med dager. De går over. Også kommer det nye.
Dusjer og prøver mitt nye gadget på badet, og er så langt ganske pleasantly surprised av dagen. Solen skinner og jeg vet at om jeg orker kan jeg dra på loppemarked i byn i kveld. Det høres ikke så dumt ut. Ikke at jeg trenger noe klær eller accessories, men selger de små-møbler der hadde jeg blitt veldig glad. Trenger litt møbler med varme og sjel til leiligheten.
Stoff og stil igjen i dag med en kunde, oppussing, toile til Eli -det er egentlig bare til å sette i gang.
Føler jeg kan ligne litt på Frank Kjosås med våt sleik. Dagens digresjon.
Har vært fryktelig irritert i dag. I gårkveld også. Trist, for uken startet så koselig med videointervju med en skikkelig skjønn en. Har en del prosjekter hengende over meg som aldri blir ordentlig igangsatt, aldri ferdig virker det som, og de tar livet av flinkisen i meg. Jeg liker å bli ferdig med ting -begynne på nye ting og har generelt dårlig tålmodighet. Minner meg selv på at det nytter hvertfall ikke å rushe i prosessen. Det fører bare til halvveis arbeid som sjelden fører til at sluttresultatet melder sin ankomst tidligere enn det den egentlig skal. Men det blir ikke bedre stemning av at jeg og han andre prøver å finne ut av wordpress.
That escalated really quickly. Og endte med at jeg sikkert skremte han andre ifra å hjelpe meg i lang tid fremover. Vær så god og tusen takk. Elsker deg også.
Har begynt et prosjekt i dag. Heldigvis! Var på Stoff og Stil med svigermor og kjøpte nydelig silke som skal få lov å bli kjolen hennes. Den gleder jeg meg til å begynne på i morgen. Og til å få litt resultater i livet mitt! BLIR GAL!
Beste var at hun nølte litt når hun spurte om jeg trodde den kunne bli ferdig til en gitt dato, da hun skal på reis og gjerne vil ha med kjolen. Om mulig. Jeg må absolutt ikke stresse! Bless her. Det jeg trenger er en deadline! Av og til føler jeg jobb og fritid, psyke og fysikk, kan eller vil, burde?, må eller trenger ikke, alt rundt meg bare flyter ut i et STORT INTET av avgjørelser jeg må, eller ikke må, ta! Jeg lengter etter at noen forteller meg hva jeg skal gjøre. Og til hvilken tid. Denne kjolen vil jeg sy på 10 dager, og det passer meg helt fint. Livet går fremover!
Ellers har dette livet gått i bosset og nytt inntatt baderomsskapet.
Den sammenleggbare hårføneren som er så sammenleggbar at den ikke vil åpne seg lenger.
Our journey ends here.
And ours begin..
Snakker om reiser! Se den flotte reisevesken jeg fikk av bestemor i påsken. Den har reist rundt europa i mange år med henne, nå er det min tur til å vise den rundt. I min verden. Brace yourself.
Påskehelgen har jeg tilbragt i Øystese. Med den beste familien i verden. Fikk ikke et bilde av alle, men her er et jysla godt utdrag. Du kan se vi er i slekt da vi alle har så kule skiklær.
Og stilen står i stil.
Når vi går på ski, og her snakker jeg bare om nærmeste familien -kjernen, de som bor der inne er gode på ski, handler det mer om opplevelsen. Det å være på fjellet. Sol som glitrer og får øynene til å grine. Drikke kakao med snerk i snøen. Le av oss selv med familien. Å lære oss å mestre disse lange skoene har vi aldri brydd oss noe særlig med.
Her har jeg fått til en sving i nedoverbakke
og er ganske fornøyd med meg selv. 
Og med 7 km (jepp, 5-kilometeren som de kaller den, og 1-kilometeren x2) på baken er det ingenting som er bedre enn dette. Bli litt kald igjen. Slikke litt sol.
Ganske fornøyde med oss selv. Dette er godt for sjelen.
Og gjensyn med familie, kusine i dette tilfelle, som også er dine nære venner i byn. Er det noe kjekkere enn vennepar som er likesinnede lurer jeg på? Vi søker vel andre som har det noenlunde likt oss selv. Det er enklere.
Ellers er Øystese en liten perle jeg virkelig nøt å besøke denne gangen. Gå gjennom barndomsminner sammen med han andre. Med øl i lommo.
Avsluttet det hele med spill-dag hos bestemor og noen av de beste kanelbollene jeg har smakt i mitt liv. Den må jeg få oppskriften til.
I dag har jeg og den lille et møte med fremtiden. Bokstavelig talt.
Da stikker jeg og kobler av. Jeg har smurt meg med solkrem, pakket ski og vin og funnet frem mamma sin gamle anorakk. Det er sol ute. YES.
