“Tension / Release – The collection is based on and inspired by human emotions. Many of us wear clothes to enhance or conceal certain visual or emotional aspects of ourselves. Each piece is made with a specific emotion in mind. I have focused on the feeling of anxiety and exposure. The comfort of the familiar and safe and the discomfort of stepping away from it. Throughout the collection i interpret the emotional journey, that eventually ends up with a sense of freedom. In many ways it is a collection inspired by strength and weakness. And what defines the two.
….My focus group is a woman who dresses with a purpose. To express herself and stand out in whatever way she prefers.”
Over et år siden jeg gikk ut fra skolen nå. Kom til å tenke på dagen sist uke, da det nye kullet viste frem sine kolleksjoner et sted i Oslo. Kom plutselig til å tenke på hvor fint vær det var for et år siden..
Hvor stresset jeg var (og tydeligvis lite sol jeg hadde fått på kroppen det siste året)
Og så snille modellene mine var. Tålmodige. Og flotte. Nydelige var de.
Selv om det har vært sol denne helgen, er det ikke sommer enda. Hvertfall ikke om jeg hører på huden min. Så hodebunnen fikk seg en real runde med denne her i går før dusjen.
De beste tingene er faktisk fra naturen og jeg kjenner at skammen fra de usikre tenårene av å bruke slike ting er helt vekke (nå er det jo in å være litt husmors-craftsy og honning, eplesidereddik og avocado er ikke lenger bare til for å spises) og jeg er stolt av mammaen min som alltid visste bedre. Selv om det ikke var særlig kult å lukte høy etter sånn naturlig hårfarge fra helsekosten i 8.klasse. Håret mitt på andre siden hadde aldri, og har aldri siden, sett så glansfullt ut.
Solen og den flyktige varmen gjør at jeg åpner meg. Gjør den ikke det med alle. Jeg får lyst å være spontan. Sløse bort tid på ting som føles godt der og da. Gå ut på dagen og og ikke gå inn igjen før halv tre om natta. Ta på meg blonder og plagg som kan sitte på gresset uten at det gjør noe. Flette håret. hver dag.
Og at ullgenseren må på etterhvert gjør ingenting. At man kan sitte i genseren og nesten bruke det som ytterplagg er fantastisk.
I dag høres brannstadion helt inn i stuen. Energi. Jeg har aldri vært der og vil mest sannsynlig aldri gå. Men lyden høres ut som sommer den også. Denne helgen har jeg følt meg spesielt lite overveldet av livet. Uvanlig lite.
Nå skal jeg nyte å se en film inne i mørket. Vi bestiller kanskje til og med pizza i kveld.
I går passet vi niesen vår. Hentet frem vinterskoene igjen, tok på oss ullgenseren og regnjakke og gikk en tur slik at hun fikk sove. Elsker sommeren.
Møtte på de her. Så nydelige de er i fargene! Kjenner med ett behovet til å lage noe med fjær. Jeg kjenner en med fjær! Hun må vi kontakte.
Mate ender er undervurdert og noe jeg ikke har gjort siden jeg jobbet i barnehage. Ganske koselig egentlig. Om du skulle ha litt tørt brød liggende. Endene bryr seg ikke uansett. Det skal jo i vannet først.
Plutselig full krig og løp for livet med hette på. Redd barnet!
Hater fugler.
Aylena sov fredfullt gjennom hele greia. Og jeg lærte at en stor hette også er undervurdert og undrer om jeg ikke skal lage en til den lille. Så kan hun også gjemme seg om noe skummelt kommer.
Ekstra greit å være voksen etter slik en dag. Mye overentusiasme og smoothies. Legg merke til bukseskiftet også. Det er ikke tilfeldig.
I dag skal jeg sy. Også kommer den lille i kveld. Det blir fint.
Shopping og verdens største gin & tonic. Jeg hater gin & tonic.
Crepe til frokost. Som den ekte ikke-spiseforstyrrede personen jeg er.
Og gode og dårlige hårdager. (les: fra venstre til høyre)
Jeg elsker dere så mye. Toppet hele driten med et stort panikkanfall på badet i går da hun lille fikk uventet besøk på landet. Det har vært en begivenhetsrik uke. Og jeg er akkurat passe sliten og fornøyd med meg selv og egen innsats. Spesielt i å velge mann. Her vi sitter. Jeg skriver. Han spiller musikken til hun lille og forteller meg hvor stolt han er av meg over et glass hvitt. YES.
Jobbet med hun lille den siste uken og gleder oss til avreise til London i morgen. Merker at tiden min som går til blogging er egentlig egen-tiden min. Til refleksjon. Jeg liker den tiden og savner den litt når jeg ikke tar meg den tiden. Jeg må tenke meg om hvordan jeg har det for tiden, noe jeg tror er bra. For meg. Og kjenne litt på hva som skjer i livet mitt. Snakke.
Preges alltid når tragedier treffer hjembygda og nå har enda en sjel fra fortidsminner tatt den mest endelige avgjørelsen man kan gjøre. Det gjør meg veldig trist og minner meg igjen på at vi absolutt alle har en historie fylt med vondt og godt, en psyke som kan bli syk, og et ansvar for hverandre. Vi er alle spesielle, og ingen av oss. Vi må ta vare på hverandre.
Nå skal jeg ikke snakke mer om det. Det er også noen andre sin sorg å bære på. Men en tanke får de.
På den andre siden er det godt å være travel også. Føler meg heldig der. Også er det jo greit med litt svensk (jepp..) Paradise Hotel når dagen er over istedet for refleksjon av og til.
Cut, sew, eat, drink, paradise, repeat.
Prøver også å bytte ut produktene mine om dagen i frykt for å få MI allergi. Methylisothiazolinone.
Herregud, så redd man blir av å lese hva vi gjør med oss selv ved å ikke vite hva vi putter på og i kroppene våre daglig. Nå har syndebukken Paraben fått comeback i mine øyne og erstatningsmiddelet MI, som er umulig å finne ut om er på innholdsfortegnelsen btw, må vike. Slik jeg har forstått det er det litt som med sukker og sukkerfrie ting. Og jeg velger sukker anyday.
Man kan ikke stole på apoteket lenger heller. Men luktfritt, kjipt og ødeleggende for alt som heter mykt og glansfult og med kortest innholdsliste må jo være i rett nabolag. Faen, så sur jeg blir. Vi blir faktisk FORGIFTET i våre egne hjem. Og det hele kan ende opp med at man bryter ut i elveblestlignende eller verre om man går inn i rom med maling på veggene.
Nei, frisørshampo -det var gøy så lenge det varte. Back to the fucking nature!
Nå kan vi si vi er godt inni Juni måned. Og lyset som slår meg om morgenen inneholder faktisk fargen grå.
Nede er det akkurat likt. Sløret av sommerminner fra barndommen og flagrende blondegardiner er bare fraværende og prøver ikke skjule det som skjer på utsiden. Det er så grått at det er romantisk og rører meg et øyeblikk.
Jeg kan nesten ikke se meg selv engang, det er så mørkt.
Så med noen dager fri, lett småpjusk pga kaldt inneklima på en junidag som dette er begrensningene mange for hvor innholdsrike dagene kan bli. Men greit har vi det. Så lenge det finnes gensre som går så langt ned at mellomrommet hvor sokken stopper og genseren begynner er under 30 cm,
gode søstre og fargerike t-skjorter mamma har fra 90-tallet som kan sette farge på livet igjen og varme i sjelen eksisterer
og mulighetene for kakao og utendørs boblebad er konstante, overlever vi akkurat veldig bra.
Dessuten kan jeg være så fornøyd med en strålende kunde som hentet kjolen sin i går og såg helt nydelig ut i den, om jeg får si det selv.
Deilige søndag. Deg har jeg savnet. Og da mener jeg ikke dagen, men følelsen. Følelsen av at det er greit å skru helt av. Man trenger ikke jobbe eller prestere sosialt. Sminke skal man også helst unngå og dagens outfit er sånn her Fantastisk. Og for å ha en slik søndag skal man helst også ha hatt en slik helg som jeg har hatt nå. Oppskriften kan varieres, men her er helgens.
Først må man finne ut av kul funksjon på kamera som gjør at man kan ta bilder med mobilen. Teknisk nivå: avansert. Noe som gjør at man automatisk blir veldig kul.
Så må man få besøk av de fineste vennene du kan finne som kommer med take away mat til deg så du slipper å gjøre noe annet enn å støvsuge
Le så av gamle helter fra 90 tallet; les: Face Off (synes for evig at Nicholas Cage er en god skuespiller)
Gjør gjerne ferdig eventuelle prosjekt du har for øyeblikket for maximal feelgood-feeling.
Ta den helt ut og dans til 3 om natta til hava nagila-folklore-dance-fusion-musikk på Cafe Opera.
Etterfulgt av stående buffet på kjøkkenet hjemme som ender med at gulvet ditt ser sånn ut.
Bruk så hele søndagen til å kose deg. Ikke vask gulvet på kjøkkenet engang.
Nyter nytt prosjekt om dagen, skal begynne å sy opp i dag. Veldig fint det å klippe, preppe alt som skal være med én dag. For så å våkne til luksusen av å bare kunne sette i gang å sy. Digg. Og kunden blir bare helt nydelig i lang kjole med drapert rygg. Også digg.
Jeg er klar.
Ellers nevnte jeg ikke mini-panikk-anfall på shopping sist helg. Ikke at det er så veldig spesielt i seg selv, jeg mener hvem har ikke fått åndenød fra tid til annen i et klamt prøverom, men forskjellen -jeg fant ut hva som forårsaker akkurat de her prøveroms-anfallene. De har et mønster skjønner du. Og en fellesnevner. En søt blond moteriktig fellesnevner.
Alle vet hvor hyggelige de damene er. De som jobber på litt finere butikker? De sykt hyggelige.
Typisk butikk scenario. Type Høyer:
-Den der.. er bare superfin!
-mh.. (nikker og smiler)
-Også bare så deilig. Spesielt nå når sommeren kommer. Med sånn, flowy..chiffon. Jeg har selv hatt lyst på den siden vi fikk den inn.
-(nikker og smiler) mhm.. (beveger seg sakte motsatt retning. Se om hun ikke forsvinner da)
-Si ifra om du trenger noe hjelp! Jeg står rett her borte. Klar. Til å hjelpe.
–(smiler lettet) Åhkei, takkhh
Finner plagg verdt å prøve. Eier ingenting fra Carven. Det blir kult.
-Skal jeg ta den?
(snur meg forvirret rundt med tydelig spørsmålstegn i ansiktet, hvem faen)
–(peker på shortsen jeg har henslengt over armen) Den. Skal jeg ta den for deg? Jeg kan henge den i prøverommet?
–ok (lager ansiktsuttrykk som vitner om forståelse, selv om jeg ikke forstår hvorfor jeg ikke skulle klare å bære den selv bort til prøverommet jeg gjerne ville velge ut selv)
Går uansett videre og tviler ved hvert plagg jeg liker. Kommer hun løpende for hvert plagg, lurer jeg på. River med meg et par plagg imens jeg gjør forsøk på å demonstre med bestemt gange at jeg klarer meg selv.
Går inn i prøverommet.
-Passet den?
–
–Si ifra om du trenger noe!
På dette tidspunktet småkoker det litt for meg. Ikke bare har hun stilt seg strategisk -rett utenfor, for å ta en titt på meg når jeg kommer ut, men vil også gjerne bidra til selve prosessen med å kle på meg virker det som.
Jeg kommer motvillig ut for å vise han andre en kjole fra Furstenberg med all-over tropisk print, som var SÅ lite meg, og rister på hodet samtidig som jeg former leppene i en velkjent “No” .
Går inn i prøverommet igjen.
–Skal jeg finne noen sko til deg?
–Unnskyld?!
–Vil du jeg skal finne noen høyhelte sko til deg, så du får sett kjolen ordentlig?
Nå har jeg ikke egne meninger heller og må vende meg til et par sko for fremtidige svar.
–(lager oppgitt wtf grimase til det avkledde speilbildet mitt) Nei, Takk!
Stormer vennlig ut av prøverommet og får fort beskjed etter jeg tydeligvis ikke likte noe av det jeg prøvde at jeg ikke må finne på å rydde etter meg. Det er hennes største glede. Å gjøre det for meg.
Så hyggelig. Dette var hyggelig. Fant ingenting, nei. Ja, jeg har sett de kjolene der borte. I sted. Når jeg var å gikk rundt der borte. Ikke for meg, nei. Åkeeii. Takkh.
Når jeg forlater butikken føler jeg faktisk at jeg ikke hadde orket å kjøpe noe om jeg så hadde funnet noe. Neste butikk var enda verre også. Da drog de inn humor med han andre. Latter og morro. Problemet her er bare at da blir terskelen for å tilnærme seg meg sykt mye lavere. Du har invitert de inn på noe så intimt som en intern spøk som nå varer hele butikk-besøket.
Det hele endte med små-hyperventilering i et mareritt av en lyseblå Acne kjole som måtte vrenges over hodet for å få av. Litt trang var den også. Faen.
Tips: Har ikke. Bare la meg shoppe i fred så elsker jeg deg.
Inni en trøtt periode. Deilig når man kan ha sykluser i livet. Med skippertak og roligere perioder til å hente seg inn igjen. Våkner i dag og sender en tanke av medlidenhet til de som ikke har det.
Gikk en lang tur med han andre i går i militærullen hans til steder jeg aldri egentlig har sett før. Den klør ikke den ullen. Også føler jeg meg litt kul. Som om jeg bare bryr meg om å holde meg varm og sånn og ikke hvordan jeg ser ut. Det er veldig 2015 føler jeg.
Her, på turen, var husene så vakre at jeg sverger jeg følte menneskene der måtte være litt lykkeligere enn det norske gjennomsnittet av den enkle grunn at de bodde der. Årstad, Kalfaret, Bellevue.. For en by Bergen er når du ser den slik. Forelsket i egen by, det er fint.
Nå regner det ute igjen, så romansen var kort. Men fin.
Jeg lager meg en cappuchino i yndlingskoppen nå om dagen, da vi ikke har melk, og tenker at det er stas. Med cappuchino til frokost. Han andre er lærer i dag og jeg tenker jeg kan kose meg litt denne ensomme morgenen.
Tenker på at jeg ikke liker moreller og at hele kjærlighetsskåla fnyser av ironi.
Så lenge jeg kan huske har jeg aldri kunnet spise moreller. Er jo som en liten plomme. Enten er minnet så sterkt fra barndommen at jeg bare nekter å omstille meg. Smake skikkelig på morellen. Eller så er det noe paletten min ikke liker.
Synes de er fine da. Og han andre spiser de jo. Han som kjøpte de egentlig. Hvorfor tror jeg alt handler om meg?
Kjenner jeg har lyst å skrive noe uten å finne en særlig god vinkling..
Noe om en jeg er glad i.
En som har bursdag i dag men ikke kan være med på feiringen.
Denne personen gjorde det mest endelige man kan gjøre i livet og jeg klarer egentlig ikke samle tankene mine til noe som kan si noe om det.
Ingenting som kan hjelpe deg eller de som er tvunget til å møte denne dagen uten deg. Din kjære familie.
Hva er det å si når det verst tenkelige skjer egentlig? Vi kan minne oss selv på hvor mye kjærlighet som var og er mellom oss. Hvor skjørt livet er. Hvor fantastisk du var. Det er fascinerende hvor fantastiske vi blir når vi ikke lenger er. Det burde minne oss på hvor lite vits det er å dyrke feilene i oss selv. De vi elsker bryr seg tydeligvis aldri noe særlig om de.
Men alt det der vet du..
Jeg vil bruke denne dagen, dagen din, til å minne meg selv på hvor alvorlig vi må ta hverandre og hverandres følelsesliv. Det er et helt spekter av forskjellige typer følelsesliv fra de sensitive til de mest hardhudede som vi danser oss gjennom i løpet av livets ulike faser. Noen danser mye, noen står nesten i ro. Jeg snakker like mye om meg selv når jeg snakker om sensitive, men en ting vet jeg, og det er at noe som for andre kunne flires vekk tok du av og til inn i dypet av din romslige sjel og gav det næring på bekostning av deg selv så det vokste seg vondt og tungt å bære på. Dette er så viktig å forstå. Hvor tungt noen bærer uten muligheten å legge det fra seg.
Dette ble din løsning. Din utvei og så altfor endelige valg. Og jeg skriker inni meg av sorg og redsel at vi må dele på det tunge. Ikke ha en så kort utløpstid på det å være sliten. Ikke være så raske og sammenligne eget følelsesliv med andres. Være forståelsesfulle, om ikke det -åpne mot hverandre.
Du har lært meg å ha mer respekt for mitt eget og andres følelsesliv. Prøve å se når jeg ikke føler selv. Men jeg takker deg ikke. Jeg hyller deg og tiden din her.
I dag koser jeg meg skikkelig. Har latt han andre spandere masse på meg. Ikke så mye som han ville. Men kanskje halvparten. Det får han nesten aldri lov til. Rolig inni meg og skal feire hos svigers i ny Samsøe genser og eget designet skjørt.
Shoutout til Kristoffer som la igjen en flaske av egenprodusert øl sist hjemmefest.
Så, jeg ble ferdig med brudekjolen i går. Spiste denne frokosten. Bare sier det.
Arme riddere.
Kanskje noe av det beste man kan spise til frokost. Videre skulle vi uansett feire med romantisk kveld. Leiligheten alene og siste stinget sydd klokken 5. FANTASTISK.
Jeg dusjer, smører meg inn med krem på min nyskrubbede og delvis nå hårløse kropp, føner håret -føler meg bra. Fin. Fresh. Får vin i glasset til og med. Også skjer det noe når jeg skal kle på meg.. Jeg vil jo pynte meg for min kjære -for meg selv, at han skal være stolt av å ha en som meg på sin arm osv. Og dette lar jeg meg stresse sånn av at jeg bruker opp hele den romantiske tiden til å fare rundt som en villstyring, prøve, kaste på det støvete gulvet har jo ikke hatt tid til å støvsuge har jo sydd brudekjole, selvhatende og aggressiv. På få minutter har jeg klart å bli stygg. Noe jeg skjønner ikke er mulig, men jeg lar alikevel følelsen spise meg opp i øyeblikket og farer ut døren med klump i halsen og skuffelse over egen innsats på romantikkfronten.
“Dette er bare SÅ koselig, kjære.”
…
Vi klarer fort å riste det vekk når vi setter oss ned på restauranten, og jeg innser at jeg kanskje er litt sliten. Vanligvis lar jeg meg ikke falle så raskt for disse følelsene som kommer og vil overbevise meg om hvor lite jeg duger, men i går fant jeg bare ikke verktøykassa mi. Jeg har den nå og ser tydelig at jeg skulle brukt distraksjon som våpen.
Fuck it, sett deg ned med vinen og prat med kjæresten din. Hør på hva han sier, le og kos deg. Om du har sånne lepper, så gjør du det feil.
Plutselig ser man at man kan kose seg uten å se perfekt ut, ender opp med å slenge noe på seg og faktisk ha en hyggelig kveld. It’s so obvious..
Uansett, i dag skal vi til sentrum og se om vi ikke klarer å bruke litt penger. Det synes vi vi har fortjent. God lørdag! Fra.. jah, vi kaller det en hestehale.!
I dag hadde jeg tidlig fitting med bruden. Ja, vi er fortsatt der, men jobben er veldig snart gjort heeelt ferdig og jeg kan for første gang på en liten stund nå puste litt lettet ut. Yay!
(I hun første sin genser, hun er bortreist. Lever på kanten og liker det.)
Kropp og stoff, dette er jo ting som lever. Ikke narkotika. Silke. Ingenting er garantert og det jeg tar med meg fra denne erfaringen som er helt sikkert er at ALT kan skje. Bruk rikelig med sømrom. Og kjøp ekstra stoff. Bruden er en trooper og har ikke stresset meg noe mer enn jeg har klart helt fint selv. Noe jeg setter veldig stor pris på. Og hun blir helt nydelig. Jeg er så fornøyd og gleder meg til å kunne dele bilder med deg.
Har vært hektisk i mitt indre liv i det siste. Kan beskrive det som at jeg må opp til eksamen flere ganger om dagen og følelsen av får jeg leve eller må jeg dø? regjerer. Jeg har gått med hevede tær og tårene har aldri vært langt unna. I går måtte jeg avgårde klokka seks for å gå på ROS-møte og kjente, igjen, den positive effekten det har å komme seg ut og få litt perspektiv på ting. Og når jeg kom hjem klokken åtte var jeg bare helt pudding og klarte ikke ta opp arbeidet. Da gjorde vi bare dette. Og taco. Og krimserie. Og det var ubeskrivelig digg.
Altfor ofte blir jeg sittende i altfor mange timer i strekk i håp om å bli kvitt dette voldsomme ubehaget av å ikke ha kontroll over situasjonen, med spørsmål og ufullstendige tanker hengende over meg. Jeg klarer liksom ikke puste ordentlig før jeg har kommet over problemet. Funnet ut av det. Fullført tanken. Så jeg går inn i offer-rollen. Det må være helt forferdelig å bo med meg når dette skjer. Jeg både synes synd på meg selv samtidig som jeg har det veldig vondt også helt til det løsner. Dette skjer bare når den ytre faktoren løsner. Noe som er teit, for da er jeg avhengig av ytre ting jeg ikke kan styre for å ha det bra innvendig.
Slitsomt.
Dette vil jeg bli bedre på kjenner jeg. Det skylder jeg han andre. Og meg selv. For han har det så vondt han også når jeg går dit. Jævla stressmestring.
Har lite overskudd og lite å si om dagen annet enn at møtet med mentoren min på ROS i går var intet annet enn et deilig avbrekk fra verdenen her hjemme. Godt å bli minnet på at verden der ute (og det er vel den som betyr noe) ikke går under av disse tingene vi lar konusumere det bedre av oss i hverdagen. Hvertfall når man blir satt til å gjøre noe som praktisk talt er en umulig oppgave og ikke kan gjøre annet enn å prøve. Presse tilbake tårene som gjenkjenner følelesen av urettferdighet og prøve.
Det verste er at som regel går det bra. Det tar en bit av stoltheten din underveis såklart, men problemstillinger fórer kreativiteten som intet annet !
Dumt man aldri husker dette underveis bare. Det hadde vært så mye mindre slitsomt om man hadde kunnet skippe hele det der armageddon-scenarioet.
Uansett. Jeg gjør som jeg alltid gjør. Kroppen blir til en maskin og hodet forsvinner ved hver sjanse den ikke trengs hundre prosent (av min flaue kapasitet til å bruke “hundre prosent” -så sikkert rundt tyve) i min lille verden inn i de koselige verdenene jeg har i bakgrunnen.
Film. SÅ viktig for meg. Jane Austen, Vår Staude, Disney, Bridget Jones, alt jeg kan komme over av 90-talls filmer egentlig -feel good er vel nøkkelord her.
I går gjorde vi mye av dette. Var norske storkarer.
Fine mannen.
Mimosa’s til frokost selvsagt, er jo ikke helt ute. La merke til at champagneglassene våre er skjeve?
Disse fargene gjorde meg ganske lykkelig. Også pyntet vi oss selvsagt. Greit å ha husgjest som er makeupartist.
Sjøvaste 17.mai antrekket. Ble ikke bunad i år, men jeg gikk for tradisjon og historie uansett. Dette skjørtet lurer jeg på om faktisk bestemor hadde når hun var yngre. Har en topp i samme stoff også. Eller så var det mamma sitt.. Uansett så er det stas med arve-plagg.
Rundet av kvelden rundt midnatt, for et maraton, med tradisjon også. Beste pølsa jeg har spist i mitt liv.
(litt ustødig på hånda?)
Nå er det tilbake til virkeligheten og jeg kjenner jeg er nervøs for å vise den nesten-ferdige brudekjolen til bruden i dag. Så jeg samler litt energi til det nå. Over Avatar på tv’en. Og kakerester.
Han andre på mannedate i solfylte Bergen i kveld. Jeg har taco og rødvinskveld med hun her etter en lang dag med håndsøm. Taco fordi vi har masse tacosaus på. Egentlig er resten bare en salat og pitabrød.
Zombie tilstander i går -jobber med finishinger for å bli ferdig med brudekjolen før 17.mai. Da har jeg veldig lyst at den skal henge i skapet til Michelle. Tenker hun er ganske hypp på at det samme akkurat nå. Men når man har over 4 meter med hem i silke og én cm sømrom tar ting tid. Så jeg tar tiden til hjelp og koser meg med det.
Silke lar seg ikke bli rushet uansett.
Ellers er jeg strålende fornøyd med to nye ting som skal gjøre meg flottere samtidig som mer skikket til å takle det bergenske klimaet fremover. Siden jeg kom over en på pinterest, det har altså en mening, har jeg siklet etter en Stutterheim regnjakke. Jeg fant min på Høyer, ellers finnes den her
Ganske trøtt og ganske sterk sol. Det tok både meg og fotografen på senga.
Conveniently har jeg fått meg et par Kaibosh solbriller som jeg bare elsker. Goder fra studio, som hun lille prøvde å forklare meg. Noe som passet meg fint da jeg faktisk hadde tenkt å ta turen ned dit og kjøpe nye. Score.
Inne her kan du se alle de fine brillene deres til deilige priser og super kvalitet. Fact.
Jeg gleder meg til både sol og regn fremover og til å dele med deg hvor sykt fin jeg ble. Sadly enough tror jeg 17. mai feiring blir mer i ny jakke enn solbriller, men jeg er hvertfall utstyrt. Til alt.
Herregud, så redd man blir av å lese hva vi gjør med oss selv ved å ikke vite hva vi putter på og i kroppene våre daglig. Nå har syndebukken Paraben fått comeback i mine øyne og erstatningsmiddelet MI, som er umulig å finne ut om er på innholdsfortegnelsen btw, må vike. Slik jeg har forstått det er det litt som med sukker og sukkerfrie ting. Og jeg velger sukker anyday.
