Hadde verdens fineste kveld i går med å feire han her med sine 35 år. Du har aldri vært kjekkere kjære.
Og favoritt tingen vår å gjøre sammen er å dolle oss opp, hive i oss bobler
imens jeg prøver å løsrive meg fra speglet og dra ut for å spise. I timesvis. I går var det syvretters på Lysverket og det var helt nydelig. Da sitter vi og flørter skamløst over bordet og snakker om hvor heldige vi er som elsker hverandre så mye som vi gjør imens vi ooher og aahhher sensuelt og hever øyenbrynene våre over ivrige nikk og lar maten og vinen rulle rundt i munnen for å være helt sikker på at vi ikke går glipp av noe.
Og etter du har flakset rundt og vært storkar i flere timer på byen, kjære deg, og jeg ikke trodde jeg kunne sette mer pris på deg, er det nettopp synet jeg våkner til i dag som vipper meg av pinnen og bekrefter, igjen, at du er mannen i mitt liv.
Stay classy Vegard, never change.
Så lover jeg at jeg aldri skal slutte å utfordre meg selv. Dette er ekstremsport for en syvretters i min verden og jeg ville bare gjort det fordi jeg vet hvor stolt du er av meg når jeg faker selvsikkerhet.
Fin er den da. Og verdens mest behagelige plagg. Kjøpte den i samme vintagebutikk som gav meg Dior.
Jenter altså. Jeg har så mange fantastiske jenter i livet mitt nå. Jobbet med Silja sin musikkvideo sist uke, og hadde det helt fantastisk faktisk. Det er så lett for at man ikke prioriterer venninnene sine, spesielt om man går gjennom noe (og går vi ikke alle gjennom noe? typ alltid?)
Personlig tror jeg jeg undervurderer hva de kan gjøre for meg av og til. Og så gjør man en liten effort, og nesten hver gang sitter jeg igjen med masser av energi og følelsen av å ha blitt så forstått og elsket. For ikke å snakke om normal. Det er også et tips. Skaff deg noen venninner som er like cray cray som deg selv. Gjerne én som er verre. (I dette tilfellet er det mest sannsynlig meg, men noen må jo ta den tittelen) Også er det aldri feil å danse til lysene går på og le så man nesten gråter heller. Det kan hjelpe på overraskende mye.
Gitt at man omgås med de som gir deg energi da. De andre kan du bare drite i. Hold deg til bursdagene deres. Kanskje. Ellers bare drit, lag unnskyldninger. Dårlige. Sånn at de forstår hvor energislukende de er og at vennene deres ikke gidder.
Her er Mikke. Han gir deg også energi. Litt. Han er ganske arrogant egentlig. Men det er greit, for han er så fin å se på og semi flink til å ta instrukser på sett.
En annen ting jeg liker med venninner er at de alltid er like klar for bobler som meg. Ikke noe kaffi i disse koppene. Og når props’ene er poppet kan man jo ikke kaste innholdet. Det ville vært misbruk.
Så morsomt synes vi tanken på å sløse bobler var.
Unntatt Mikke. Og Edda. De synes ikke det var noe morsomt.
De siste ukene har vært tunge, med noen ekstra tunge dager for show. Og dette slo meg som ekstra rart. Er mye ved meg som er rart -dette er jeg smertfefullt bevisst på, men dette var ekstra rart, siden jeg ikke har hatt det så bra som jeg har det nå på lenge. Jeg lar ikke humøret bestemme om jeg spiser eller ikke. Jeg ser tunge stunder komme, og jeg lar de komme. Jeg sier mer ifra. Mer nei. Jeg lytter mer. Stoler mer på meg selv.
Så urettferdigheten jeg føler når jeg våkner den ettermiddagen og føler vekten av (min) verden på skuldrene mine er egentlig ubeskrivelig. Knusende. Demotiverende. Og ingenting tror jeg skremmer meg mer enn følelsen av motivasjon som renner ut av kroppen min. Som vann gjennom steiner står jeg sjanseløs til å holde igjen. Det har den gjort så mange ganger før og er en stjerne i stykket om syklusen i livet mitt. Sykulsen som styrer hvordan jeg får lov til å møte verden på.
Takk Universet for den følelsen. Den gjorde nå at jeg gikk rett til psykologen og forlangte forsterkninger. Et svar. En annen mening. Fra en som ikke bare vil prate men diagnostisere.
20 minutter
og jeg er bipolar. Jeg har vært i systemet i 8 år om 2 måneder. Det er nesten en tredjedel av livet mitt. Jeg kan ikke klandre noen. Minst meg selv, uansett hvor vanskelig. Litt vet jeg jeg kan ta på egen kappe. Og DETskal jeg lære av. Jeg har villet fikse selv. Jeg har skrytt av åpenheten og sårbarheten, toleransen min for psykiske lidelser samtidig som jeg aldri helt har tatt innover meg min egen. Ikke fullt. Jeg har samtidig som jeg har ønsket å tåle meg selv ønsket å fremstille meg selv som sterk. En som fikser. En som tar lett på ting. Når jeg har kjent på kroppen hvor mye det har kostet meg. Jeg må faktisk gi meg selv litt tid her kjenner jeg på å ta det inn.
Jeg har ønsket å akseptere meg selv SÅ utrolig lenge.
Og det er den jeg må bruke litt tid på å gi slipp på. Det ønsket og den uløselige knuten kan fly av sted i dag. Jeg trenger deg ikke lenger. Jeg tror jeg fysisk må gå ut på terrassen etterpå for å slippe den fri.
Min største angst alle disse årene, og gudene vet jeg har prøvd mange forskjellige ting, har vært å begynne på noe nytt og erfare at dette også ikke kommer til å hjelpe. Uansett hvor mye jeg har trodd og ønsket, prøvd, hvor mye behandleren har ønsket. Så jeg har gjort det man gjør. Avsluttet alle behandlingene mine med det de vil høre. Det jeg har ønsket å si. Jeg er bedre. Dette hjalp. Nå har jeg nye redskap i kassen. Jeg lover å fortsette sånn.
Og det har jeg gjort. Og det har holdt meg flytende. Det har hjulpet! Helt til noe har kommet og ødelagt. Til jeg ikke har klart å holde meg flytende lenger. Til jeg må prøve noe nytt.
Hadde det vært noe annet i livet mitt, hva som helst annet, jeg hadde prøvd å fikse i 10 år uten hell, hadde jeg for lengst skjønt at dette er noe jeg faktisk ikke klarer alene eller med den hjelpen jeg har søkt tidligere. Her trenger jeg å gjøre noe annet.
Så i dag har jeg brutalt kastet mine nærmeste ut av leiligheten fordi jeg trenger å være alene med denne følelsen. Og jeg vil ikke dele den med de da jeg vet de ikke kan engasjere seg på det nivået jeg trenger. Og det er helt greit. Det er ikke meningen at vi skal kunne fylle alle behov for hverandre. Men dette er det deiligste, det mest oppløftende, det letteste og mest sårende jeg har opplevd i hele mitt 26 år lange liv. Og jeg trenger en dag på å fordøye det. Jeg har visst i mage og sjel at det har vært noe, noe som hater og elsker å styre livet mitt. Som hater og elsker meg. Noe som ikke kan drikkes eller selvmedisineres bort. Løpes fra. Ignoreres, eller håndteres faktisk.
Jeg sier ikke at med medisiner kommer alt til å forsvinne. Det største akkurat nå er kanskje at jeg føler meg sett for første gang. Og nå får jeg noe som kommer til å hjelpe meg på veien videre. Gjøre ting lettere. Verktøykassen min ble nettopp oppgradert til et helt annet nivå. Og motivasjonen til å fortsette som før har aldri vært høyere. I dag elsker jeg meg selv, omfavner meg selv i den dypeste grad jeg vet hvordan. Jeg synes ikke synd på meg selv, jeg har lært for mye godt på veien. All smerte jeg har opplevd, overlevd og tatt med meg uten å latt definere meg kan ikke annet enn å føles som helt rett. Jeg vil ikke tvile på meg selv lenger. Jeg vil være snill og tolerant. Ærlig og raus, med meg selv og alle andre jeg møter. Jeg vil stole på meg selv og stole på at du vet hva som er best for deg selv. Og jeg føler jeg har mye større sjanse for å klare alt det nå.
I dag håper jeg jeg vokser. På ordentlig, liksom.
Takk til alle som har hjulpet meg på veien. Spesielt Solli DPS.
Og det var da endelig godt siden all elektronikk rundt meg ser ut som det har tatt en felles beslutning på å sakte slutte og fungere for så å ende det hele med et stort kollektivt selvmord. Utifra mobilen å dømme, i ekstremt nær fremtid. Ikke noe morsomt for en særdeles sart kropp og hjerne og jeg kjenner at den roen jeg fikk fra yogaen tidligere i dag er ute av systemet for lengst. Er jo dessverre slik at man kan jo ikke stå i downward dog hele dagen heller.
Uff, nei jeg har lyst å kaste både mac, mobil og tv ut vinduet. I tillegg er han andre syk og bare lagde seg sånn mat som jeg ikke vil ha til middag. The nerves. Noe som etterlater meg her sulten og alene blandet med avskyen og tristheten jeg føler når jeg prøver å falle til ro med tanken om at jeg er nødt til å lage meg middag helt alene. Spise helt alene. Imens han andre ser på.
Great.
Heldigvis var jeg i bursdag i går.
Og skal i bursdag i morgen. Og det betyr vin og kake (minst) to av fem ukedager. Dette kan bare bety at det er sommerferie og folk gir litt mer faen. Det liker jeg.
Kjenner denne uken fort blir en uke der jeg må løpe litt fra meg selv i stedet for å finne måter å bli på. Men det er en god og travel uke i det minste, fylt med bare kjekke ting (nesten) og hvertfall med bare kjekke folk! Så det er bra. Jeg er klar!
Denne kjøpte jeg forresten på et marked på ferie. Inni stappet jeg en gammel ikeapute som egentlig ikke er en sofapute, men sånn sovepute. Så jeg har hvertfall den skulle alt annet rakne. Med mindre den også rakner da. Den er egentlig for stor den puten.
Herregud, er inni en skikkelig “dagene bare går og listen over ting jeg burde gjøre vil aldri gi meg freeeeed” -periode.
Ikke at jeg stresser noe særlig over det. Er typisk sånn person som er super effektiv og gjør alt best når tiden presser meg. Ellers kjenner de fleste meg som rolig og avbalansert.
(…..)
Uansett! Når jeg ikke forteller løgner til meg selv tenker jeg stort sett på hva det neste jeg skal gjøre burde vært. Klokken jager meg. Type for én uke siden skulle jeg til legen. Har skaffa meg fastlege her i Bergen da. Dame i sin beste alder ble valgt med omhu considering man må ha en som sikkert har sett litt av hvert og kan ha en masse empati for en sånn som meg.
Selvsagt sykemeldt første møte og sendt en fersk ung mann fra skolebenken til å ta hennes plass. Måtte nesten le siden dette har skjedd så mange ganger før. Er det sånn at i all hemmelighet går vi ALLE rundt og booker opp de kvinnelige fastlegene, sånn at hver gang noe skjer står det en ivrig ung mann på vikarlisten?
Skulle selvsagt ha underlivsundersøkelse, blandt andre ting, og kjente litt ekstra på skammen når han etter en liten prat bare bestiller ny time neste uke (til de andre greiene) og vil si adjø før han så mye som har tatt en liten titt på den nystelte .. greia mi. Så jeg skammer meg og spør fint, igjen, om han har glemt det? Neida, det hadde han ikke. Men om det var greit, så tar vi det neste uke?
Wtf?!
Skal jo ikke tvinge fyren liksom.. Men meg da?! Jeg har jo grudd meg lenge og gjort meg klar til dette her?!
I fuckin’ shaved for you
I øyeblikket var det bare litt kleint, adjø handshake blandet med “sikker på du ikke vil ta en titt?” -feeling. Men når jeg kom hjem ble jeg egentlig litt sur. For nå må jeg gjøre det i morgen. Og hadde vi gjort det sist uke hadde jeg vært ferdig.
Og det skulle jeg skrive om sist uke, men det skjedde jo aldri. Samtidig som jeg må finne en skredder.
(nevnte jeg at jeg kjøpte brudekjole i Monaco..?)
(…)
En frisør, vigsler, alt egentlig til bryllupet, registrere oss til sånn gave ting (noe som stresser meg, å måtte be folk om gaver?), deadline til sceneantrekk til den lille, mye mailing og tlf jeg ikke tør ta, ideer som kommer og går, dør basically, fordi det er fullt der oppe og alt som ikke har kniven på strupen blir nedprioritert og kastet vekk, mat fem ganger om dagen MINST, skatteetaten og altinnihelveteskomplisert..
Og oppi det hele klarer jeg å sitte oppe altfor sent hver kveld og se på Sons of anarchy med han andre. For det er jo også viktig.
Det som er så bra er at du kan skape deg noe der du tar deg fri. For listen av ting vil aldri stoppe. Tydeligvis. Og vi simpelthen KAN IKKE gå rundt og tenke på ting hele tiden. Da er vi aldri i oss selv. Og da føler vi aldri på oss selv. Og da er jeg sikker på at vi ikke klarer å kjenne om noe er galt. Og da blir vi lei oss. Før vi merker det.
For meg er det yoga. For eksempel. Det gjør jeg tre ganger i uken eller tre timer om dagen, akkurat det jeg må. For da hører jeg ingenting annet enn meg selv. Og det lover jeg deg, er den beste investering.
Så namaste fine folk, nå skal jeg dra og gjøre den listen litt kortere. Jeg må ut av huset med andre ord.
Forandrer man seg litt på en ferie eller bare føles det sånn?
Føler alltid at jeg lærer noe når jeg reiser vekk. Om det er noe jeg allerede visste og fikk bekreftet. Eller noen jeg trodde jeg kjente, som jeg fikk bevist motsatt. Det er intenst på ferie. Så mye forventninger; tyngden av å måtte forløse knutene vi knyter (kanskje i løpet av et helt år!), den økonimiske investeringen, planleggingen.. Det må jo ende opp i noe intenst.
Jeg liker å leve intenst.
Intenst med palmer er enda bedre.
Jeg har blitt overrasket på denne ferien. Over meg selv og familien.
Først og fremst er jeg mest overrasket over hvor langt vi gikk inn i vårt indre alle tre for å leve så harmonisk (dog ikke smertefritt) på ett rom sammen. I TO UKER OG TO DAGER.
Intenst.
Deretter er jeg overrasket over at jeg ikke er irritabel og utslitt som jeg oftest er etter ferie, -på kanten til å bli noe som bare kan beskrives som sjelløs etter så lang tid sammen med andre mennesker. Hele døgnet. For det er jeg nemlig ikke. Jeg har tatt med meg sjelen og mitt innerste indre for en gangs skyld på tur. Før har det vært så fragilt at det har måttet ligge hjemme i mørket beskyttet av min egen frykt for at det kunne komme til å gå i stykker om jeg tok det ut. Kanskje ledd av, stilt spørsmål ved, ikke forstått eller respektert. Nei, det hadde det ikke tålt..
Nå gjør det tydeligis det.
Jeg kunne faktisk gjøre akkurat det jeg følte for på denne turen. Og absolutt ingen har brydd seg.
Jeg er overrasket over hvor lite man kan kjede seg på elleve dager i Nice, at frykten for at to bøker var for lite nå virker latterlig og at side 21 var alt som ble nådd, om man bare er med de rette menneskene.
(kunst av den lille)
At jeg fant brudekjolen min i gatene Grace mest sannsynlig har vandret i, i Monaco..!! Og at jeg etter kjøpet følte meg pittelitt hellig.
Jeg er overrasket over at franskmenn bare virker avvisende og sure om du lar de. De liker egentlig å le de også.
Hvordan man kan drikke vin hver dag i to uker og fortsatt føle seg som seg selv etterpå, og ikke seg selv på vei ned i en depresjon, om man bare tar vare på seg selv på veien og husker å stoppe opp for å puste.
Tålmodigheten og kjærligheten (ikke like overraskende..!) fra mamma og pappa. Tusen takk.
Hvordan man ikke kan få nok crepes.
Eller chevre.
At det forsatt finnes haute couture plagg av Dior i min størrelse i nydelig stand som ingen eier.
Over at den ene sikkerhetsvakten virkelig trodde jeg var en fotballfan som prøvde å få et bilde av det tyrkiske laget når de sjekket inn og hadde nerver til å be meg om å vennligst ikke!, når jeg egentlig skulle til å ringe mamma for å si hun måtte skyndte seg siden det var så jævla mange fotball folk der nede og vi ville vekk derifra i frykt for at det skulle smitte over.
Det jeg ikke er overrasket over, sånn helt til slutt, er hvor deilig det var å brenne den nye røkelsen vi stjal/fikk fra hippieteltet på Glastonbury og ta noen timer for meg selv på matten etter ferien var vasket vekk og kjolen hengt opp og beundret nok en gang.
I dag skal jeg bare pleie og slappe av. Nyte hvor sterk jeg føler meg. I dag feirer jeg meg.
Is rett etter frokost, noe som gjør det til en del av frokosten. Is til frokost.
Var på bergen Bonanza i går og ble helt blåst vekk av all den fantastiske musikken og menneskene Bergen har i magen. Også var vi med så fine folk at jeg bare fløy til himmelen jeg var så lykkelig og glemte helt tiden og å drikke vann. Takk Gud for at jeg jobber freelance.
Takknemlig.
Ellers har jeg hatt en super dag. Etter den isen. Skaffet sykt kule klær til photoshoot i morgen, skal style depresno, noe jeg gleder meg kjempemye til!! Han er så søt også synger han som en helt og jeg har aldri stylet en mann før, så det blir nytt for oss begge. GØY.
Også har jeg hatt møte med fårikål jentene, som også var veldig gøy siden det faktisk begynner å nærme seg sykt fine klær snart..! Gled deg Norge, dette blir sykt kult. Faktisk.
Kulere enn meg i dag.
Eller Vegard denne dagen vi jogget i 1,5 timer og endte i sjøen for å unngå heteslag.
Ellers savner jeg kameraet mitt og er veldig lei meg for at jeg ikke får det med meg til Nice på lørdag.
På den andre siden skal jeg til Nice på lørdag. #don’tsweatthesmallstuff
Er ikke livet så godt når det er sol ute?! Mer luft, mer venner og mindre tid til å sitte inne å sture og bekymre seg. Så enkelt det er å skyve vekk alt av problemer og bare levet i nået..!
Så naturlig -så lett!
Lettere bekymret for at skatteetaten kommer til å arrestere meg siden jeg helt klart har glemt hele selvangivelsen og har forstått (på andre, er ikke så viktig for meg personlig) at det er en viktig greie man bare MÅ gjøre.
Men en ting om gangen sier bare jeg. Og hvordan kan man gjøre noe man ikke forstår? Jeg blir helt gal av å gå inn på sidene deres jeg. Og du vet hvordan instinktivt så har vi to reaksjonsmønstre? Fight or flight? Her er det BARE flight instinktet som skriker i meg. Ikke noe lyst å forstå. Blir bare 2 år gammel og ender opp sur på han andre.
Så nå lever jeg i redsel. Når jeg ikke gjør andre ting.
Men det er ikke bare ille! Sist uke var jeg i (på?) vakre Island på jobb med mine fantastiske søstre! Herregud for et magisk land. Kameraet mitt har streiket, så bare mobilbilder. Men det får holde. Med mindre du har nettbrett. Da blir man helt dradd.
På sett.
Kan røpe at både vi og Matthew Mcconaughey har spilt inn her. Og at scenen befinner seg i en film som begynner på Inter- og slutter på -stellar.. Skal ikke si mer. Kult?
-Kult.
Så langt har jeg aldri kunne sett tror jeg. Så flatt. Samtidig som det er flott minner det meg på hvor glad jeg er i frodigheten og fjellene hjemme. Og det er jo greit å huske på innimellom.
Den lille var en helt. Som alltid. Tror denne dagen, som var en 21 timer lang arbeidsdag og helt umenneskelig og nydelig på samme tid, hang igjen i kroppen min fra tirsdag til lørdag. Shit, man trenger søvn altså.
Men vi storkoste oss, da!
<3
Sukk, som jeg elsker de der to. Jeg er faktisk verdens heldigste.
Og når jeg ikke er på island og er heldig, har jeg forberedt meg til denne sommeren som plutselig stod på døra ved å ta tak et par skikkelige tak.
Selvsagt ser jeg også alltid graceful ut når jeg gjør ting.
Og når jeg ikke ligger og kaver på gulvet med saks og gjør ting kiropraktoren ikke liker
får jeg tid til ting jeg liker. Som å drikke øl og bade på verftet.
Da er så lykkelig at jeg smiler helt innover tydeligvis.
Yoga får meg også til å smile innover. Og det ønsker jeg for (nesten) alle. Å finne noe som gjør at du smiler helt innover til den innerste delen av deg selv. Uansett hva det er!
Herregud så deilig det har vært å jobbe i det siste!! Og smak gjerne litt på den. Det har vært nydelig vær ute og presset av to deadliner har hengt over meg som en hval den siste uken.
Så jeg var alene på Landås onsdag morgen, og da var jeg litt sånn.
Så da pakket jeg alle tingene mine og stakk til mamma.
Etter jeg tok dette bildet. Det slo skikkelig ann på instagram og førte til et midlertidig velbehag.
Men hos mamma og de er det liksom mer luft. Og masse vinduer. Så jeg føler nesten at jeg er ute i solen når jeg sitter her..
Var hos psykologen i dag (vet jeg snakker ALT for mye om psykologen) og snakket litt videre på det vi begynte på sist. Kjenner litt på at jeg er i ferd med å forandre meg og har derfor en liten identitetskrise. Det er jo egentlig en kjempe bra ting -forandring er bra! Men forvirrende. Og trist til tider. Og det han plutselig spør meg om er om jeg ser på Game of Thrones. Og jeg bare.. eh, jah.. For “Arya”, vet du, hun jenten som alltid skal være gutt og få bank og sånn. Hun går jo gjennom ganske mye vondt og vanskelig for å kvitte seg med det hun tidligere har fobundet med “Arya”. Og dette gjør hun jo for å bli en “Nobody”. Og jeg bare.. ja? poenget?
Hvis man er nobody, kan man være anybody.
Pause for reaction.
Så det er det jeg skyller ned med vinglasset i dag.
Og en morsom ting (jeg syns det var morsomt), når jeg fortalte noe jeg ikke liker ved meg selv når jeg går inn i situasjoner der jeg foretrekker å leke kul og selvsikker. Også svarer han noe om å bare faktisk være seg selv da og prøve å godta det, osv osv. Litt sånn “Sånn er jeg?”
Da var denne dagen over for i år også. Den beste dagen i året kanskje.
Var så heldig å ha med meg alle disse fine folkene i år hjemme hos oss.
Og til dere som ikke var med fra begynnelsen, men kom på kvelden for grilling, beklager! Man kan tydeligvis ikke være på en hel dag. En hel halv-dag går fint! Men før du vet ord av det bader du i cava på gulvet og spør deg selv om det er tacky å flashe en tit, eller bare gøy. Tross alt er det jo bursdagen til alle i hele Norge og så langt bare én nabo som har klaget på lyden.
Hadde forsatt ikke visst om jeg faktisk spiste grillmat hadde det ikke vært for snapchat. Lenge leve, og la oss huske.
Begynte anstendig da.
Har faktisk mer bilder, men er sikker på at jeg har lest et sted at man ikke skal legge ut bilder av barn eller folk som ikke vet at de blir tatt bilde av. Så jeg safer her jeg.
I dag har jeg vært hos kiropraktor og erkjenner meg selv som et offisielt fullt utvoksent (faktisk!) individ som tar fullt ansvar for egen helse og fremtid. Måtte bare poste dette bildet fra lørdag da jeg har ny kjole og det er favoritt-tingen min i skapet mitt akkurat nå.
I dag ser jeg mer sånn ut siden jeg bruker 37 sekunder på å reise meg fra sofaen.
Lørdag brukte jeg bare 4.
Men på den positive siden er bare ryggen i krise siden jeg jobber med ting som har sittet fast i ti år sikkert. Og det er klart kroppen skal få lov å justere seg litt når jeg tross alt løp 1,2 mil på mandag og 8 km i går (but who’s counting) for første gang i sitt liv. Jeg har hvertfall en unnskyldning til å catche up på the Kardashians og han andre kom nettopp hjem med voltaren og krone-is.
Yay.
Dette vare det mest genuine smilet jeg fikk frem uten å falle om.
Hilsen en som gleder seg til rolig helg. Forhåpentligvis med litt sying.
Nå er det to uker siden jeg har gjort noe annet enn meg selv.
Viser seg at når man skal være seg selv så mange prosenter som det jeg går inn for nå (ikke én følelse skal gå forbi uten analyse og briefing for å finne ut hvor den hører hjemme og hvor den kom fra) så er det lite tid til overs for de ellers viktigere tingene i livet. Som å blogge. Jobbe. Fikse selvangivelse og lete etter kvitteringer.
Sannheten er at å begynne å ta vare på seg selv etter så mange år med det motsatte krever enormt med energi. (siden jeg lever med kronisk dårlig samvittighet vil jeg påpeke her at jeg ikke er priviligert som gjør dette, for hadde jeg hatt en jobb (…) hadde psykologen min sykemeldt meg).
Så det så.
Hilsen treningstightsen.
Så jeg har prøvd å tilrettelegge rundt meg, det jeg kan, for å gjøre det litt mindre vondt. Og det funker! For i uke to er jeg ved godt mot og hadde nettopp en joggetur på 45 min uten å kjøre meg for hardt..! Jeg, hold your breath!!!, NØT det!
Så enkelt!
SÅ vanskelig!
Og det er nettopp dette som er key her. Dette er ikke en av de tilsynelatende, og jeg har hatt det tilsynelatende bra så mange ganger i livet mitt uten å egentlig ha det, at jeg aldri vil gjøre noenting av feil grunn lenger. Så lenge jeg lever.
For følger man instagram-oppskriften merka “Lykke” og “I got my shit together”-looken,
så lover jo den at man finner det til slutt. Og gjør man ikke det, da må det jo være… noe feil? Med meg..?
…
Det er det nemlig ikke.
Det er bare en dårlig oppskrift.
I tillegg til å koke sammen min egen livs-oppskrift har jeg også funnet mange andre gode. Ikke at jeg følger oppskrifter ever, mat er følelse for meg og da kommer det av seg selv. Med mindre det er bakst. De jævlene hever ikke med mindre man gjør ALT rett og er det eneste på kjøkkenet jeg er frykter like mye som meg selv.
Jeg har jo brukt mye av tiden på å spise. Og da skal det helst være gode ting. Så jeg har stått mye her og tenkt på hvor fin fargen på veggen min, vår, er.
Og spist mye fra grillen. Noe som overrasker og tilfredstiller meg da jeg aldri har sett på meg selv som en særlig grillkunge. Men kanskje jeg er det..
Har tatt meg helt arbeidsfri siden helgen. Hadde en helt FANTASTISK lørdag i solfylte Bergen sammen med min kjære. Hørte på deilig jazz spilt av blant annet min kjære svigerfar, sammen med svigermor (elsker dere sånn) på dagen og avsluttet på restaurant Colonialen (ikke brasseriet som vi går på med jevne mellomrom) med en 12 retters som var helt fantastisk. Var i så disturbingly bra humør også, så jeg er rimelig sikker, om ikke hundre prosent sikker, på at de fikk det med seg. Hvertfall før vi dro rundt midnatt etter tolv halve vinglass pluss champagne og jeg nesten var bak på kjøkkenet for å skryte.
Hjelpe seg.
Hadde på meg en absolutt yndling om dagen av en fløyelskjole, hvit fluff jeg stjelte av hun første som var i Oslo, halvfett hår i en kamuflerende flette –
-og warriorpaint.
Følte meg så fin og lykkelig at jeg tok dette bildet imens jeg hoppet i sengen og ble helt ufokusert.
Siden den dagen har jeg roet ned så mye jeg kunne.
Så der har jeg ikke så mye å si.
Kan nevnes at psykologen har tatt til fornuften og blitt ferdig med pappapermen. Noe som selvsagt førte til en indirekte lammelse hos meg siden søndag og frem til timen tirsdag. Vet ikke om andre har det sånn, men finnes det hint av en barriere av tid eller sted –noe i det hele tatt som kan virke som noe nytt eller forventningsfylt, blir jeg helt fra meg av bekymring.
Som med denne korianderen.
Hvordan kan jeg få den til å leve i mer enn to minutter før den senker hodet og dør foran meg og avokaden som på livstruende sett har blitt åpnet og hastesmurt med sitron for å ikke rekke å bli gusjen?!
Om du eller noen du kjenner vet svaret, plis. Del det med meg.
Kjører meg opp på kulturelt vis med litt rosé og Solsidan på tv. Ingenting får meg til å føle meg mer balansert enn de damene der.. Skal på kunstutstilling, så bobler og lilla fløyelssko er på sin plass.
Har hatt DEN fine dagen i dag. Med par-løpetur (jeg vrenger meg av skam og avsky på innsiden) og yoga i stuen etterpå. Et gode av at han andre driver med bikram. Hatet det selv og sluttet etter første prøvetime, men nå har jeg plutselig egen trener hjemme til å vise meg strekkøvelser. Helt fint. For da kan jeg gi meg når jeg vil og droppe det som er slitsomt. Også ser han bra ut i bar overkropp også.
God fredag fine folk! Imorgen har yr sagt at det blir sooooool
Når du er på en vond plass i livet ditt og noen sier til deg at det blir verre før det blir bedre? At man må nå et nytt nivå nedover for å få progresjon oppover?
Når man ikke trodde det gikk ann å fake et hodenikk, men innser at det var det man nettopp gjorde fordi tanken på at dette noensinne kan bli bedre er så håpløst langt fremme at man får lyst til å gi opp bare av å prøve å se det. Helt der fremme. Der fremme som den kjære støttende vennen din snakker om og med hånden på hjertet vet at kommer.
Det gjør det.
Jeg vet liksom ikke lenger hvordan jeg skal snakke om disse tingene uten å føle at det er snakket i hel for leeeenge siden, av meg selv og andre. På samme tid kjenner jeg, at for meg personlig kan jeg ikke høre det nok fra andre når jeg selv er nede. Så jeg sier det igjen. Denne gangen med et ganske positivt syn på fremtiden.
Jeg har, etter julens totale Epic fail, bestemt meg (ikke pga psykologen -han er i pappaperm) for å ta noen reale balletak på livet mitt. Vil også nevne at man må ha litt mer energi enn null for å komme dit. Det var noen uker jeg gikk og kjente på at mørket og tyngden gradvis forlot meg og valget igjen meldte seg. Det valget man får vet du når man kommer ut av noe. Et brudd, en depresjon, en hendelse som forandret deg -vi har alle kjent på det. Skal man prøve å fortsett som før eller skal man gjøre det verste av det verste? En forandring.
For første gang på veldig mange år kjente jeg for en forandring. Det er heller ikke bare noe å bestemme seg for. For å forandre sitt eget tankesett/reaksjonsmønster er noe av det vanskeligste man kan gjøre. Så noe innefra må være der. Min drivkraft startet hos psykologen i en tilstand som bare kan beskrives som forferdelig, der han ber meg ha rollespill med meg selv.
What. The. Fuck.
Men ut av det hele kleine bilde av et scenario får jeg spurt “meg selv” da, hvorfor jeg er så stygg med meg selv. Hvorfor jeg sier så stygge ting til meg selv. Hvor vondt og forvirrende det er for meg når jeg gjør sånn.
Jeg fikk ikke noe aha-opplevelse der og da, da var jeg mest opptatt av hvor vondt alt var. Men siden har jeg brukt det. Hver gang (!) de tankene kommer. De strategiske påstandene som bryter deg ned og får deg til å ville bli dagen ut i sengen. Jeg har gått foran speilet, fysisk faktisk, og stilt meg selv det spørsmålet. Og det er skikkelig trist ! Og jeg opplevde det som ganske omveltende. Synet av meg selv sårbar og gråtende, hva jeg forårsaket hos et menneske. Jeg begynte å kjenne på noe jeg ikke har kjent i magen før. En gjennomsyrende følelse av å virkelig ville ta vare på meg selv. Få vekk hun stygge som hater meg. Gi meg selv en klem litt oftere.
Så. Hvilken forandring gjorde jeg?
-Jeg trappet ned. Å gå med dårlig samvittighet fordi man ikke fyller kravet på jobben er det første som må ut. Vekk. Drit i, dette er du faen verdt.
-Fortell de rundt deg hva du driver med. Si at du tester ut en ny greie og trenger litt space. Eller ikke space. Kanskje du trenger at noen flytter inn og følger deg opp! Kanskje de må vite at du kommer til å svinge i humøret mer enn før og at de må vite at du ikke trenger en diskusjon og dårlig samvittighet for at du sårer de i tillegg.
-Lag en plan. For de gamle tankene kommer. Like fort og naturlig som at man snufser når nesa renner. Legg merke til de, vit at du ikke skulle tenke på disse tingene. Ha en ny tanke klar.
Vet dette er vanskelig å se for seg, så jeg skriver et typisk scenario for meg.
F.eks:
Jeg er alene og vet jeg burde spise frokost snart men klarer ikke helt å få meg selv til å gjøre det.
Tanke: Hvis jeg venter så og så lenge, kaffe, pause, så spiser jeg en halv appelsin, også venter jeg så og så lenge, hvorfor være så svak, feit er jeg også, stygg, bla bla bla bla -you get the picture.
Erstattende tanke: Dette er jeg forberedt på. Og disse tankene skal ikke få noen oppmerksomhet. Vanlige folk spiser, så tenker de ikke mer på mat. Dit vil jeg. Så jeg har gjort klar små måltider på kjøkkenet som jeg “alltid” kan spise når de forvirrende tankene kommer. Bare jeg begynner å lure på om jeg er sulten eller ikke (til og med om jeg nettopp spiste noe), tar jeg meg noe sånn. Noe safe. Så får jeg ikke lov til å gruble mer.
Skjønner?
Det ser lite ut, men det er KJEMPEvanskelig! Men veldig veldig veldig kjekt når du får det til. Jeg har hatt sånn energi de siste ukene (imens jeg har gjort dette) at jeg fatisk har begynt å kose meg skikkelig med å være mer aktiv enn jeg har vært på lenge. Og det er helt uten ytre motivasjon! Dette er HELT nytt for meg og noe jeg virkelig nyter. Kjempespennende.
Og en ting vil jeg si som jeg aldri har tenkt på før, og som kom fra det mest uventede stedet ever (Better call Saul, Netflix orginalserie –MUST SEE btw),
“I FIX ME. You don’t get to fix me.”
Det GIKK så inn på meg. Fuck yeah! tenkte jeg og måtte pause litt for å diskutere det med min kjære. Det er så lett for å føle seg presset til å fortelle folk det (man selv tenker) de ønsker å høre. Om det er din partner, et støttende familiemedlem, en venn, psykolog, sjef eller kollega -alle som måtte ha en formening om din psykiske lidelses forløp. Og det er vanskelig å være ærlig. Man vil jo så gjerne si at det går bedre. Oppover! Og at det faktum at de har vært der, vist forståelse, hjulpet deg gjennom det, har hatt en slags slående effekt på der du er i dag.
Men sånn vil jeg ikke tenke lenger. Jeg fikser meg selv. Og jeg jobber knallhardt for å få det til.
De her bananpannekakene er noe av det jeg har på safe listen btw. Frokost, mellom eller kvelds! (Ta det med ro, er ikke på vei inn i lavkarbo, trening eller hysteria-land) De er bare kjempegode. Også gjør de meg rolig i magen min. Og det setter jeg pris på.
Dette er det jeg gjør når jeg ikke har lypsyl og var på vinen både fredag og lørdag
(du vet når du tørker opp fra innsiden og ut).
Da velter jeg meg i olivenolje, for det har mamma lært meg.
Livet akkurat nå.
Det Nytes rett og slett. Med stor N. Her jeg sitter og tegner.
Skisser har blitt til lineup og snart bomullstoiles, sola skinner utenifra og inn -minner meg på hvor skitne vinduene mine er, men at det er jo bare jeg som ser de, så hvem bryr seg!
Og at med lett krøllet afro fra helgens fletter som gjør at man ligner skummelt mye på sitt ni år gamle selv er det helt innafor med magetopp.
Ja, da er det helt greit at det er mandag! Bruker mitt selvtilfredse øyeblikk til å ønske alle i verden en god uke. Hvem vet når neste gang blir!
Måtte kle meg for å gå på butikken. Sånn at du vet det. Vanligvis ser jeg ikke så fancy ut på en søndag. Med foundation og det hele. Men man vet jo aldri hva som venter en når en går ut døra, så best å være på den sikre siden!
Noe bedre enn jakken til kjæresten er det vel heller ikke på en sånn dag som dette for en slik utflukt. Vurderer nesten å kjøpe en dongerijakke i år fra herreavdelingen. Føler meg fortsatt ganske 90 talls inspirert og har mest lyst til å møte våren sånn som det her
Men her ute regner det fortsatt, så da fortsetter jeg med å ta bilde av der jeg er nå. Og er det noe yogatimene lærte meg så er det at det er helt greit å være der man er.
…
Her er utsikten min igjen!
farris i kult glass
vingummi i yndlingsskål
randomly selected chocolate
blomst
lys
Har også tatt den så langt at jeg har leid og betalt meg en film for anledningen. Og den filmen har Bradley Cooper, romantikk og matlaging i seg. Så forventningene mine er skyhøye.
Dagen i dag begynner myyye tregere enn jeg hadde tenkt. Men det går fint! Det er viktig å prøve å ikke bli for skuffet over seg selv. Spesielt når det er av ting som ikke betyr noe. Eller bryting av regler man har laget i dette spillet man spiller alene og ikke helt vet om går ann å vinne. Noe som får meg til å tenke på hvor ufattelig mange planer jeg lager og hvor teit det egentlig er? Man skal jo liksom leve litt i nuet.
Så jeg satte meg ned litt. Kledd for vår.
Og satte på Nigella. Hun ser ut som om hun ikke har noen spesielle regler i livet og har kvaliteten jeg skulle ønske jeg hadde mer av.
Sensualitet.
Smak på det ordet, så fint det er? Jeg er mye rart, men sensuell tror jeg ikke noen har beskrevet meg som.
Haha, jeg må nesten bare fortelle, jeg søkte på synonymer på sensuell i håp om å finne et til adjektiv. Og et av forslagene..
Erogent katastrofeområde.
Jeg lo. Av tanken på å beskrive en varm og deilig kvinne som et erogent katastrofeområde.
Etter denne episoden skal jeg begynne å gjøre ferdig denne himmelske sorte saken.
Den silken er så deilig på huden den at jeg kanskje må lage noe til meg selv i den. Det er altfor lenge siden jeg har sydd noe til meg selv.
Og er det noe jeg elsker om sommeren så er det å gå i sort. Bryte helt (så varmt er det da sjelden heller ikke) med resten av pastellene og de hvite blondene rundt meg, litt farge på huden og frisk styling etter en dag ute i det fri topper alt av hva som går best til sort.
Sukk.. kanskje jeg har litt vitamin D-mangel. På toppen av alt. Og må dra til varmere strøk. Føler meg ganske slapp..
Hjemme igjen etter en noe forlenget påskeferie. Skikkelig godt. Selv om gårdsdagen bar preg av at jeg virkelig har klart å flykte fra meg selv i ferien. Du vet når du klarer å la alt ligge en periode og blir tvunget (!!) til å kjenne hvor mye det faktisk tynger når du må ta det på deg igjen etterpå? Litt sånn. Men det gikk fint. I dag har jeg det bedre. Har kommet meg i jobbmodus og gjort en hel del i dag. Og trent. Og gjort husarbeid. Og klart meg en dag uten sminke og hårvask. Herregud, så flink jeg er..
Yes
Så jeg er rimelig fornøyd, seendes ut som en orientalsk kriger (føler meg litt sånn også), i kveld når jeg endelig setter føttene i et fotbad og setter på Jamie Oliver som befinner seg et sted som ser uberørt ut av tid og sosiale medier og som tilber ost som om det lovet liv etter døden.
Noe vi alle burde gjøre.
Det var egentlig alt jeg hadde å si. Og ja, psykologen min tok seg pappaperm.. Noe som betyr flere uker uten. Så jeg er litt skuffa over hvor mye folk tenker på seg selv. I morgen skal jeg jobbe, noe jeg gleder meg til! Deilig når det er sånn! Holde meg selv opptatt og kanskje til og med kose meg litt. Vi får se. Det er jo tross alt lørdag.
Da var påsken offisielt endelig startet. Det vet jeg siden jeg ikke lenger har muligheten til å kjøpe vin på butikken. Påskeegget mitt er også allerede tomt, så da er det bare én ting å gjøre. og det er å dra hjem for påfyll.
Det blir kjekt! Den lille kom også hjem i går hørte jeg, så det er bra. For vi er lykkeligst sammen. Da bryr vi oss tydeligvis ikke om hvordan vi ser ut engang så lykkelige er vi. Da smiler vi skamløst fra øre til øre.
Ah. Elsker dere.
Pluss at det helligvis (..) er masse helligdager foran oss! Det er jo kjempebra for da er det ulovlig å jobbe.
Så nå bare venter jeg på å bli hentet. Trene lårene litt og teller antall alkoholenheter inntatt i løpet av gårdsdagen og sier til meg selv at det er innafor. Siden det er påske. Og hvor ofte egentlig er jeg på jentelunsj som glir over i sene kvelden?
Fullstendig innafor.
GOD PÅSKE ALLE SAMMEN!!! Vær snill med deg selv <3
