Nice, Monaco and Cannes, je t’aime

Forandrer man seg litt på en ferie eller bare føles det sånn?

Føler alltid at jeg lærer noe når jeg reiser vekk. Om det er noe jeg allerede visste og fikk bekreftet. Eller noen jeg trodde jeg kjente, som jeg fikk bevist motsatt. Det er intenst på ferie. Så mye forventninger; tyngden av å måtte forløse knutene vi knyter (kanskje i løpet av et helt år!), den økonimiske investeringen, planleggingen.. Det må jo ende opp i noe intenst.

Jeg liker å leve intenst.

Intenst med palmer er enda bedre.

Jeg har blitt overrasket på denne ferien. Over meg selv og familien.

Først og fremst er jeg mest overrasket over hvor langt vi gikk inn i vårt indre alle tre for å leve så harmonisk (dog ikke smertefritt) på ett rom sammen. I TO UKER OG TO DAGER.

Intenst.

Deretter er jeg overrasket over at jeg ikke er irritabel og utslitt som jeg oftest er etter ferie, -på kanten til å bli noe som bare kan beskrives som sjelløs etter så lang tid sammen med andre mennesker. Hele døgnet. For det er jeg nemlig ikke. Jeg har tatt med meg sjelen og mitt innerste indre for en gangs skyld på tur. Før har det vært så fragilt at det har måttet ligge hjemme i mørket beskyttet av min egen frykt for at det kunne komme til å gå i stykker om jeg tok det ut. Kanskje ledd av, stilt spørsmål ved, ikke forstått eller respektert. Nei, det hadde det ikke tålt..

Nå gjør det tydeligis det.

Jeg kunne faktisk gjøre akkurat det jeg følte for på denne turen. Og absolutt ingen har brydd seg.

Jeg er overrasket over hvor lite man kan kjede seg på elleve dager i Nice, at frykten for at to bøker var for lite nå virker latterlig og at side 21 var alt som ble nådd, om man bare er med de rette menneskene.

(kunst av den lille)

At jeg fant brudekjolen min i gatene Grace mest sannsynlig har vandret i, i Monaco..!! Og at jeg etter kjøpet følte meg pittelitt hellig.

Jeg er overrasket over at franskmenn bare virker avvisende og sure om du lar de. De liker egentlig å le de også.

Hvordan man kan drikke vin hver dag i to uker og fortsatt føle seg som seg selv etterpå, og ikke seg selv på vei ned i en depresjon, om man bare tar vare på seg selv på veien og husker å stoppe opp for å puste.

Tålmodigheten og kjærligheten (ikke like overraskende..!) fra mamma og pappa. Tusen takk.

Hvordan man ikke kan få nok crepes.

Eller chevre.

At det forsatt finnes haute couture plagg av Dior i min størrelse i nydelig stand som ingen eier.

Over at den ene sikkerhetsvakten virkelig trodde jeg var en fotballfan som prøvde å få et bilde av det tyrkiske laget når de sjekket inn og hadde nerver til å be meg om å vennligst ikke!, når jeg egentlig skulle til å ringe mamma for å si hun måtte skyndte seg siden det var så jævla mange fotball folk der nede og vi ville vekk derifra i frykt for at det skulle smitte over.

Det jeg ikke er overrasket over, sånn helt til slutt, er hvor deilig det var å brenne den nye røkelsen vi stjal/fikk fra hippieteltet på Glastonbury og ta noen timer for meg selv på matten etter ferien var vasket vekk og kjolen hengt opp og beundret nok en gang.

I dag skal jeg bare pleie og slappe av. Nyte hvor sterk jeg føler meg. I dag feirer jeg meg.