Interstellar..
Vet ikke helt om jeg likte den, jeg. Hadde hørt så mye fantastisk om den, men endte opp med å bli ganske stresset og til tider veldig irritert ila filmen. Kanskje jeg synes hele temaet er så skummelt og jeg opplever at det er så stort, nært og så mulig samtidig noe jeg ikke kan gjøre noe med eller ta del i, at jeg ender opp med å bli helt lammet. Uff. Grøss. Også blir jeg så irritert på oss mennesker som har fucket til hele jorden snart. Så dumme vi er. Så små vi er. Var helt svett når jeg forlot kinosalen.
Mest av alt tenker jeg på hvor lite, oppi dette uendelige verdensommet med sorte hull og muligheter jeg ikke kan forestille meg engang, mitt liv er. Og det gjør meg trist.
Er det noe jeg tenker ofte på, er det den dagen jeg slutter å være redd. Sorgens dag. Den Dagen jeg skal se tilbake og angre på alt jeg ikke gjorde. På det jeg ikke gjorde mer av. Og på alt det jeg ikke burde brukt SÅ mye tid på. Den Dagen jeg innser hvor flott jeg engang var. Hvor lite jeg hadde trengt å stresse. Hvor mange muligheter jeg hadde, hadde jeg bare spurt. Og hvor rikt og meningsfylt livet kunne vært hadde jeg bare sett meg selv i det lyset jeg ser meg selv i Den Dagen.
Nei.. 2015.. Vil jeg be universet om noe er det perspektiv på mitt lille liv. Denne dagen dedikerer jeg, i all min fremtid, til litt perspektiv på mitt lille liv og hvor det hele er på vei.
Og reagerer jeg sånn, håper jeg at jeg kan se meg selv med klokere øyne og skifte kurs. For selv om det bare er ett pittelite liv, er det jo det eneste jeg har. Å gjøre det meste ut av det ville ikke vært dumt.