De to siste dagene har jeg gjort akkurat det jeg har hatt lyst til og trengte.
Gjemt meg unna oppå loftet til hun lille og ikke rørt sminke eller skiftet ut av pysjen. Til hun lille. Litt mye kanskje. Men vi er så godt som én uansett.
Ender den lille “ferien” min, fremskyndet av et uhell rundt et innbakt brød og et godt førstemøte med Os Legevakt, i kjent hjelp-til-selvhjelp-stil. Jeg, som du, vet hva som får meg til å slappe av og gjør meg klar til å face verden igjen. Og når man er nødt til å gjøre det.
I kveld drømmer jeg meg vekk i illusjonen, fantasien og drømmen.
Og Ewan McGregor.
Tror jeg sover her oppe i natt også. Blir i drømmen litt til. Her hvor sommerfugler og trær ikke er noe som hører utsiden til, og ingen overflate står urørt men er dekket av mystiske små krukker og bøker, minner og brev.
Takk for lånet, jeg skal ikke røre noe.