Siden jeg jobber hjemmenifra har det skjedd mer enn én gang at jeg blir sittende måpende over konstruksjonen til Dr.Phil av sinne eller sympati. I dag var det en stakkars jente med kroppsdysmorfi og OCD, spesielt rettet til en angst for å ikke være vakrere enn søsteren sin. Og jeg får så vondt av denne unge jenten som ikke klarer å se på søsteren sin engang, hun har det så vondt.
Vi er sjalu av natur. Vi måler oss selv opp mot hverandre hele tiden. Noe som er rart, da vi alle er forskjellige. Kroppsdysmorfi er en lidelse der man har en vrangforestilling om hvordan man egentlig ser ut. Og gjerne ender opp med å bruke timevis på å studere / kritisere og dømme kroppen sin. En liten del av dette tror jeg også mange kan kjenne på til tider. Jeg kjenner ingen hvertfall som har en overbevisning om at de er noe vakrere eller bedre enn det de er utseendemessig. Vi blir hardere og hardere med oss selv når det gjelder utseende. Og hva er vakkert uansett?
Og OCD fører til en rekke handlinger og ritualer i frykt for hva som kan skje, kommer til å skje, om man ikke utfører de. Et kontrollbehov som til slutt tar over livet til vedkommende, i forskjellige grader. Veldig få av oss lever livet fritt fra indre stress og en følelse av at man må eller burde kontrollere ting rundt oss slik at det ikke spinner helt ut av kontroll og EKSPLODERER !!!! -dette varierer veldig fra person til person, men alle har kontrollbehov til en viss grad.
Det er så viktig å forstå når slike følelser går for langt og ødelegger liv. Like viktig er det å erkjenne at vi alle føler på det. Ingen av oss kan heve oss over noe av det, da det bare er menneskelig. Og vi er alle mennesker. Om du ikke er det, velkommen og beklager. Men forskjellen på en som lider av en psykisk lidelse og en som ikke gjør det, er at førstnevnte har mer av en følelse eller et behov enn sistnevnte har på visse områder. Akkurat nå i livet sitt hvertfall. Føler litt sterkere på noen ting. Er mer sårbar på noen områder. Det er viktig å huske. Det kunne skjedd deg.
Vi er fullpakket med følelser, hele tiden. Tror noe av kumsten blir å stoppe å følge følelsene når de ‘går for langt’. Tror steget fra normal til gal, egentlig er kort. Hoppe av i tide og dermed beholde styringen over tanker og følelser. Det betyr ikke å ikke la følelser få regjere, men å være med på å kontrollere hvilke følelser en velger skal få ta overhånd. Har kroppen tatt en vei tidligere, tar den gjerne veien tilbake, på både hodt og vondt. Slik tror jeg vi mennesker er innrettet. Livet er en utfordring, men du så glad jeg er for at jeg er her!! Og takk for at du er du Vicky!!
Å ufarliggjøre følelser er hvertfall et steg i riktig retning. De er nå der uansett, og å skjemmes over de gjør ingen noe godt 🙂 God helg Elisabeth!!