Nyter en rolig morgen med inspirasjon og noe å strekke seg etter i disse fine bøkene. Det er så viktig å utvikle seg og å ta seg tid til å utvikle nye teknikker. Den første boken hans (Tomoko Nakamichi) endte opp med å inspirere til grunnteknikken i hele avgangskolleksjonen min.
Så rart å tenke tilbake på. Den endte opp så konseptuell. Sterk, men svak. Diffus, til og med. Ikke at jeg ikke kan stå for den. Jeg liker mange deler av den. Fortsatt. Jeg opplevde bare hele prosessen som så veldig forvirrende. Tror ikke alltid det er rett for alle å bli dratt i forskjellige retninger, brutt opp for å bygge fra scratch på ny, bli utfordret så mange ganger med intensjon om å finne styrke og noe ekte, bli fortalt at du må presse videre. Hele tiden.
Jeg, personlig, tror jeg kunne kommet frem til noe tydeligere om jeg hadde innsett tidligere at det er greit å bare tro, vite, kjenne etter på magefølelsen. Tror også jeg hadde nådd et slags maks-tak av press jeg kunne takle. Å stå opp for meg selv i tillegg var rett og slett noe jeg ikke hadde krefter til.
Jeg skal prøve å aldri tro så lite på meg selv og det jeg gjør igjen. Note. To self.
Her er den forresten. Eller, noen av bildene fotografen (den herlige dyktige Julie Pike) valgte å bruke:
http://juliepike.no/portfolio/commercial/viktoria-aksnes-lookbook-ss2015/