Kjenner øynene dine på meg fortsatt, og den svake varmen de skaper i kinnene mine.
Prøver å gjøre som du sa, kjenne på det jeg føler. Ikke skyve det vekk. Men må se meg beseiret av noe annet, igjen. Går folk egentlig rundt og kjenner på det de føler? Vi gjør jo ikke det, det hadde ikke vært særlig sivilisert, eller høflig ofte. Og jeg forstår oss kjempegodt.
Jeg personlig gidder ikke være lei meg for eksempel. Det er kjedelig. Og jeg simpelthen orker ikke. Slitsomt. Listen er lang over beskrivende ord –negative ord, som forteller meg hvorfor jeg ikke skal gidde. Og du sitter faktisk der og spør om jeg ikke klarer å kjenne litt på det.
Hvordan føles det? Å ha den makten over meg. Å se hver en løgn som står skrevet i ansiktet mitt. Notere det i boken din.
Jeg har nettopp begynt å gå til psykolog igjen, på tide sier du, jeg vet sier jeg. Og har nettopp kommet hjem etter min andre time. Som gikk så altfor fort at jeg begynte å grine når han sa vi måtte avslutte. For når jeg er hos deg, kjære psykolog (som i dag) tar det visstnok 20-30 minutter før jeg slutter å le av meg selv. For så morsom er jeg og livet jeg lever å snakke om.
Så, deretter, noen seige setninger preget av alvor. Noen tunge svelg. Etterfulgt av høytskrikende stillhet. Så kommer de. Tårene. Nå har vi brutt ned alt og det er skikkelig slitsomt akkurat nå. Og når jeg sitter der avkledd og ynkelig og sørger over det privilegierte livet mitt kan jeg ikke annet enn å lure på hvor mange timer det skal gå før han kjenner på første stikket av at han hater meg. Sånn litt. Gjør han det allerede kanskje?
Så går det en uke, og vi gjør det samme igjen?
Når jeg går hjem, sakte imens jeg tørker de siste tårer og fort kler på meg forsvaret mitt, begynner jeg å lure på hvordan en person i det hele tatt kan få et oppriktig inntrykk av en person, når det er vedkommende selv som velger ordene han deler? Så rart det egentlig er, at vi betaler for å sitte hos en fremmed i en time imens vi stoler på at vedkommende skal forstå oss. Jeg vet jo allerede at jeg ikke vil at han skal tenke at jeg er en drittsekk. Og bare av den enkle sannheten der vet jeg jo at jeg ønsker å fremstå som en ok type. Jeg vil at han skal forstå meg. Ikke bare observere meg.
Jeg håper vi kan komme en vei, du og jeg. For nå sitter jeg i leiligheten og hører på han som øver på trompeten sin et eller annet sted i bygningen. Kjenner på det. Og jeg er så irritert at jeg ikke klarer å konstruere eller gjøre noe som helst. Det ødelegger livet mitt for øyeblikket.
Sukk, neste fredag var plutselig veldig lenge til.
Snike litt på snøen. Håper jeg klarer å ake før den forsvinner.
Der begynte jeg å grine igjen. Han andre droppet avtalen i kveld og kommer rett hjem til meg. I tillegg holdt han opp han trompetisten. Da får jeg skynde meg og konstruere litt. Spellemann venter ikke på noen. Og jeg føler meg ganske inspirert av han her om dagen.
Fy faen nå begynte han igjen.
Da gjør jeg husarbeid i stedet for. Så får konstruksjonen vente. Det er alt jeg gidder når han skal holde på sånn faktisk.