I’m hit. Woman down.

Har denne helgen blitt offer for sommernorges kanskje ondeste spøk. Straffet for noen skarve timer i lykke og berusning (med en straff som ikke passer forbrytelsen i det hele tatt) på den andre siden av stueveggen hvor jeg glemte hvor jeg var og hvilke forhåndsregler jeg skulle ta for å komme helskinnet ut på den andre siden av solnedgangen. En konstant påminnelse om at Naturen er mektig og rettferdig, men lunefull som faen. Den gir varme, glede, næring og liv, men også tørke, sykdom, fatale katastrofer og sommerforkjølelse.

Døden nær som jeg ligger tilbringer jeg dagene horisontalt med nødvendig proviant innen en armlengdes avstand. Planter gjør at jeg slipper den livsfarlige trekken, som oppleves både lindrende og dødelig for feberen min, samt oppfyller behovet for friskt oksygen til miljøet rundt meg. En evig tilstrømning av vann og te, krem til sår nese, dopapir (plis kan vi kjøpe sånn balsamert snytepapir som mamma har?) og vaselin (dette kunne blitt perverst skremmende fort slår det meg i skrivende stund) til sprukne lepper.

Samt enveiskommunikasjon til den virkelige omverden, ved nødstilfelle.

Jeg klarer meg relativt bra for omstendighetene.

Eneste bekymring for dagene som ligger foran meg er at jeg i går konsumerte hele lageret av rester fra lørdagsgodteriet. Jeg frykter nå for den lille gruppens lagmoral og  samarbeidsvilje. Og er det én ting jeg har lært av katastrofefilmer er det at akkurat dette er livsviktig for at vi ikke skal begynne å ta livet av hverandre. I tillegg. Alt avhenger av hva han andre har for planer på butikken i dag, jeg er for svak til å delta. Dette vet jeg ikke med sikkerhet før han står opp.. Men én ting er klart for meg, så lenge jeg har viaplay, netflix og koselig mat skal jeg overleve dette også.

Jeg kan til og med, tør jeg si det, kose meg.

Ta den, flinke piker i landet! Jeg liker litt å være syk.

God mandag!!