Da har jeg også tatt fredagskveld. Fysisk hvertfall. Har vin i glasset da, så det må jo være sant.
På bilturen hjem til mamma og de, ut på landet – ut av byen og vekk fra symaskina, hater jeg litt at jeg ikke føler meg ferdig nok og må minne meg selv på at dette er jobben min. Ikke livet mitt.
Jeg biter negler og lurer på om jeg kanskje ikke skulle ha begynt med neglelakk igjen.
Kan jo ikke ha stygge negler med så fin ring på fingen.
The Pressure
Litt sol på terrassen med mamma før de drar. Nå er det en time til den lille og den første kommer fra London. Jeg gleder meg til å se de.
Har hatt issues med fingrene mine så lenge jeg kan huske.
I barnehagen hadde jeg vorter. Jeg talte en gang. 98 vorter fordelt på to små pikehender som hver eneste dag før lunsjtid måtte presenteres foran de andre og de voksne -hygienepolitiet som dømte om du var ren nok til å spise. Skammen. I tillegg hadde jeg to føflekker inni hendene. Det hadde jeg ikke sett før på noen andre og fant det veldig fort i livet mitt veldig naturlig å bare gjemme hendene mine for all eksponering.
Vortene frøs vi. En gang i uken. Mamma var god sånn. Tok alt på alvor. Dette skulle jeg slippe. Men når vortene en dag plutselig ikke var der var det jo de føflekkene..
Også bet jeg jo negler. Det hadde jeg forsåvidt alltid gjort, men nå når vortene ikke var der for å ta beundringen og oppmerksomheten såg man det enda tydeligere. Og det måtte jeg slutte med. Det er skitnere enn å slikke et toalettsete fikk jeg høre. Fysj.
Rart det der. Når man henger seg opp i noe, hvor lenge det kan bli ved deg til og med lenge etter det er over. For fine hender har jeg egentlig..