Kjenner jeg har lyst å skrive noe uten å finne en særlig god vinkling..
Noe om en jeg er glad i.
En som har bursdag i dag men ikke kan være med på feiringen.
Denne personen gjorde det mest endelige man kan gjøre i livet og jeg klarer egentlig ikke samle tankene mine til noe som kan si noe om det.
Ingenting som kan hjelpe deg eller de som er tvunget til å møte denne dagen uten deg. Din kjære familie.
Hva er det å si når det verst tenkelige skjer egentlig? Vi kan minne oss selv på hvor mye kjærlighet som var og er mellom oss. Hvor skjørt livet er. Hvor fantastisk du var. Det er fascinerende hvor fantastiske vi blir når vi ikke lenger er. Det burde minne oss på hvor lite vits det er å dyrke feilene i oss selv. De vi elsker bryr seg tydeligvis aldri noe særlig om de.
Men alt det der vet du..
Jeg vil bruke denne dagen, dagen din, til å minne meg selv på hvor alvorlig vi må ta hverandre og hverandres følelsesliv. Det er et helt spekter av forskjellige typer følelsesliv fra de sensitive til de mest hardhudede som vi danser oss gjennom i løpet av livets ulike faser. Noen danser mye, noen står nesten i ro. Jeg snakker like mye om meg selv når jeg snakker om sensitive, men en ting vet jeg, og det er at noe som for andre kunne flires vekk tok du av og til inn i dypet av din romslige sjel og gav det næring på bekostning av deg selv så det vokste seg vondt og tungt å bære på. Dette er så viktig å forstå. Hvor tungt noen bærer uten muligheten å legge det fra seg.
Dette ble din løsning. Din utvei og så altfor endelige valg. Og jeg skriker inni meg av sorg og redsel at vi må dele på det tunge. Ikke ha en så kort utløpstid på det å være sliten. Ikke være så raske og sammenligne eget følelsesliv med andres. Være forståelsesfulle, om ikke det -åpne mot hverandre.
Du har lært meg å ha mer respekt for mitt eget og andres følelsesliv. Prøve å se når jeg ikke føler selv. Men jeg takker deg ikke. Jeg hyller deg og tiden din her.