Nå har vi nettopp kommet hjem etter besøk på Baroniet i Rosendal. Her trenger jeg ikke å skryte, da alle lett kan se hvor flott det er der. Best for min del var et vinglass i Drivhuset og gårdsdagens lammeskank. Som for øvrig var laget av de søteste franske kokkene jeg har sett.
Takk Anne Grete, jeg føler du virkelig kjenner meg allerede.
Litt leit for min egoistiske del var at jeg var så sliten jeg nesten ikke orket noenting. Konserten til den lille hørte jeg gjennom de fine blondegardinene i vinduet på rommet vårt. I én stilling -flat som en pannekake, med hjerte som skiftet mellom vilt og bare lett-jaget. Jeg hater å gjøre når jeg ikke orker. Prøve når jeg vet jeg ikke klarer. Da blir jeg bare lei meg. Og å møte nye mennesker med klump i halsen er så forferdelig slitsomt. Uansett hvor fine omgivelsene er.
Så i dag prøver jeg å ikka la samvittigheten min betale altfor mye for at jeg ikke var til stede og nøt det hele. Litt gikk jo gjennom! Men jeg trekker en god del av forbannelsene jeg satte ut i går tilbake. Det gjør jeg. Jeg ser i dagens lys at de var ufortjente og at du bare prøvde å hjelpe. Det er ingen sin feil! -kan vi si det sånn? Rosen kan ikke noe for at den har torner osv.?
Rosendal, kanskje vi kan møtes igjen en dag. Det håper jeg. Med gode følelser i kroppen og et opplagt, rolig sinn. For vertskapet kunne ikke vært bedre, de var nesten for koselige, så koselige var de.
Også var der roser så langt øyet orket å se. Blomster i bedet, oppetter veggene, til og med inne bugnet det med farger som løy om fraværet det har vært på sommer i år. Helt skjermet fikk man følelsen av at plassen var.
Også fikk jeg testet ut de nye skoene mine og regnjakken, sånn skikkelig. Litt sår. Ikke mye. Hurra for svensk design!
