Kom hjem som askepott rundt midnatt i går kveld. En lang dag ble det. Men Åå, så koselig! Utrolig hvor treg man blir på sånne ting. Som om hjernen er skrudd av og man ikke har noen egentlig formening om hvordan det ferdige produktet ender opp. Man er jo der for å kose seg. Syr som en jævel, klipper og tjafser, passer ikke? -klipp det til, stapper og limpistoler. Men det er deilig.
In your face, fashion.
Også ler vi. Mye. Vi ler av hverandre, med hverandre. Det er mye god humor i familien merker jeg. Eller lik humor. (Hva andre klassifiserer som god humor er ikke opp til meg å bedømme.) Vi synes vi er jysla morsomme hvertfall. Også blir vi mer og mer like våre mødre. Noe som er like skummelt som det er sjarmerende.
Også er jeg fornøyd med at jeg ikke stresset som jeg pleier. Og jeg vet når jeg gjør det fordi da tar jeg så stor plass. Angsten vokser innvendig og følelsen av at alle ser det og noe forferdelig skjer om jeg ikke gjør noe melder seg. Så jeg prater høyt og lenge, tuller og er komiker på min egen og andres bekostning, ÅH! SÅ GØY VI HAR DET! Jeg kan forklare det som en lett rus der jeg ikke helt husker hva jeg har sagt og gjort i etterkant. Det er ingen god følelse. Så jeg er glad for at jeg var veldig i meg selv i går. Det var bare godt. Trygt. Hvorfor gidder jeg ikke spekulere noe i.
Sluttresultatet. De skal stå i gangen og ta imot/hive bort uønskede gjester. Bouncers. Hver jul fremover.