De siste ukene har vært tunge, med noen ekstra tunge dager for show. Og dette slo meg som ekstra rart. Er mye ved meg som er rart -dette er jeg smertfefullt bevisst på, men dette var ekstra rart, siden jeg ikke har hatt det så bra som jeg har det nå på lenge. Jeg lar ikke humøret bestemme om jeg spiser eller ikke. Jeg ser tunge stunder komme, og jeg lar de komme. Jeg sier mer ifra. Mer nei. Jeg lytter mer. Stoler mer på meg selv.
Så urettferdigheten jeg føler når jeg våkner den ettermiddagen og føler vekten av (min) verden på skuldrene mine er egentlig ubeskrivelig. Knusende. Demotiverende. Og ingenting tror jeg skremmer meg mer enn følelsen av motivasjon som renner ut av kroppen min. Som vann gjennom steiner står jeg sjanseløs til å holde igjen. Det har den gjort så mange ganger før og er en stjerne i stykket om syklusen i livet mitt. Sykulsen som styrer hvordan jeg får lov til å møte verden på.
Takk Universet for den følelsen. Den gjorde nå at jeg gikk rett til psykologen og forlangte forsterkninger. Et svar. En annen mening. Fra en som ikke bare vil prate men diagnostisere.
20 minutter
og jeg er bipolar. Jeg har vært i systemet i 8 år om 2 måneder. Det er nesten en tredjedel av livet mitt. Jeg kan ikke klandre noen. Minst meg selv, uansett hvor vanskelig. Litt vet jeg jeg kan ta på egen kappe. Og DET skal jeg lære av. Jeg har villet fikse selv. Jeg har skrytt av åpenheten og sårbarheten, toleransen min for psykiske lidelser samtidig som jeg aldri helt har tatt innover meg min egen. Ikke fullt. Jeg har samtidig som jeg har ønsket å tåle meg selv ønsket å fremstille meg selv som sterk. En som fikser. En som tar lett på ting. Når jeg har kjent på kroppen hvor mye det har kostet meg. Jeg må faktisk gi meg selv litt tid her kjenner jeg på å ta det inn.
Jeg har ønsket å akseptere meg selv SÅ utrolig lenge.
Og det er den jeg må bruke litt tid på å gi slipp på. Det ønsket og den uløselige knuten kan fly av sted i dag. Jeg trenger deg ikke lenger. Jeg tror jeg fysisk må gå ut på terrassen etterpå for å slippe den fri.
Min største angst alle disse årene, og gudene vet jeg har prøvd mange forskjellige ting, har vært å begynne på noe nytt og erfare at dette også ikke kommer til å hjelpe. Uansett hvor mye jeg har trodd og ønsket, prøvd, hvor mye behandleren har ønsket. Så jeg har gjort det man gjør. Avsluttet alle behandlingene mine med det de vil høre. Det jeg har ønsket å si. Jeg er bedre. Dette hjalp. Nå har jeg nye redskap i kassen. Jeg lover å fortsette sånn.
Og det har jeg gjort. Og det har holdt meg flytende. Det har hjulpet! Helt til noe har kommet og ødelagt. Til jeg ikke har klart å holde meg flytende lenger. Til jeg må prøve noe nytt.
Hadde det vært noe annet i livet mitt, hva som helst annet, jeg hadde prøvd å fikse i 10 år uten hell, hadde jeg for lengst skjønt at dette er noe jeg faktisk ikke klarer alene eller med den hjelpen jeg har søkt tidligere. Her trenger jeg å gjøre noe annet.
Så i dag har jeg brutalt kastet mine nærmeste ut av leiligheten fordi jeg trenger å være alene med denne følelsen. Og jeg vil ikke dele den med de da jeg vet de ikke kan engasjere seg på det nivået jeg trenger. Og det er helt greit. Det er ikke meningen at vi skal kunne fylle alle behov for hverandre. Men dette er det deiligste, det mest oppløftende, det letteste og mest sårende jeg har opplevd i hele mitt 26 år lange liv. Og jeg trenger en dag på å fordøye det. Jeg har visst i mage og sjel at det har vært noe, noe som hater og elsker å styre livet mitt. Som hater og elsker meg. Noe som ikke kan drikkes eller selvmedisineres bort. Løpes fra. Ignoreres, eller håndteres faktisk.
Jeg sier ikke at med medisiner kommer alt til å forsvinne. Det største akkurat nå er kanskje at jeg føler meg sett for første gang. Og nå får jeg noe som kommer til å hjelpe meg på veien videre. Gjøre ting lettere. Verktøykassen min ble nettopp oppgradert til et helt annet nivå. Og motivasjonen til å fortsette som før har aldri vært høyere. I dag elsker jeg meg selv, omfavner meg selv i den dypeste grad jeg vet hvordan. Jeg synes ikke synd på meg selv, jeg har lært for mye godt på veien. All smerte jeg har opplevd, overlevd og tatt med meg uten å latt definere meg kan ikke annet enn å føles som helt rett. Jeg vil ikke tvile på meg selv lenger. Jeg vil være snill og tolerant. Ærlig og raus, med meg selv og alle andre jeg møter. Jeg vil stole på meg selv og stole på at du vet hva som er best for deg selv. Og jeg føler jeg har mye større sjanse for å klare alt det nå.
I dag håper jeg jeg vokser. På ordentlig, liksom.
Takk til alle som har hjulpet meg på veien. Spesielt Solli DPS.
Som oftest får jeg frysninger av ting jeg hører, men i dag fikk jeg frysninger av tekst, for første gang på utrolig lenge. Det er som å lese ting dratt ut av mitt eget arkiv, som jeg selv ikke har klart å finne, eller klart å sette ord og tanker på. Selv om jeg kanskje ikke har det like ille, kjenner jeg så utrolig godt på så utrolig mye av det du skriver. Og jeg skulle ønske jeg visste hva jeg kunne gjøre, hvem jeg kunne være med eller hvor jeg kunne reise for å finne ut av det. Men man trenger seg selv. Og jeg er lei av at folk skal tro at angst er det eneste som definerer meg, når man er så utrolig mye mer. Og jo mer jeg hører på hva du har å si om dette temaet, jo mer innser jeg det selv. Og det føles helt merkelig å finne hjelp til å kunne “finne meg selv” her, og å skrive dette her til deg her, som en kommentar på en blogg til en person jeg tilfeldigvis kom over for ett år siden, som jeg nå ser høyt opp til for å være modig og sterk uten like. Du skriver vakkert bra, Viktoria. Jeg blir rørt og glad og lei og gira. Det går så mange følelser gjennom meg når jeg leser hvert innlegg. Du legger kanskje ikke merke til det selv, men ut i fra hva jeg observerer og leser, er du på riktig vei. Du virker som at du vet hvor du vil, og at du nå har mer kontroll på hva hindringene er. Mye har forandret seg på bloggen din i år. Ord er vanskelige, og jeg gir sikkert ingen mening. Men jeg har troen på deg. Hold deg flytende. <3
Kjære Robin,
så glad jeg blir av deg. Og rørt. Og lei meg. Og giret. Bloggen for meg er bare en samtale, en tanke og en dagbok og det er ingenting som gleder meg mer eller er mer meningsfylt med den enn at jeg kan vokse sammen med noen andre. Jeg håper sånn at du, som jeg, aksepterer mer med deg selv!! Jeg ønsker så lite at andre har det slik jeg har det i blandt, men så vet at det er så utrolig mange som har det. Det er så deilig å vite, selv om det føles sånn, at det ikke er farlig. Vi er ikke alene. Og vi kan bare bli større, og det vonde mindre om vi er bevisste på det. La oss flyte! Og ikke være kjipe som Rose i titanic, men dele døren!
Igjen takk for sårbar og ærlig deling.
Nei, det er ikkje synd på deg, men du har lov å oppleve livet som vanskelig til tider. Det måtte eg når livet mitt vart kraftig endra. For det, er eg takknemlig.
Du sitter med ein enorm innsikt og du veks! Du er kanskje ikkje berre vatnet som renn mellom steinane. Du er kanskje steinane også?
Eg heier på deg kjære du👍
Like mye takk til deg som sier det du sier Laila. Blir så rørt jeg. Takk for støtten!! <3
Jeg har ingen mulighet å forstå hvordan følelsene har styrt med deg og gjort dagene dine så uforutsigbare. Godt du kan ‘overlate’ noe til andre og få ny og annen hjelp, nå når du har fått vite hvorfor….Jeg heier på deg Victoria!
Veldig godt!Litt hjelp går langt <3 Takk Elisabeth!
Ekte saker og usakelig bra innlegg!
Utrolig modig (og samtidlig terapautisk) å få skrivet dette ned, og ut i offentligheten.
Kjenner meg selv godt igjen i hvordan det er å være en slave av sine følelser og kjemisk ubalanse, men i litt andre former enn deg. Det å få en diagnose er både skremmende og betryggende, det betryggende er at man nå vet hvor man skal lete for å finne ut hva som gjør at verden påvirker visse deler og aspekter av livet vårt anderledes enn for Ola og Kari Normalsen. Første steget til å få kontroll på noe, er å gjenkjenne det og anerkjenne det. De neste blir å trene seg selv til å klare å forstå hvordan tenke mer logisk i perioder med både Mani og Depresjon.
Jeg kan se for meg at Manien lett kan være ganske berusende til tider. På samme måte som jeg har aspekter ved personelighetsforstyrrelsene mine som jeg viirkelig setter pris på. Så tror jeg det er minst like viktig å klare å observere seg selv fra utsiden i disse periodene.
En annen sak som for meg er uvurderlig er timen(e) jeg har totalt for meg selv på kveld/nettene, hvor jeg prøver å reflektere på dagen som var og hvordan ting gikk. Gjenkjenne hvor man har hatt kontroll og hvor kontroll har hatt deg ;d
Uansett, dette er et stort steg. Gleder meg til fortsettelsen. Hils gubben ^_^.
Så enig Remi, og tusen takk for fin tilbakemelding!! For meg er det mest betryggende kjenner jeg på akkurat nå. Er noe med den magefølelsen som vet at det er noe galt? Da er det utrolig deilig å få bekreftelse på det. Er en litt ny verden for meg akkurat nå. Har brukt så mye energi på å tenke over, stoppe opp, prøve å se meg selv og reaksjonsmønsteret mitt litt utenifra. Nå er det liksom gjennom litt nye glass. Og personlig føler jeg at jeg kan være mindre kritisk til meg selv. Så det er fantastisk 🙂 Og det “heldige” med meg er at de periodene med hypomani liker jeg egentlig ikke meg selv eller de beslutningene jeg tar. Så her har du en som ikke kommer til å skippe medisiner hvertfall, hehe.
Håper du også (virker jo slik) får rett og god hjelp Remi! Du er god <3
Gubben hilser tilbake!!
Det er som du sier, Viktoria, mange som gjennomlever noe eller mye av det samme som du må gjennomgå i livet ditt.
Det er likevel få som kan greie å sette ord på det slik som du gjør. Derfor er bloggen din så umåtelig viktig for så mange å få lese.
Jeg håper så mange som mulig vil dele den med andre.
Det er kanskje både vårt lodd og vår mening som mennesker å søke å finne det store bildet. For å slippe unna angst og lignende følelser som ofte hindrer oss å være den vi kjenner at vi egentlig har inni oss.
Når du både har forstått dette og satt ord på det slik du har gjort, vil det styrke deg for å mestre livet på et vis du føler er enda litt bedre enn før – uten at det vanskelige, tunge og vonde nødvendigvis vil forsvinne.
Og kanskje forstand og økt innsikt i dette kan være vel så verdifullt for den man er og blir som menneske, som det frihet fra sykdommen og en lettere håndterbar hverdag er…?
Tusen takk for den du er og det du velger å være og gjøre for deg selv og andre, Viktoria.
Jeg føler meg rik og priviligert som har fått møte deg og nå får ta del i disse viktige tankene dine, og jeg ønsker deg all mulig lykke videre i livet.
Du er som menneske svært unik og kostbar.
Tusen takk Bjarte. Dette fikk meg til å smile og varmen til å spre seg. Så fine ord. Og på en måte mye det jeg selv føler. Jeg brenner ikke mer for noe annet av det jeg driver med, enn akkurat dette. Jeg fant så fort ut at det ikke var noe offer for meg å snakke om utfordringene mine, og at angsten rundt det hele faktisk ble mindre når folk visste. Så det er ingenting som er mer naturlig enn at jeg vil fortsette å prøve å ufarliggjøre, ikke glorifisere, det å simpelthen godta seg selv og alt som kommer med å være menneske. Og da er det sååå godt i magen å få en sånn bekreftelse fra en som sitter på andre siden. Så takk for det Bjarte <3
Hi Viktoria! I’m from the UK so I’ve had to rely on Google Translate for this post but I truly am inspired by this. I know how hard it is to talk about mental health because I find most people just dont understand it. I look forward to the day where we no longer feel scared! Thank you for sharing this with us! I admire you for that <3
Hi Laura, thank you! I really appreciate that. And I agree, one day we’ll look back, as we have on so many issues, and feel embarrassed about our ignorance and judgement. In the meantime all we have is us, trying to open up. We all have to deal with something at one point 🙂
Thank you for replying!
I totally agree, people can’t see mental illness so they assume it doesn’t exist. Once this changes, we will all live a happier life 🙂
Viktoria,
i comment on your instagram photos a bit ( @allyms27)/ I hope you are doing well at this time. I think its odd how people can connect emotionally just by reading things about each other, if only the whole world allowed us to read about each other instead of getting false notions of who people are without knowing them. of course i don’t KNOW you, and you know even less about me, im just a tiny living thing in this world. but i see your posts and read your blogs, so what you say does go into me and affect me and makes me think, and i hope you’re good, i hope you achieve all the things in life you want to achieve, and that you pursue happiness and take hold of all the joyful moments that come, there will be hard times and difficult decisions to make, but what would life be if these things weren’t present? there would be no challenge. and i think that all of us have a sense of competitiveness in us. keep strong, keep happy, ill keep reading your posts and commenting on your photos.
I also just Instagram DM you, but im not sure if you looks at those because im sure Aurora fans are trying to talk to you all the time. I sent you a messege including information about a band called Twenty one pilots, I suggested them to you because know personally that their words in their lyrics cut deep and can help people overcome things, whether it be a small or big battle. Their music helps. its okay if you dont want to look them up though. just a suggestion.
with love,
Alyssa
I think we can connect through words 🙂 Thank you for taking the time to read me Alyssa!
I really don’t know what to tell you.
Well, I was searching your name on the internet because I wanted to know how was Aurora’s sister. Okay, I should to feel bad for doing this? If the answer is yes, forgive me.
I found this site and I started reading this text you wrote, I understood the text with the help of Google Translate and then I thought of so many things!
Well, I don’t know you very well but I felt compelled to write something about it. I feel so happy of knowing that you wanted to share it with people, but I think you also wrote this to feel better, put out all the problems that plague your head.
Writing about our problems is a way to feel better, I also write about my problems, because makes me feel better 🙂
And it helps a lot.
I know that this text will not help you, but I want to put a smile in your face. I decided to write this to let you know that this text means so much to me as means to you.
You write very well!
And, with all my heart, sending a loooot of hugs (sorry for my bad english, I’m Brazilian).
Thank you so much Luiza! So very nice to hear. And your english is good! Trust me, norwegian translated to english.. I’m honoured you took the time <3
Have a great day and weekend!
Hi Viktoria.
I’ve been following you on your instagram page for a while now, and I just wanted to say that you’re so amazing and brave. I have a question though, but do excuse me if I sound rude and/or ignorant.
Okay, so here’s my question..
Do you think you could have aspergers? The only reason why I am asking is because many women who are diagnosed with bipolar have been re-diagnosed to have aspergers. Bipolar and aspergers are extremely similar. (Mood, how we perceive the world, and so on.)
I have done a LOT of research in the past year into female autism (autism in females is a little different to male autism). I thought I was bipolar, but it turns out I am autistic. The depression, anxiety and mood swings that I feel, are part of my autism. The other reason why I ask is because autism can be hereditary (runs in the family.) Which might mean that Aurora may be autistic too? From the research I have done I think she likely is too.h
Again, I am really sorry if I offended you. It is not my place to be ‘diagnosing’ someone i don’t know personally. I don’t mean to offend you, I just want to help.
I hope you’re having a good day, and that you have a lovely Christmas.
From Lily.
Haha, yes careful with the diagnoses. We don’t have aspergers 🙂
I don’t think you’re being rude, don’t worry 🙂
Have a magical Christmas too Lily!
Hey, just passed by to say hello, and thanks? Dhanyavad!