Vi er her. Dette er hva vi står opp til hver morgen. Vegard sverger at han føler seg hjemme, og jeg tror han. For meg er dette paradis. Og jeg føler meg sterkere enn noensinne. Etter et tårevått gjensyn og braai (når vi griller) sammen med venner, den andre familien min her nede kan man si, brytes det snart ut i jubel rundt bordet når jeg tar min andre porsjon med mat. Vi er stolte hele gjengen. Det føles godt å bli verdsatt. For det er det jeg føler meg. Her nede var de alltid bevisst på sykdommen da de har sett den så tydelig. Ergo de henger over meg, ikke en smule, verken konsumert eller uteblitt, går usett her nede. Og hver gang jeg spiser settes det stor pris på. Noe jeg elsker. For det vil alltid koste meg. Og det beste er at bortsett fra det har ingenting forandret seg. Også får jeg nytt den gode maten her nede. Endelig. Ååååå, som vi koser oss!!
Nå skal vi til Umhlanga. Gudene vet hva som er der. Men vi skal møte Grant der. Far i huset og min sjelevenn. Tar masse bilder, men internettet er som ganske forventet ganske tregt. Kanskje jeg får oppdatert deg på hva jeg har gjort og sett mer visuelt når vi kommer til Cape Town. God tirsdag!