Imens jeg kniver ut det som skal bli årets pepperkakehus, smaker både jeg og han andre på deigen. Klart en av fordelene med å være bakeren. Den var dårlig. Mamma har hatt den i frysen siden i fjor. Jeg husker den. Fordi den deigen hadde for mye anis for vår smak. (Hvem kan si anis uten å tenke på anus?) Jeg spyttet den ut i tide, han andre kom til å svelge sin munnfull. Men han ser bra ut. Og etter lukten å bedømme når vi stekte den var det “bare” smøret som var, noe mamma kallet, harskt. Harskt smør. Antar det vil si at det var dårlig. For hele huset luktet sur oppkast etter hvert.
Det bilde av han andre ble tatt rett før dette 
skjedde. Vi skulle løfte et bord sammen. Jeg lo. 
Det såg koselig ut da. Og så lenge bildet sier stemning betyr det ikke noe at det stinket.
Så var jeg hos den fine legen etterpå. Når det var gjort. Tenker vi kan ha det stående som hus om lukten gir seg etter kjøling. For en service. Volvat altså. What a rich bitch. Han andre altså. Etter en koselig og lystbetont prat skippet jeg fornøyd ut med mer piller og en krem i lomma som skal dempe spetakkelet. Lykke.
Vasket ansiktet og påførte så snart jeg kom hjem. Og bestemte meg for at i dag er dagen jeg skal prøve å lage croissanter for føste gang. Så nå driver jeg å bretter smør inn i en deig og kjevler. For så å putte det i kjøleskapet og gjøre det hele igjen. Han andre er så lykkelig etter å ha sett mengden smør som går inn i dette. Og jeg er litt enig med han.
Smør gjør alt litt bedre. Og piller.
