I dag har jeg bodd i hulen min, sydd på noe egendesign, gått rundt med det skitne håret mitt og pysjamasbuksen min. Etter jeg stod skikkelig fast med et hjørne (du vet ikke hvor vanskelige hjørner kan være før du driver med noen form for konstruksjon selv) i fronten på en jakke i over en time måtte jeg komme meg ut. Ikke bare lei av hjørnet mitt, lei av meg selv og mitt univers. Håret, fraværet av selskap, de søte kavringene hvis kompiser som jevnt har blitt maulet over stuebordet over te og Ellen Degeneres på tv’en -de ler av meg. Nei, får det over meg etter å ha stirret ut på gaten noen minutter, at jeg trenger å føle meg litt stolt av meg selv. Jeg begynner å bli litt lei meg. Så jeg går opp Ulriken.
Og jeg synes det er helt jævlig. Jeg liker fjellturen når jeg er på toppen, utsikten og følelsen. Men fy fader som jeg misliker det å være sliten.
Men nå er jeg hjemme og det hjelper faktisk med litt luft.
Jeg er glad igjen.
Litt dumt at det blir drevet av litt feile ting.. men uansett! Av og til får man jo faktisk bare brakkesjuka også, som han andre kaller det. Er man for lenge innendørs blir man deppa.
Jeg kan nå hvertfall glede meg over denne deilige fredagen på Os med familien. YES. Og jeg trenger jo ikke gå under bare fordi jeg ikke når en deadline jeg har laget til meg selv, som ingen andre blir påvirket av? #theworldwon’tend