Her går det i franske sømmer og det tregeste tempoet jeg noen gang har sydd i. Jeg har begynt på brudekjolestoffet. Som jeg har akkurat nok av.
Men nok om det!
Fikk gave siden jeg er så sykt flink til å jobbe.
Ny stor myk greie å sove i er en sikker slager i mitt univers, men denne gaven bekreftet også akkurat det jeg har trodd lenge men ikke turt å spørre om. Jeg ser restene av det liggende igjen rundt i leiligheten som spor han legger igjen med vilje -som om han ønsker å bli tatt. Konfrontert. Tanken slår meg plutselig; kanskje ingen har spurt han tidligere?
Tegnene. Nølende når han får spørsmålet. Blikkene. Unskyldningene..
“..jeg liker den kald bare..”
“..glemte den..”
“..nyter den sakte i motsetning til deg som bare sluker den uten å smake på den..”
Vegard er ikke så glad kaffe?