ÅH HERREGUD.
Jeg har ikke andre ord for det vi nettopp har vært igjennom.
Yoga. Meditasjon. Fokus. Rolig pust. Dette var ord som gikk igjen hos bikramninjaen som ledet oss. Jeg kjente ikke på noen av de tingene gjennom de 90 MINUTTENE (!!) vi var der inne. Dette var trening i et jævlig varmt rom. Med masse mennesker i trusa. Når jeg ikke fryktet et plutselig dødsfall eller besvimelse hadde jeg ofte lyst å gråte. De resterende øyeblikkene var jeg drevet av de mørkeste kreftene inni meg jeg kunne fiske frem som sa FAAAEN TA DEG BIKRAMNINJAAAA!!
Og som Kristine påpekte i etterkant når vi døde litt i bilen på vei hjem, det var tre nye der i dag. Av ca 30! Så resten må ha gjort dette før. Jeg kan ikke forstå, hvertfall ikke akkurat nå når sårene er så ferske, at dette ikke er noe annet enn for helt spesielt interesserte. Jeg ser jo hvor langt og godt jeg kom inn i stillingene. Hvor myk og varm jeg ble. Hvor sterk jeg følte meg når det ikke holdt på å svartne for meg. Har aldri i mitt liv vært så svett før. Og den rødfargen jeg hadde i ansiktet etterpå, den har jeg aldri sett før. Saltsmak i munnen da svette bokstavelig talt drypper fra deg.
ROSACEAEN MIN ! tenkte jeg også en del på.
Det er sikkert kjempegodt for kroppen. Og god trening. Og jeg skal gjøre det igjen. Det må jeg. Men fy faen altså. Som de skriver på nettsiden sin. Du driver ikke med det før du gjør dette 2-3 ganger i uken. Jeg vet ikke om jeg skal le eller grine.
Så jeg gjør begge.
Før. Spent. Livredd.
Nettopp inne. Mirakuløst fått normal farge i fjeset. Satt ut. “Husk å bruke disse 21 dagene så godt som mulig da, jenter!” GÅ HVER DAG!
Fuck off. Må komme meg over denne timen her først.
