Har ikke hatt NOE som helst tid til å blogge denne helgen! Ikke at det har vært så hektisk og mye å gjøre, har bare ikke hatt mulighet. Reist, minglet, jobbet, dusjet, sovet på samme rom med andre eller spist. Ikke et stille minutt.
Var på greia til Knowit, der den lille opptrådde fredag, vraltet meg i selv kl 04.00. Famous last words; “tror dette vare lurt jeg, tar litt presset av modelljobben!” Husker ikke alt, men tror ikke jeg følte det samme når jeg stod opp 3,5 timer senere. Men det var ikke så ille. Skulle jo til Dublin.
Etter en lang dag med lengre stopp på Heathrow ankommer jeg Dublin airport kl 19.00. Alene. Faen. Spurte jo ikke hvor jeg skulle. Eller når de andre kommer. Eller om de allerede er her. HVA FAEN ER DET JEG DRIVER MED EGENTLIG?? Er jeg så dum at jeg bare har hoppet på et fly til Dublin uten å spørre om noesomhelstting?!
Og så syter mobilen. Lite batteri. Ingen wifi. Da kjente jeg klumpen i halsen. Ikke begynn å grine.
Kjøper adapter, lader, finner wifi, får ikke tak i noen. Setter meg ned på bakken og venter. Han andre på telefonen roer meg ned. En og en halv time senere kommer gjengen. De med rare hårfrisører og de som står bak de. Verden gir mening igjen.
Hotell, middag, vin, te, latter, småprat, seng. Sove godt.
Felles.
Vi er alle på tur og det føles bra. Gøy. Vi er færre modeller denne turen. Jeg liker det.
Lørdagen går med til showet. Jeg overtenker hvordan jeg har det hele dagen. Kjenner for mye etter, Vet det selv, men klarer ikke å la være. Dette er testen. Testen på om det jævlige og uutholdelige som jeg fortsatt elsker, kan bli noe jeg kan tåle å drive mer med. Tar dobbel dose i dag. Og det funker. Eller gjør det? Den fysiske delen er bedre. Ingen hjertebank på scenen. Vi gjorde det jævlig bra faktisk. Var det tilfeldig?
Ikke vits i å tenke på det. Jeg overlever fint hvertfall, stresser mye unødvendig mye, men tenker at jeg bare må fortsette å gjøre det. Dette kan bli skikkelig gøy om jeg klarer å være meg selv.
På kvelden drikker vi vin på hotellet sammen med alle de tacky frisørene og modellene og publikum som er fulle for lengst. Jeg stortrives. Og hvordan klarte jeg å bli modell for de eneste frisørene som har sans for litt avant garde former og fashion?
Ellers holder jeg på å sprenge, jeg er så forbanna på mac’en. Den vil ikke laste inn bildene til bloggen. Kanskje det bare er wordpress. Jeg driter i hvem sin feil det er, jeg forstår det ikke og er kjempesur. Prøve å fikse i morgen. Nå må jeg faktisk slappe av litt.