Sitter spredd utover stuen og jobber med denne kjolen. Den eneste fittingen jeg får hatt med Sam (kunden) er i Dublin. Og jeg reiser på lørdag. Ergo jeg skal ha en ferdig toile (utkast) for henne til å prøve. Dette tar tid.
Jeg fungerer som
1: Designer. Jeg tegner og designer, tenker ut stoff og volum samt tekniske løsninger for at produktet skal komme så nærmt det kunden hadde sett for seg.
2: Patternmaker. Jeg draperer på bysten eller konstruerer på papir for å finne et mønster som fungerer til deg og din kropp samt så nærmt dine ønsker om produktet.
3: Seamstress. Syerske. Jeg syr det hele sammen for så å prøve/ha fitting.
Denne prosessen går sjelden smertefritt. Mest sannsynlig må man gjøre forandringer. Av og til må man ha flere fittings og jeg må forandre eller lage helt nye mønsterdeler. For så å sy opp nye toiler. Dette tar tid. Mye tid.
Så når jeg sitter her nå, utover gulvet med et mønster klar og bare venter på at hun skal sende meg målene sine (vil jo at første toilen skal være nærmest mulig da vi har en deadline). Da blir jeg litt lei meg. For stress klarer jeg fint å lage helt på egen hånd.
Også kan man tenke at blir det ikke tid, så blir det ikke kjole.
Men det nekter jeg. Det er ikke bra nok. Og jeg VIL JO. Det er det verste. Nederlag når man faktisk ikke kan skylde på seg selv engang. Faen, Sam, kom igjen dåeee…