“I wish things were different. I tried. You know, fucked up thing is, we all have problems. We all have things we’re dealing with, right? Some days we’re better than others. Some days we’re not so great. We have limited space for others.”
Detachment. Se den.
Jeg tror ikke på mye i dette livet, men det filmen handler om vet jeg er sant. Det er vondt å se og å huske på hvor små og maktesløse vi er. Vi tar imot så feil signaler at det vi tror vi bryr oss om i livet ender opp med å gjøre oss så ulykkelige og langt fra det vi begynte som som barn at vi velger å stoppe å leve. Noen i det minste. Og det er noen for mye.
Filmen forandrer ingenting. Livet fortsetter. Klikke over en døende mac. Ønske jeg var annerledes. Bedre. Misunnelse. Alikevel vil jeg at du ser filmen. Som en påminnelse på hvor lite annerledes du er. Ikke prøv å være tøff, tro du er noe. Du er menneske. Og det er jeg også. Jeg skylder deg ingenting. Og ikke du meg. Du kan ikke såre meg om jeg vet. Om jeg ser deg kan jeg forstå hvorfor du er sånn. Om jeg ser deg.
Filmen gjorde meg sånn. Men det er godt av og til. Gråt for dine medmennesker som har det vondt. Og de som hadde det. Det er så mange å gråte for. Ikke at det hjelper.
Takker for meg i dag og håper at neste gang jeg møter deg er jeg ærlig. Og at jeg mener det når jeg spør deg hvordan du har det. Mest av alt vil jeg leve et ærlig liv.
Og å være suksessfull. Men mest ærlig.