Jobbet med hun lille den siste uken og gleder oss til avreise til London i morgen. Merker at tiden min som går til blogging er egentlig egen-tiden min. Til refleksjon. Jeg liker den tiden og savner den litt når jeg ikke tar meg den tiden. Jeg må tenke meg om hvordan jeg har det for tiden, noe jeg tror er bra. For meg. Og kjenne litt på hva som skjer i livet mitt. Snakke.
Preges alltid når tragedier treffer hjembygda og nå har enda en sjel fra fortidsminner tatt den mest endelige avgjørelsen man kan gjøre. Det gjør meg veldig trist og minner meg igjen på at vi absolutt alle har en historie fylt med vondt og godt, en psyke som kan bli syk, og et ansvar for hverandre. Vi er alle spesielle, og ingen av oss. Vi må ta vare på hverandre.
Nå skal jeg ikke snakke mer om det. Det er også noen andre sin sorg å bære på. Men en tanke får de.
På den andre siden er det godt å være travel også. Føler meg heldig der. Også er det jo greit med litt svensk (jepp..) Paradise Hotel når dagen er over istedet for refleksjon av og til.
Cut, sew, eat, drink, paradise, repeat.
Prøver også å bytte ut produktene mine om dagen i frykt for å få MI allergi. Methylisothiazolinone.
Herregud, så redd man blir av å lese hva vi gjør med oss selv ved å ikke vite hva vi putter på og i kroppene våre daglig. Nå har syndebukken Paraben fått comeback i mine øyne og erstatningsmiddelet MI, som er umulig å finne ut om er på innholdsfortegnelsen btw, må vike. Slik jeg har forstått det er det litt som med sukker og sukkerfrie ting. Og jeg velger sukker anyday.
Man kan ikke stole på apoteket lenger heller. Men luktfritt, kjipt og ødeleggende for alt som heter mykt og glansfult og med kortest innholdsliste må jo være i rett nabolag. Faen, så sur jeg blir. Vi blir faktisk FORGIFTET i våre egne hjem. Og det hele kan ende opp med at man bryter ut i elveblestlignende eller verre om man går inn i rom med maling på veggene.
Nei, frisørshampo -det var gøy så lenge det varte. Back to the fucking nature!