Category: Wedding

The smallest of things add up to earthquakes too

by Viktoria on 23/08/2017 in The life, Wedding • 12 Comments

The subject of my wedding-day came up yesterday on the morning show, and I realized I hadn’t really written about it in English? So I thought I’d do that today! Because I’m sure everyone’s DYING to hear about it.

Photographs by the talented Linn Heidi Stokkedal

As everyone can see I’m obviously married to the kindest, smartest, most handsome man alive. Just to make sure that that’s very clear before we embark on this journey that is my experience of my wedding-day.

I’m sorry to anyone this will offend.

Due to some poor decision-making the day before e.g. me taking charge of basically setting the entire wedding up alone because of my control-issues and ever-lasting optimism in myself (I CAN DO EVERYTHING MYSELF THANK YOU VERY MUCH), running around like a crazy person catching a cold doing so, not eating or drinking properly, staying too long in the freezing tent not leaving any time to myself checking in and preparing myself for the marathon a wedding is, and if I’m being very picky; ruining my nails. For someone who couldn’t give less of a shit about nails (this obviously wasn’t the straw that broke the camel’s back !!), I certainly hadn’t sustained from biting them for the last couple of weeks (do you know how much focus and dedication, not to mention the stress of it all, that creates?) paying more than a bottle of Veuve Clicquot to get them all fucked up the following day. I’d planned on getting a massage that day.

Anyways.

At the end of the day, feeling let down and left on my own and my destructive thoughts -I was exhausted. Shivering with a fever I knew the night and following day wasn’t going to be what I’d hoped for. A drink that felt toxic to my already aching body with the happy attenders at the restaurant we chose for pre-wedding-day-mingling I left early with pain in my joints and anger all over me. I wanted to scream.

I usually have a set of rules and “truths” that needs to be fulfilled the days leading up to an important and difficult task or day, in order for me to be able to go through with them. To feel strong. Believe in and be proud of myself. It involves a certain diet (all though trying to ignore this particular one). Food consumed in a specific number (one for something dominating e.g. a wrap, three for smaller stuff like fruits or crisp breads and five for snacks like chips). Not drinking alcohol. Being active. Getting enough sleep. Cleaning the apartment, my closet. Grooming -feeling like the best version of my physical self I can be. Writing positive things with the tip of my thumb (because that feels skinny, as opposed to pressing my thumb flat writing) inside the palm of my hand.. Stuff like that. And I’d been dreading my wedding-day since the day he proposed and we decided to have a big wedding. Initially I wanted to have a small one outside on a vineyard in Italy. So I’d lined up dozens of triggering random scenarios to best protect myself. Things people might say or do, preparation not followed through, orders of events being mixed up, being surprised at some point. With these preparations and rules followed I thought I might even enjoy the day.

Cold- and hotflashes , skin burning, nausea, feeling let down by my family for not being there for me, feeling as ugly as I’ve never felt before I threw my family out from my hotel room. The last glass of champagne over giggly conversation in bed wearing robes was definitely out of the question. I hated everyone with all of my body and myself even more. Unable to stop crying, dehydrated and with water retention I knew I would be the ugliest bride the world had ever seen.

I felt bad for all my guests with the expectations of a happy beautiful bride. I wanted to apologize to them. Apologize for the fact that they had to look at me, ugly as I was, for the entire day. Apologize for the things I would call them in my head as they would approach me with nothing but good intentions. Apologize to my husband-to-be for thinking so badly about his wife. For not wanting to marry him.

I can’t think about this night without feeling the hopelessness I felt. Brief moments of sleep, waking up in a puddle of sweat, interrupted by screaming and repeatedly hitting myself where it hurt the most -my stomach and my head. Repeat. Trying desperately to hold back my tears as I knew my already puffy face would blow up even more around my eyes if I let them out. Gasping for air but never wanting to take a single breath ever again in my life.

I know what some of you may think. I’m superficial and stupid for feeling the way that I did. I probably wouldn’t have been able to understand why these trivial things ended up making me feel like killing myself. I only have the memories. And the knowledge that it was real at the time.

The morning was as expected. Tears and yelling to my mum and my sisters. I hate you. I’ve never hated them. I downed some scrambled eggs and left for the hair dresser. I immediately apologized as I sat down in the chair for looking as horrible as I did. I’m sorry bridesmaids for being such a disappointment.

Can we drink champagne in the salon?

Yes.

I avoided looking myself in the mirror as best I could throughout the day as it only resulted in that unbearable feeling in my chest that came out as tears. Mustn’t ruin my makeup. This thick layer of makeup that didn’t stand a chance of covering up what lay underneath. I remember visualizing tearing my face off.

I quickly managed to get myself up on a decent level of intoxication. Keep ’em coming. I don’t know why I even have bridesmaids, nothing makes sense anymore. But make yourself useful and keep the champagne coming. Dress on.

Emotional eyes meeting me, my tears of sadness quickly replaced by tears of anger towards all the people looking at me.

Standing on that podium felt like forever. Shaking looking past people. Looking past my husband. He knows at this point, he always knows. And I can feel he’s devastated for me.

More champagne. Trip to the toilet, mirror, tears, woman up, champagne. I hated everyone. I fucking hated everyone. Even now as I’m writing this I feel the hate, I’m still so angry. I hate myself. I’m right back at that moment, tears blurring my screen. My body seem to not being able to let go of that day, etched on my memory forever. The trauma of going against my emotions to the extent that I did that day.. I don’t think my body will ever forgive me for that, for doing that. I should have stayed home.

The rest of the day I remember as a screenplay unfolded behind thick fog. A haze of champagne. And rage.

I don’t remember this speech. But I know it was half embarrassing, half funny. That’s what I do when I’m uncomfortable. I make jokes. And drink. I think most people experience their wedding-day through a haze, not remembering their speeches and whatnot. But not because they’re drunk due to self-loathing. If that’s the case I feel very sorry for you.

My skills of ignoring my emotions and living for others was really tested, and I’m not even proud of it. It wasn’t worth it and the cost was way too big. I would never have gotten married to the man I love if it stood between that day over again or never.

I remember nothing after the cake. Vague flashbacks from a full-blown panic attack on the bus on the way home at three in the morning. The best man helping my breathe. Waking up the next day wanting to die.

Silly, right?

CORTONA

by Viktoria on 20/07/2017 in The fashion, The life, Wedding • 6 Comments

My husband, bless him, bought me this Victoria Beckham suit right before we left on our honeymoon. And I’m so proud of it. Never scared of using it though! One shouldn’t be. It’s only fabric put together in a certain, sometimes brilliant, way.

They only feel loved when used.

I think he wanted me to have it because he knows I never agree to go shopping when I’m traveling. Feels unnecessary to me. You’re already in a new country with new food, new smells, languages, customes, cultures and people -why spend your time and money on buying stuff you can buy anywhere? I’ll rather save those money for a day I really need or want something. Use my money on local tastes and sights instead.

Didn’t know I needed this suit, though..

This was our nicest stay by far. A vineyard in Cortona, Tuscany. Il Falconiere. With about 15 rooms or so situated in different small houses.

This. View from our room.

A little stroll amongst the grape trees to get to the restaurant / reception area.

Lazy afternoons by the pool. Our room in the closest buildings.

Ass looking perkier than my face. haha.

There it is.

The pool where they had this phone

I felt like they knew me.

The very essence of me.

This was considered room-service. The guy, poor guy, came sweating up the stairs (not to mention the stroll amongst the grape trees) carrying the damn table to our porch! Set the table and left after bidding us a good night. I sat there like an idiot in my robe, hair dripping from the shower. A little shameful, must admit. Felt filthy rich though.

Had to see the city of Cortona, located not far from the vineyard on the top of a.. mountain? hill? hillock? I don’t know. It was a mighty height (hand gesture in air with fist) in the otherwise flat land.

I just love these! Laundry hanging from everywhere.

Even more so, the DOORS. Swear, every single door in Cortona was beautiful.

The hotel (which we paid one third of the price for, otherwise ridiculous prizing) also had a Michelin restaurant. Of course. Which we’d read previous of arriving was unworthy of the star. It was. The chef was a real bitch, food was ok, it was good..! But if you’re a foodie; not impressing at all. Lack of passion in everyone presenting the different courses too. Which is one of my favorite things about fine dining. It’s an art, sell it to me! Love it, live it! Hearing them talk about the delicious complex dishes, beautifully presented -with great passion! They barely told us the main ingredient. And it rarely had perfect balance.

So that was disappointing. Still worth it. I know, I’m a snob. But food is big in my world. It’s my hobby. An expensive one, so it better be good.

So that’s Cortona! Really beautiful, but three nights was definitely enough if you’re restless like we are.

The party pt 2

by Viktoria on 29/11/2016 in Wedding • 2 Comments

This last bit, the late hours, need no words. It’s just beautifully shot moments and reminds me of something from the past. Glimpses of moments from a dream. Maybe we time-travelled to the 30’s. I don’t know. I was long gone at this point. So I value these pictures so much and can’t wait to put them on my wall.

That’s a wrap for the wedding. Thank you to all the beautiful people who celebrated the love with us this day.

The party pt 1

by Viktoria on 29/11/2016 in Wedding • 2 Comments

I’m not gonna stay in wedding-land for too long, the other one just left for work and I’m alone and tired, but I want to share the last bits of my wedding.

I have a lot to say about my wedding, but it was truly beautiful. Obviously I still get pissed that I never got to perfect anything like I’d visioned.. I think of that as one of my strongest suits and my biggest curse. That everything has the potential to be better, and nothing is ever perfect.

HOWEVER!! Our guests looked perfect.

And they laughed..

We laughed..

To the point of ridiculous (this is probably after seriously two bottles of cava btw. Do not mistake this for true happiness)

We were moved.

So we held hands.

And laughed through tears.

When my beautiful parents spoke and the talented jazz combo paused.

And we kissed.

Apparently everyone did. I didn’t wear lipstick.

There was cake. At night. Best one I’ve ever had. At the best possible time. Who doesn’t want to cake when drunk?

Which the other one didn’t think I could fucking handle.

So I claimed some more.

Then fulfilled my duties as cake shoveler back in an orderly and professional manner.

Stay tuned..

#Squadgoalssss

by Viktoria on 27/10/2016 in Wedding • 9 Comments

Herregud de jentene mine.. Er så glad jeg valgte akkurat dere til brudesquad.

Til Yann Tiersen i bakgrunnen brukte vi tre gylne timer i champagne og sminking. Jeg trengte dere alle sammen og dere var så flinke til å ta vare på meg.

Også så dere helt nydelige ut. Utenfor komfortsonen og med all tillit til meg. Takk.

Og til det utvidede squadet; WOW!

Jeg vet mennene gjorde en super innsats den dagen. Fra siste innspurt-innkjøp og ikke minst støtten til en sårbar mann. Dere tok et skikkelig balletak. Elsker hver og en av dere for det.Og så var jeg lei av å ta bilder. Photo: http://www.linnheidi.com/

Us

by Viktoria on 24/10/2016 in Wedding • 1 Comment

Jeg tror ikke jeg har så mye å si. Annet enn, igjen, at jeg elsker deg.


Photo:  http://www.linnheidi.com/

Dress:  http://www.rosaclara.es/en/

Suit:  http://www.t-michael.com/

Ceremony and reception

by Viktoria on 18/10/2016 in Beauty, The fashion, Wedding • 1 Comment

Tror faktisk jeg må dele opp bryllupet litt. Så nå tar jeg for meg, obviously, påkledning, vielse og mottakelse.

Herregud så lite nervøs, men så stressa jeg var her. Det er faktisk så mange forskjellige følelser rundt noen av de her bildene. Har fortsatt netter med bunnløs sorg i hjertet over at jeg ikke fikk den dagen på en dag som i dag. Eller i går. På en dag jeg hadde det godt i kroppen og hodet.

Kjolen var, og er, (skal selvsagt kutte av sløret og nyte den igjen) helt forbanna nydelig. Og skoene.. Hatten av til brudene der ute som gikk med like høye sko som jeg i bryllupet sitt.

Og håret.. Av Adam og Eva. Av den skjønneste frisøren jeg har møtt. Takk universet for det.

Her, med en veldig rørt pappa. Jeg selv holdt på å smelte i Jimmy Chooene mine.

Rørt. Redd. Stresset over å måtte stå på et jævla podie så lenge. Panikkangst og vielser går bare ikke sammen. Spoiler alert.

Lettet over å huske hvorfor vi lot oss selv gå gjennom alt dette her.

Se så sexy mannen min er. Fy som jeg elsker han.

Sykt lettet etterpå. Mange klemmer etterpå. Elsker dere alle, men give a girl some space to breathe. She almost just died. Tips; etter seriøst fem timer hos hår og sminke og den største kvinndomsprøven hun muligens noensinne har gått gjennom er ikke nødvendigvis 90 klemmer det hun trenger. På dette bildet derimot skåler hun strålende med lykke og lange utpust da hun kan takke noen fra helikopter-avstand. CHC, dere har de søteste redningsmennene Norge har.

Et øyeblikk alene.

Etterfulgt av dette øyeblikket hun fikk alene.

Fy faen se det været. Trenger jeg minne noen på hvilken storm det hadde vært den siste uken før?!

Villa Fenring altså <3

Tar for meg resten senere. For det er så sinnsykt mange fine bilder. Den nydelige, herlige Linn Heidi Stokkedal foreviget dagen vår akkurat som jeg ønsket. Og med jeg mener jeg vi. Selvsagt.

Vi er en samlet unit nå ffs.

Something old, something new, something borrowed, feeling blue

by Viktoria on 08/10/2016 in Beauty, Philosophy, The fashion, The life, Uncategorized, Wedding • 14 Comments

Så var vi gift.

Herregud så syk helg.

Alt gikk som det skulle og ingenting som forventet.

Bryllupet var nydelig. Vielsen i villaen med sol gjennom vinduene til Edith Piaf’s Hymne a l’amour spilt nydelig av jazzkompen i hjørnet av det stappfulle varme rommet. Han andre nervøs og rørt, meg skjelvende og utslitt. Champagnetårn og lokale oster i solskinn og kald krisp luft til kjærlighetserklæringer fra et helikopter, en Lerche og Jarle Bernhoft. Deilig burger og den diggeste kaken jeg har smakt i hele mitt liv. Finere -mer ærlige taler enn noen hadde hørt.

Antar jeg.

Jeg har vært så redd så lenge for å gå glipp av det hele. Ved å enten være for høyt oppe eller nede. Dessverre for meg ble det sistnevnte. Noe som kom ganske overraskende.. Gidder ikke gå inn på hva som førte til det hele, men jeg kan ikke huske å ha vært så sint innover på veldig, veldig, veldig lenge.

Jeg skjønner at de fleste får den der “det ble ikke så perfekt som jeg skulle ønske” i trynet. Med så mye press på perfeksjonssiden er noe nødt til å falle fra hverandre. Og det gjorde det her også, tro du meg, men sånne detaljer i livet gidder jeg ikke bruke energi på. Så det trenger du ikke å si til meg om du tenkte at du skulle det.

Jeg er ikke ute etter forståelse eller sympati. Å ha et slikt intenst ønske om å ende ens eget liv og forsvinne i det store svarte intet hvor ingen aldri noensinne kan komme til å finne deg igjen, skulle man bare helt enkelt ha sluppet. Hver dag egentlig, men hvertfall en dag som krever så mye energi som denne. De eneste ordene jeg kunne få ut da jeg våknet den morgenen etter 1,5 timers søvn var gråtkvalte

“Mamma. Jeg er utrøstelig“

“Det eneste jeg ønsker er å avlyse”

Jeg forstår jo at dette er grunnen til at jeg tar medisiner hver morgen og at det ikke er min egen feil. Til og med den dagen forstod jeg det. Så jeg brukte de neste 6 timene på å ta meg sammen og klarte fint å nyte bryllupet altså, jeg er tross alt profesh på dette her. Men gjennom hele bryllupet begynte jeg å gråte hver gang jeg møtte meg selv i speilet og husket på hvor lite jeg likte hva jeg så. Det er trist. Og noe jeg alltid kommer til å huske med sorg. Så jeg drakk meg full i brudekjolen fra Monaco til 28 000 og fikk panikkanfall på vei hjem.

Noe jeg er sikker på Grace Kelly aldri ville gjort.

Jeg var hvertfall tro mot meg selv. I did it my way, som Sinatra ville sagt. Og han andre giftet seg definitivt med den han forelsket seg i og må deale med hver dag, resten av sitt liv.

…

Det er det som trøster meg nå når jeg tenker tilbake på det. Det er jo de utfordringene vi har. De kampene vi kjemper. Og de seirene vi feirer. Det forandrer seg jo ikke bare fordi man har forberedt seg.

Og det var faen meg det beste bryllupet jeg har vært i. Jeg storkoste meg! Gleder meg også helt sinnsykt til bildene. www.linnheidi.com er fantastisk. Og hun tåler bryllupsfotografi like lite som jeg gjør. Så du må faktisk bare glede deg du også.

Takk til min fantastiske brudesquad også. Jeg husker nesten ingenting fra før vielsen, men jeg vet dere holdt boblene i glasset mitt flytende, og latteren rullende. Så for det takker jeg dere helt fra dypet i det dypeste dypet mitt. Og det er jævlig dypt.

Nå skal meg og mannen min ha innekveld. Vi har forøvrig sagt fuck you til solen i dag og holdt oss inne som muldvarper under jorden. I kveld blir det middags-laging og sci-fi. Og bryllupskake da. Og chips.

God lørdag alle single der ute; her er meg som forklarer alle hvordan min andre kjærlighet i livet er champagne. Og alle rundt meg som bare har hørt det før.

Errr mrrr Gerrrd

by Viktoria on 30/09/2016 in Philosophy, The life, The skin, Wedding • 3 Comments

Jeg gifter meg i morgen

OG SE SÅ FIN HUDEN MIN ER??!

Dette bildet to jeg med en gang jeg våknet. Før jeg tisset. Så dette er mah feelz for realz.

Beklager for den der.

I dag kommer det til å gå i ett, og jeg kan nesten ikke vente med å besøke lokalet. Pynte ferdig. Å, herregud jeg kribler i hele meg når jeg tenker på det og klør skikkelig i fingrene til å begynne. Også skal jo det hele rundes av med en drink på fine Lysverket før jeg drar på hotell med hun første og hun lille. Herregud så gøy.

Jeg anbefaler alle å gifte seg minst én gang.

I mellomtiden når bipolariteten nye høyder og jeg beklager på forhånd til alle gjestene.

But dis my day and I don’t give a shit

Staying inside the lines

by Viktoria on 26/09/2016 in Wedding • 1 Comment

I går brukte jeg hele dagen på å tegne. Skrive og fargelegge. Det var en slik deilig søndag. Men det var til bryllupet altså. Trodde du jeg gjorde noe som ikke hadde noe med bryllupet å gjøre?

..?

Er jo selvsagt bordkort det er snakk om. Noe så KOSELIG??!!! Elsker sånne ting. Ufarlige kreative saker helt uten press. Var nesten som et juleverksted.

Og jeg, jeg var nissen.

Vegard hjalp med kniv og skalpell. Kan visstnok ikke stole på meg i disse dager.

Og i dag har stormen lagt seg virker det som. Og solen titter atter frem. Og jeg skal vokse alt fra skambenet og ned for første gang i mitt liv. Dette blir en fin dag. Heldigvis har jeg en forlover som reiser helt til byn ens alene for å holde meg i hånden <3

Hahaha, ler meg nesten i hel, de seriøst ti minuttene det tok meg å skrive dette innlegget har været snudd helt om. Nå regner det.

Bergen. Håpløs, but Oh, so pretty.

Helt utrolig! Korianderen tåler ikke 2 dager inne i min varme barm, men storm?? -Det fikser den.

Også denne jævelen.

Man skulle vært mer som en plante.

When your best is the worst

by Viktoria on 24/09/2016 in Beauty, Philosophy, Wedding • 1 Comment

Åh herregud nå er jeg glad for at jeg har fått lov å doble dosen på tablettene mine, for nå går det faen så mye opp og ned. Ikke i seige myke halvforutsigbare bølger, mer som skarpe knivstikk, eller et vilt hamrende hjerte på skjermen.

Mye kroppslig. Og jeg sørger over at jeg ikke kan slanke meg til mitt eget bryllup og føle meg perfekt på en slik dag jeg alltid har visst jeg kom til å gjøre alt for å se ut sånn som jeg ønsker. Og at det faktisk er innen rekkevidde. Det er sykelig sykt og jeg har vondt inni meg og drypper tårer ned på knekkebrødet mitt med ekstra ost på.

Til vanlig går dette tålelig greit. Noen dager lekende lett, andre så lett at jeg kan børste det vekk, noen dager sove det vekk, men disse dager er det bare helt ute av karakter for meg. Det er vel den tanken om at man skal skinne, være sitt absolutt beste og vakreste, huske det for resten av livet med stolthet og misunnelse..

Og det er jo reelt! Det er ikke noe bare jeg som er overfølsom på kropp går rundt og føler på.

Jeg vet om gjester som går på diett.

Så hva når ditt perfekte jeg er ensbetydende med et sykt jeg?

Dette synes jeg er trist. Og det føles urettferdig i mitt selvmedlidende øyeblikk. Men jeg lover at dette ikke går utover mengden mat jeg skal spise og jeg skammer meg for at jeg tar meg lov til å gi disse tankene en rett til å komme ut på det allerede overfylte internettet.

Men faktum er at vi må forsøke å ikke være så redde for det vi føler. Ok, så sørger jeg over dette og det føles fælt og urettferdig. Da får jeg føle det sånn da. Men valget er likevel mitt å ta. Det er det verste. Jeg må gi meg selv helt lov å føle det som jeg føler. Jeg må høre på hva hodet og kroppen min sier og føler, men vite at jeg alene holder makten (utifra sykdomsbildet mitt nå) til å ta det fysiske valget. Og helst det rette. Det som jeg vet fører til noe langvarig og bærekraftig. Jeg utfordrer meg selv, og deg i dag. Føl-stopp-tenk-handle. Ingen følelser er farlige, det er bare hva vi gjør som kan skade oss sånn skikkelig.

Her er et bilde av müsli jeg laget.

Må kjøpe bakepapir.

Må bare spise lunsj først. Ble så distrahert over summen på alt i bryllupet og begynte å filosofere over hvor distansert forhold jeg har til penger og hvor lite jeg bryr meg om det at jeg brukte så lang tid på innlegget at jeg må spise igjen.

clichéin it up

by Viktoria on 21/09/2016 in Beauty, The skin, Wedding • 2 Comments

I dag tidlig forlot jeg landet. Mamma og pappa har vært fantastiske i mitt lille bryllupshysteri. Mamma har også satt en solsikke, riktignok en falsk en, i blomsterpotten for meg. Jeg elsker solsikker. Har faktisk tatovert en på halve overkroppen.

Jeg er en solsikke.

Så gikk jeg hjem og jobbet helt til jeg ble stolt av meg selv. Før jeg tok en skikkelig jentekveld alene. Han andre kommer tross alt hjem i morgen, og jeg skal jo faktisk gifte meg (om du ikke hadde fått med deg det) om ca en uke. En og en halv.

Jeg er klar.

Har bestilt tusen produkter (…) fra Mario Badescu. Blandt de en beroligende ansiktsmaske de mente var et must for rosaceafolk. Har aldri hatt noe særlig tiltro til ansiktsmasker de da de alltid virker som de plager huden min mer enn de roer den. Men dette merket.. virker som det funker. Krysser fingrene for at dette kan bli et langvarig forhold basert på loyalitet og tillit.

Også laget jeg denne kveldsmaten. Og det var så godt det at jeg måtte ta et bilde. Vær så god.

Who’s a bridal cliché?

spa

Bachelorette Partey

by Viktoria on 31/08/2016 in The life, Wedding • 1 Comment

Jeg vet ikke om jeg behøver å si noe om dette bildet her egentlig. Jeg ble overrasket av min forlover Miranda og min kjære kusine Janie på morgenkvisten lørdag. Jeg hadde sendt han andre avgårde kl 6 med havregrøt i magen da han skulle løpe styrkeprøven rett vest samme dag. Lite visste jeg at jeg skulle ta styrkeprøven av et helt annet slag.

Jeg kan virkelig ikke beskrive hvordan det føles. Hvor totalt overraskende og rørende det er å se alle de som er der, bare for deg. De har tatt seg en hel dag. For deg. Flere reist. For meg.

Og dagen inneholdt alt som seg hør og bør.

Minst.

Champagnefrokost hos min nydelige kusine Lindy. Hun har et bad som gjør at du føler du er på spa. Det lukter sånn også.

brud

Stilige sjåfører. Dette rørte meg, det er pappa og onkel <3

Etter vel gjennomført skitten dansing (jeg nailet den btw) sjekket vi inn på suite (TAKK PAPPAAAAA) i byn der kjole og makeupartist skulle transformere meg fra den dagbrisne tilfeldigheten som jeg følte meg –

kjole

til den prinsessen de så altfor godt visste jeg kunne være.

Videre til vinsmaking. Rettere sagt champagnesmaking. Med sjokolade.

Med de her. Hjertet mitt smelter bare jeg ser på de.

bord

Og Glenn, stakkars mann, som ledet hele greiene på Dyvekes, var FANTASTISK. Han stolte til og med nok på meg til å sable en flaske ekte champagne. Noe som falt meg helt naturlig selvsagt.

(Legg merke til at klokken er fire og prinsessefaktoren skyhøy)

glenn

…

gruppe

Det hele endte med middag hos fantastiske Frøy og dansing hele natten lang til jeg nesten ikke kunne stå på beina. Suite til slutt.

Bryllupet blir vel unntaket, men jeg har aldri følt meg mer elsket, skint sterkere, eller vært mer bekymringsfri i hele mitt liv. Jeg bøyer meg i støvet for alle mine jenter som bidrog, og spesielt min kjære forlover. Søster og bestevenn Miranda. Jeg kommer aldri til å glemme denne dagen så lenge jeg lever og kommer til å sveve på en sky helt til bryllupsdagen.

Takk. Jeg elsker dere.

Miranda, Kristine, Lindy, Janie, Hilde, Sandra, 
Janne, Karianne, Charlotte, Stine, Frøy, Silja, Lisa, 
Ida, Maylen, hunden Edda og katten Mikke. 
Dere er alle stjerner. Jeg skinner bare sterkere midlertidig fordi jeg skal gifte meg <3

You cry I love you more

by Viktoria on 25/08/2016 in The fashion, The life, Wedding • 4 Comments

Vi var ute og kjøpte oss gifteringer på tirsdag. Jeg stod og hostet, han andre med tårer i øynene av helt andre grunner.

Dette vil han aldri tilgi meg for at jeg skriver, men jeg synes det sier så mye om hvor vakkert menneske han er og jeg må bare skryte litt av og til. Hvor heldig jeg er som har en sånn mann.

Jeg gifter meg med verdens varmeste mann.

Når det er sagt skvetter vi begge tårer left and right om dagen. En måned igjen og vi haker av på listen hver dag. Vi storkoser oss i bryllupsverden og har aldri følt oss nærere hverandre.

Over på noe helt annet (tørker en tåre), DENNE blusen.

Denne blusen irriterer meg grenseløst. Kjøpte den til meg selv som bursdagsgave (det er en ting, ja) for tre-fire år siden, Diane von fucking Furstenberg. Den er nydelig og jeg er så lei fargene. Kan ikke tro at jeg har vært så dum å kjøpe et slikt basisplagg, til den prisen, i mørkeblått. Og lyserosa !!

Jeg går ALDRI i mørkeblått.

Og jeg går definitivt. Aldri. I lyserosa.

Så jeg går aldri med den. Og den er i den nydeligste silke og henger perfekt på skuldrene mine.

Never.

again.

Sort eller hvitt. Bare, ikke tenk på det engang Viktoria, you fucking loser.

Skammer seg.

Ellers har jeg gjort mye av det her på kveldene og føler meg som verdens kuleste dame.

Det du ser her er meg som spiller gta og spiser croissant. Det minner meg på at han er vel faen meg heldig han andre også.

The endlessness of stuff is okay if ya learn to put it away.. That was a rhyme.

by Viktoria on 06/07/2016 in The life, Wedding • 2 Comments

Herregud, er inni en skikkelig “dagene bare går og listen over ting jeg burde gjøre vil aldri gi meg freeeeed” -periode.

Ikke at jeg stresser noe særlig over det. Er typisk sånn person som er super effektiv og gjør alt best når tiden presser meg. Ellers kjenner de fleste meg som rolig og avbalansert.

(…..)

Uansett! Når jeg ikke forteller løgner til meg selv tenker jeg stort sett på hva det neste jeg skal gjøre burde vært. Klokken jager meg. Type for én uke siden skulle jeg til legen. Har skaffa meg fastlege her i Bergen da. Dame i sin beste alder ble valgt med omhu considering man må ha en som sikkert har sett litt av hvert og kan ha en masse empati for en sånn som meg.

Selvsagt sykemeldt første møte og sendt en fersk ung mann fra skolebenken til å ta hennes plass. Måtte nesten le siden dette har skjedd så mange ganger før. Er det sånn at i all hemmelighet går vi ALLE rundt og booker opp de kvinnelige fastlegene, sånn at hver gang noe skjer står det en ivrig ung mann på vikarlisten?

Skulle selvsagt ha underlivsundersøkelse, blandt andre ting, og kjente litt ekstra på skammen når han etter en liten prat bare bestiller ny time neste uke (til de andre greiene) og vil si adjø før han så mye som har tatt en liten titt på den nystelte .. greia mi. Så jeg skammer meg og spør fint, igjen, om han har glemt det? Neida, det hadde han ikke. Men om det var greit, så tar vi det neste uke?

Wtf?!

Skal jo ikke tvinge fyren liksom.. Men meg da?! Jeg har jo grudd meg lenge og gjort meg klar til dette her?!

I fuckin’ shaved for you

I øyeblikket var det bare litt kleint, adjø handshake blandet med “sikker på du ikke vil ta en titt?” -feeling. Men når jeg kom hjem ble jeg egentlig litt sur. For nå må jeg gjøre det i morgen. Og hadde vi gjort det sist uke hadde jeg vært ferdig.

Og det skulle jeg skrive om sist uke, men det skjedde jo aldri. Samtidig som jeg må finne en skredder.

(nevnte jeg at jeg kjøpte brudekjole i Monaco..?)

(…)

En frisør, vigsler, alt egentlig til bryllupet, registrere oss til sånn gave ting (noe som stresser meg, å måtte be folk om gaver?), deadline til sceneantrekk til den lille, mye mailing og tlf jeg ikke tør ta, ideer som kommer og går, dør basically, fordi det er fullt der oppe og alt som ikke har kniven på strupen blir nedprioritert og kastet vekk, mat fem ganger om dagen MINST, skatteetaten og altinnihelveteskomplisert..

Og oppi det hele klarer jeg å sitte oppe altfor sent hver kveld og se på Sons of anarchy med han andre. For det er jo også viktig.

Det som er så bra er at du kan skape deg noe der du tar deg fri. For listen av ting vil aldri stoppe. Tydeligvis. Og vi simpelthen KAN IKKE gå rundt og tenke på ting hele tiden. Da er vi aldri i oss selv. Og da føler vi aldri på oss selv. Og da er jeg sikker på at vi ikke klarer å kjenne om noe er galt. Og da blir vi lei oss. Før vi merker det.

For meg er det yoga. For eksempel. Det gjør jeg tre ganger i uken eller tre timer om dagen, akkurat det jeg må. For da hører jeg ingenting annet enn meg selv. Og det lover jeg deg, er den beste investering.

Så namaste fine folk, nå skal jeg dra og gjøre den listen litt kortere. Jeg må ut av huset med andre ord.

Nice, Monaco and Cannes, je t’aime

by Viktoria on 27/06/2016 in Beauty, Philosophy, The fashion, The life, Wedding • 6 Comments

Forandrer man seg litt på en ferie eller bare føles det sånn?

Føler alltid at jeg lærer noe når jeg reiser vekk. Om det er noe jeg allerede visste og fikk bekreftet. Eller noen jeg trodde jeg kjente, som jeg fikk bevist motsatt. Det er intenst på ferie. Så mye forventninger; tyngden av å måtte forløse knutene vi knyter (kanskje i løpet av et helt år!), den økonimiske investeringen, planleggingen.. Det må jo ende opp i noe intenst.

Jeg liker å leve intenst.

Intenst med palmer er enda bedre.

Jeg har blitt overrasket på denne ferien. Over meg selv og familien.

Først og fremst er jeg mest overrasket over hvor langt vi gikk inn i vårt indre alle tre for å leve så harmonisk (dog ikke smertefritt) på ett rom sammen. I TO UKER OG TO DAGER.

Intenst.

Deretter er jeg overrasket over at jeg ikke er irritabel og utslitt som jeg oftest er etter ferie, -på kanten til å bli noe som bare kan beskrives som sjelløs etter så lang tid sammen med andre mennesker. Hele døgnet. For det er jeg nemlig ikke. Jeg har tatt med meg sjelen og mitt innerste indre for en gangs skyld på tur. Før har det vært så fragilt at det har måttet ligge hjemme i mørket beskyttet av min egen frykt for at det kunne komme til å gå i stykker om jeg tok det ut. Kanskje ledd av, stilt spørsmål ved, ikke forstått eller respektert. Nei, det hadde det ikke tålt..

Nå gjør det tydeligis det.

Jeg kunne faktisk gjøre akkurat det jeg følte for på denne turen. Og absolutt ingen har brydd seg.

Jeg er overrasket over hvor lite man kan kjede seg på elleve dager i Nice, at frykten for at to bøker var for lite nå virker latterlig og at side 21 var alt som ble nådd, om man bare er med de rette menneskene.

(kunst av den lille)

At jeg fant brudekjolen min i gatene Grace mest sannsynlig har vandret i, i Monaco..!! Og at jeg etter kjøpet følte meg pittelitt hellig.

Jeg er overrasket over at franskmenn bare virker avvisende og sure om du lar de. De liker egentlig å le de også.

Hvordan man kan drikke vin hver dag i to uker og fortsatt føle seg som seg selv etterpå, og ikke seg selv på vei ned i en depresjon, om man bare tar vare på seg selv på veien og husker å stoppe opp for å puste.

Tålmodigheten og kjærligheten (ikke like overraskende..!) fra mamma og pappa. Tusen takk.

Hvordan man ikke kan få nok crepes.

Eller chevre.

At det forsatt finnes haute couture plagg av Dior i min størrelse i nydelig stand som ingen eier.

Over at den ene sikkerhetsvakten virkelig trodde jeg var en fotballfan som prøvde å få et bilde av det tyrkiske laget når de sjekket inn og hadde nerver til å be meg om å vennligst ikke!, når jeg egentlig skulle til å ringe mamma for å si hun måtte skyndte seg siden det var så jævla mange fotball folk der nede og vi ville vekk derifra i frykt for at det skulle smitte over.

Det jeg ikke er overrasket over, sånn helt til slutt, er hvor deilig det var å brenne den nye røkelsen vi stjal/fikk fra hippieteltet på Glastonbury og ta noen timer for meg selv på matten etter ferien var vasket vekk og kjolen hengt opp og beundret nok en gang.

I dag skal jeg bare pleie og slappe av. Nyte hvor sterk jeg føler meg. I dag feirer jeg meg.

A bit of New York with me down the aisle

by Viktoria on 19/03/2016 in The fashion, The life, Wedding • 0 Comments

Hjemme igjen og henger fra meg enda et krøllete antrekk etter vel gjennomført opptreden.

Nå får det henge der blant venner og vente til neste gang det blir plukket ut.

Startet dagen, The Tonight Show-dagen, med bank på døren av hun her.

Frokost på sengen á la Aurora. Skikkelig spontant, lite gjennomtenkt og veldig veldig søtt. Kickstartet feriefølelsen på en måte jeg ikke hadde hatt mot til å gjøre selv. Digg.

Og opptredenen med den lille som fikk antrekket til å komme til live på den fineste måten jeg kan tenke meg regner jeg med du har fått med deg. Hvis ikke må du bare stole på meg når jeg sier at hun (og bandet) sjarmerte både Jimmy og landet i senk. Eller bare youtube det.

978x

Etter showet fikk meg og den første én og en halv hel dag alene i New York. Noe som faktisk viste seg til å være nok til å gjøre utrolig mye. Heldigvis hadde jeg skikkelig bra hårdager begge dagene. Så jeg sparte litt tid på det.

Denne morgenen.

Den første og hele fridagen startet med (og dagen før var været helt jævlig) at jeg våkner skikkelig uthvilt klokken 7 (halleluja for tidsforskjeller den rette veien) til sol som sniker seg inn sammen med bråkete lyder fra den allerede pulserende byen som venter på oss.

Sammen med den franske manikyren min, noe jeg aldri har prøvd før da mitt eneste forhold til negler så langt har vært å prøve å gjemme de,

og hun her

førte veldig fort til at jeg hadde den beste dagen i kanskje den kuleste byen jeg har vært i.

Vi begynte dagen med å spasere fra soho til central park, noe som fort førte oss til Jimmy Choo på upper east side og starten på antrekket mitt som brud.

Yay

Kjempedyre selvsagt. Totalt verdt det. For jeg var Carrie Bradshaw den dagen. Og jeg prøvde prinsesseskoen og det var meant to be. Da kan man ikke holde igjen.

Senere den dagen hadde vi bord på Catch, definitivt overhypet se-og-bli-sett restaurant i meatpacking district. Overraskende nok var maten helt fantastisk pluss vi såg Cuba Gooding jr. der mellom alle de høye jentene i trange kjoler som satt på utstilling søkende etter rike menn og kjendiser.

For å oppsummere det lille inntrykket mitt av usa må jeg si jeg er kjempepositivt overrasket. Jeg har sjelden følt meg mer avslappet, mindre dømt, mindre -sånn generelt, mindre skamfull over å skryte, stolt av meg selv og søstrene mine. Skikkelig fint var det. Definitivt noe jeg vil oppleve igjen. Bare litt lengre neste gang.

Fikk jo bare tid til én toalettselfie jo.

Og ikke en særlig bra en.

Men for nå er det veldig godt å være tilbake i min forlovedes trygge sterke armer. Og middag på Bien med mine fine svigerforeldre venter i kveld.

GOD LØRDAG!

I PROPOSE TO THEE

by Viktoria on 23/03/2015 in The life, Wedding • 0 Comments

I dag har det vært en dame fra Os og Fusa posten her. En varm person med ferske boller og genuin interesse for meg og hva jeg har å si. Hva er ikke å bli glad for? Ydmyk.

Hun har sett så nærme på meg.

Noe jeg liker. For vi er mye mer interessante jo nærmere vi kommer.

Takk for at besøket. Håper det hele gav mening.

Nå har vi kommet så langt at vi drar fra Durban og mot Cape Town. Alene forlater vi familien vår etter en følelsesladet curry-kveld med venner og vin på verandaen. Jeg vet ikke hvor vi skal. Han andre har tydeligvis planer.

Vi ankommer Ezard House i Camps Bay området i 11-tiden på formiddagen og blir møtt med fantastisk service, velkomstjuice og en tur rundt huset. Det har 11 rom. Og det virker som om vi bor der alene. Dette var før vi møtte swingers-paret fra Canada. Mer om det senere.

Når vi har fått rommet vårt og sendt med butleren en bestilling om champagne ned til rommet, løper jeg rundt av glede, det er et så nydelig rom!

Sauna, walk-in closet, superduperkingsize-bed, stue med utsikt, egen veranda og divan (!) er noen av tingene som får meg til å smile så bredt som overhode mulig. Dobbelt. Tenk hvor lykkelig jeg skulle bli de neste minuttene.

Stakkars. På dette tidspunktet tror jeg han er så sprekkeklar og nervøs at han skjelver -jeg merker ingenting og er fullt opptatt med meg selv og det fine rommet mitt. Vårt!

Vegard trenger meg på verandaen. Jeg, alltid lykkelig for å drikke champagne før 12 på andre sitt initiativ, gleder meg over at han andre også slår seg litt løs og er litt rampete på tur. Bra dokumentasjon, sier han. Takk for det kjære.

Selvsagt sa jeg ja. Se på den ringen.

Bra var det, for det er ikke høyt nok fra verandaen og ned om du skulle sagt nei. Også fniser vi oss, basically, gjennom resten av dagen.

Han andre emosjonelt utslitt og egentlig klar for å kubbe, jeg sov jo på flyet og ante ingenting og er egentlig klar for å feire. Vi drar på sushibar og sovner som stein kl 22.00 begge to.

15-03-15