Category: Uncategorized

FOR en dag. 

Jeg fant fort frem til studio der vi skulle øve på koreografi, det var rett ved King’s Cross.

Jævla mye å huske der. For et nummer. 

Fire lettere nervøse modeller drar fra studio etter 2,5 timer med terping og rett ned på frisøsalongen.

Her ventes det, blekes og farges det. Så må det farges litt mer. Glad jeg har med bok. For i denne lille frisørsalongen er det smekkfullt med folk. Modeller som sutter på søtsaker og nikker ja til mat og te (hvem visste at man skulle bli så sliten av å sitte?), franske frisører, danske frisører, italienske frisører, våre frisører og en hel haug med malplasserte fotografer som dokumenterer det hele.

Jeg tror ikke hjertet mitt kunne gått noe fortere om jeg stod på kanten av et fly, klar til å hoppe.

Så skal Brett, den fabulouse, klippe meg. Han har ikke sett på meg hele dagen og klokken nærmer seg 20.00. De har egne spesialister til å farge og vaske og den slags.

Jeg ser øynene hans sperre seg opp, kjeven strammer seg og leppene snurpes. Så kommer jeg på at rett før jeg ble overtalt til å gjøre showet (de sa ja til å gi meg mer penger for det) tok jeg meg en aldri så liten undercut for å lette på mitt tykke utvoksende hår.

“Who cut your hair?”

“Ehm.. a person in norway?”

“Richard!!”

Hjertet begynner å dunke så hardt jeg er redd de skal se det gjennom kappen. Brett vrir seg i noe som ser ut som smerter på gulvet, imens Richard (sjefen og han jeg mailer og prater med) prøver å finne en løsning. Den varmen jeg føler i kinnene og nedover brystet nå er ubeskrivelig. 

Jeg. har. gjort. noe. feil. Klarte jeg ikke å stille opp som de forlot meg engang??

 Tanken slår meg. Men erstattes fort med irritasjon. Jeg har lest krim hele dagen med en sterk kvinnelig figur og jeg tenker Ikke faen om du skal komme her å få meg til føle meg så dårlig. Ikke når jeg har ofret så mye for å gjøre dette. Varmen er der, men hjerteslagene avtar.

“I did it before I knew I was coming. I totally forgot. I’m sorry”

Jeg vender snuten ned i boka igjen og nikker ja til en kopp te.

Håret fikset han fint uten problem.

“No problem, darling.”

Turte ikke ta noen bilder i dag heller. Men se hvor koselig jeg bor

Bor foreløpig i stuen, de leier ut rommet mitt til en annen for natten. De har lukket døren og hengt opp et forheng så jeg får fred. Fått en kopp te som heter Tranquility også. Også lukter det røkelse og duftlys over alt.

Etter den indre krigen jeg har vært igjennom i dag, kunne jeg ikke hatt det bedre nå. Enn på sofaen til Londons koseligste svenske par.

Rett før jeg dro fra salongen btw, iført egne klær..

(som dette bildet illustrerer perfekt. må komme meg på det kurset)

sier Richard at han vil snakke med meg om klærne jeg lager. 

“Sam showed me some of your stuff, it’s reeeeally good. We should do something together?”

Nok følelser på display for én dag tenker jeg når jeg ser på han.

“Sure.”

Overlevd turen og første natten i London. Sov på hotell med den lille i natt, hun reiser i dag.

Dette er problemet med å være ung kvinne alene på tur btw..

Så. Jeg har rustet meg best mulig for en smertefri tur, med Enya på øret og nykjøpt krimbok for å unngå øyenkontakt med folk og få tiden til å gå. Får ikke fem minutters stillhet før jeg ser to stk viftende armer med bart som mimer “ER . DET . LEDIG . HER”. “Ja. Det er jo det” svarer jeg og tar ut den ene proppen. Smiler. De setter seg ned. Rett over meg. Dette var et alenebord, et veldig lite et. Og det var andre ledige bord. De ville tydeligvis bare ha dette. To stk øldrikkende, pizza og calzone -spisende menn. Faen. Må spare strøm på mobilen, vet jo ikke hvor jeg skal når jeg lander. Imens jeg legger proppene nedi vesken kommer jeg på at jeg kunne beholdt de i ørene for syns skyld. For sent. Blir for dumt å ta de opp igjen nå. 

Tlf til han ene ringer, først nå merker jeg at de er skikkelige erkebergensere. Noe trøbbel på jobb. Lasting og shipping. Han sitter der, en halv meter ifra meg og skriker så calzonebitene flyr. Han følte tydeligvis veldig sterkt for denne lasten.

De går og jeg flyr, lander og dumper ned på restaurant/café med hun lille. Det er så godt å se henne at vi bare ler. Vi deler mat. Pizza og sjokoladefat til dessert. Ølen drikker jeg bare to slurker av, jeg har det så godt.

Nå er jeg fit for fight.

Kameraet klarer ikke få wifi på dette dritthotellet. Så blir mobilbilder.

Våknet tidlig i dag med en følelse av at jeg må få masse gjort før jeg drar. Jeg får jo ikke gjort noenting på en hel uke. Så kommer jeg på at jeg faktisk skal jobbe en hel uke, og slår det hele fra meg. 

Må le av meg selv. Leste en artikkel om “flinke piker” i går før jeg duppet av. Vinklet slik at vi må slutte å gjøre oss selv til offer, og heller se det for hva det egentlig er. Eller kan være. Pliktoppfyllende, ambisiøse og samvittighetsfulle kvinner. Vi vil så mye, og vi vil det så inderlig at vi blir syke av det. 

Som en av de som har følt på dette presset og til tider vært syk på grunn av det, vil jeg tenke meg om igjen om hva jeg legger i flink-pike stempelet mitt. Ikke er jeg noe offer, og til rett tid i livet ser jeg jo at det ikke er grenser for hva jeg faktisk kan få til med slike forventninger til meg selv. At man holder seg selv til en høy standard er vel noe man heller skal være stolt av.

Og med hånd på hjertet kan jeg si at jeg nå utfordrer alle mine usikkerheter og angster jeg har i livet. Og dét er ganske fantastisk.

Også er jeg ganske glad jeg ikke prøver å være perfekt i alt i livet, i frykt for å ende opp som mine helter i enda en av mine guilty pleasures, Real housewives of Beverly Hills

OMG så gøy det er. Jeg skjemmes ikke engang. Elsker at de er så latterlige. Men de er mennesker 

de også. 

Så nå skal jeg dra. Med god samvittighet for at jeg ikke har stresset eller sagt dumme ting til meg selv over denne jobben. Av og til må man være smartere enn sitt eget hode. Hodet mitt prøver alltid å lure meg til å tro at jeg er verre i ting enn jeg er. De ville jo ha meg. Akkurat sånn jeg er.

Fikk endelig svar fra Richard der han forklarer at jeg skal bo hos en på teamet deres, en dame heldigvis, og at jeg har eget rom. Dét var gode nyheter. Kjenner med ett at hun sikkert er kjempe koselig og at vi kommer til å bli bestiser.

I ren lettelse av nyheten tok gikk vi oss en tur i solen. På vinmonopolet. Neida, vi gikk tur også. Etter vinmonopolet. Bevis

Neida. Dette beviser ingenting. Men dette gjør

Nydelige Solstrand og Moldegården. Når det er fint vær er Os en skikkelig fin plass. Når man gidder å reise dit. Det må jeg huske på.

Bortsett fra det har jeg sydd i dag, på én jakke som er bestilt, og en ny en til meg selv. Er så raskt å sy til seg selv for da kan man droppe knapper, finishings og slike ting og bare fly av gårde, råkant over hele. Har fryktelig liten tålmodighet. For eksempel nå når jeg tok et bilde selv som ble for nærme og må få mamma til å overta, verdens mest intuitive fotograf (takk for at du gidder forresten -elsker deg), da blir utviklingen fort sånn

Se det blikket. Ikke ser vi noe av jakken heller. For et team. Gøy med egen label hvertfall. 

Den ble designet i tåka etter blindtarmen sprakk og ble fjernet i vår. Timing. Ikke kom de tidsnok til avgangsshowet heller. Men eier ca. tusen i dag.

Men for å gå over på noe annet som er bra. Vi var jo på vinmonopolet. Så i dag feirer vi livet og solfylte dager med bobler og yndlingsbuksa (hvem sier man ikke kan gå med joggebukse og drikke champagne) Skål.

I dag er jeg litt nervøs. Reiser tilbake til London i morgen for å gjøre en jobb med de samme jeg gjorde photoshoot med i sommer, disse her http://www.sacohair.com/

Det er skummelt i seg selv (for meg hvertfall) å gjøre modelljobber, men det som plager meg nå er at jeg ikke vet hvor jeg skal bo. De skulle fikse accomodation som han sa, og det slår meg nå at det kan jo være hva som helst? Nå prøver jeg å være lite fisefin og minst mulig from Norway, richest country in the fucking world you know, men jeg bor da vel ikke på noe dodgy hostell i et skittent område heller. Kan jeg det?

I angst for å havne på sofaen hos noen (det er faktisk kanskje bedre enn hostell med delt bad) prepper jeg meg selv til turen som jeg best kan. Greit å se over varene før jeg står der i trusa mellom tyve queens og et par granskende damer for å unngå noen ubehagelige overraskelser.

Jeg pleier alltid å skille mellom ønsket mitt om å være helt spotless perfekt og det å gå drastisk til verks for å faktisk prøve å bli det. Det er jo mye man kunne gjort (trent regelmessig, gått på spa, tatt extentions i håret, falske vipper, solarium osv.) for å komme nærmere det flertallet i vesten anser som mer eller mindre perfekt. Eller malen. Men jeg gjør det jo ikke. Ikke liker jeg den looken heller og liker å være litt kjerring mot strømmen. 

Det jeg elsker å fokusere på er de små skjulte tingene. De tingene folk ikke nødvendigvis ser med første øyekast (så det virker som jeg er sånn kul og ikke bryr meg om overfladiske ting og sånn, jeg går jo ikke med sååå mye sminke), men så legger de merke til det og bare “å herregud, så pene ….. du har da” og jeg bare “åh, herregud, de gamle greiene her? herregud, ikke sett de på flere uker..!”. 

Ikke at jeg alltid har velstelt alt, bare når det teller, men du skjønner greia. De tingene man gjør før man reiser til syden kanskje og alt er ute til spott og spe. Eller i begynnelsen av et nytt forhold.

Så nå har det blitt skrubbet, filt, drillet, klippet, moisturized, høvlet, sparklet og sminket, for at jeg, effortlessly, ser så perfekt ut som jeg kan være til jobben.

Eneste som var dumt var at man ikke fant noe oppi her for å fikse angsten. Men da får man bare eige den.

I dag har jeg hatt veldig masse tanker i hodet. Idéer om alt jeg har lyst å gjøre! Nå! I dag!

Også blir jeg fort litt stresset og innser i løpet av dagen at jeg ikke får gjort så mye. Hvertfall føles det sånn. 

På min never-ending-list-of-shit-to-do-or-the-world-will-stop-functioning. Fact!

 Kanskje jeg får gjort masse, og er flink til og med. Men det er vanskelig å få med seg når man bare tenker på det man ikke får gjort. 

Ikke vet jeg. Jeg vet bare at slike dager våkner jeg alltid med masse energi og pågangsmot. Noe som er fint. Men denne energien går begge veier hos meg. For jeg har så kort lunte. 

Jeg har jo så mye jeg vil gjøre! Og når jeg har brukt én time på noe for så å møte på en gretten symaskin som slår seg vrang slik at jeg må rette det opp og gjøre det hele om igjen.. Jeg kan faktisk ikke beskrive med ord hva som skjer inni meg da. Jeg blir så sint. 

I de øyeblikkene lurer jeg på om jeg som toåring gikk inn i trassalderens labyrint av følelser og aldri kom meg ut igjen. Det er et under at jeg aldri har kastet den symaskina ut vinduet. Eller verre. Og stakkars mamma (alltid den timingen) ringer selvsagt midt oppi suppa for å spørre om noe. Er så vidt jeg klarer å ende ordene mine i et sånt tonefall som går opp på slutten imens jeg forklarer at nei, det gjør jeg ikke, og jeg gleder meg til å se deg også. Noe jeg faktisk gjør. 

Skal bare slukke en brann her først. 

Faen så hissig den er.

Så sint.

Og så tenker jeg at herregud, det dér hjelper jo ikke. En symaskin forstår jo ikke om du kjefter.

Skal hvertfall ikke ha på meg at jeg er langsint. Og i kveld er det Ungkarskvinnen. Også fikk jeg jo gjort en del. Faktisk.

Siden han andre er ute på jobb så lenge om gangen er jeg mye hos mine foreldre i disse periodene, da jeg ikke liker å være for lenge alene. Med den lille som droppet ut av skolen (I know -trist sak) og foreldre som enten jobber turnus eller ofte har hjemmekontor, er det ikke ofte jeg våkner halv syv til at alle tre er på vei ut døra. Det ble veldig fort stille. I et veldig stort hus. Veldig langt ute på landet. Merker jeg er litt husredd og merker effekten av alle de skrekkfilmene. Får meg til å hoppe når jeg hører bossbilen og må himle med øynene til meg selv i speilet. Herregud, skjerp deg.

Men så ser jeg bort fra de skumle speilene og ut vinduet. Plutselig gleder jeg meg til jul.

Tenk å ha så fin, dog kornete, utsikt å våkne til hver dag. 

Siden jeg og kameraet mitt er bestevenner og han alltid vet hva jeg vil, og vice versa, ble jeg ekstremt fort en kløpper på å ta bilder i mørket. Sånn som disse bildene av hun her i ny kåpe. Som jeg sydde, la oss si ferdig(ish), i går kveld. Det beste med å ha en utdanning er at du vet mer om noe enn andre.

Perfekt.

Nå har jeg hatt en sånn deilig helg. Kjenner på hvor deilig det kan være å nyte en søndag når man vet man slipper å møte en ny uke utslitt. Jeg har alltid hatet søndags-kvelder. Ikke i dag. Ikke når jeg vet jeg kan våkne i morgen og gjøre det jeg liker. Det jeg kan. Det jeg vil.

Jeg er så takknemlig for at jeg slipper en hverdag der jeg føler meg dum og utilstrekkelig. At jeg slipper å møte enda en uke med klump i halsen og desperate stemmer i hodet som spør meg hvorfor jeg fortsatt gjør dette mot meg selv. At jeg slipper å gå et sted hvor jeg ikke føler meg hjemme eller trygg. At jeg slipper å late som jeg har kontroll når angsten tar overhånd og man bare skulle ønske man kunne forsvinne. At jeg slipper å høre at jeg ikke er noen når jeg vet det så altfor godt selv.

I dag tar jeg litt tid, imens hun lille lager kakao med ekstra sjokolade i bunnen, til å være takknemlig for at jeg er ferdig med moteskolen. Og takker meg selv, og et par andre, for at jeg kom meg gjennom noe som var så feil for meg. Nå begynner det endelig å føles rett.

På vei ut døren og temmelig fornøyd med at flodhesten er litt mindre i dag. Har skikkelig date planlagt med fine Kristine hvor vi sikkert toucher innom hele følelsesregisteret. Vi begynner med å kjøpe stoff (kokain og sånn, er jo lørdag ) på Stoff og Stil, fortsetter hjemme hos henne med vin, mat og kanskje en aldri så liten klassiker på slutten. Titanic, Gatsby -hvem vet..! Deilig blir det i alle fall!

Har for øvrig på meg egendesignet skjørt i rein PVC. Mamma luftet det i en uke. Jeg liker lukten.

Får nesten hetetokter av å ta på meg denne genseren. Men nå var det gjort.

Speaking of styling.. I dag, siden vi skulle innom butikken på vei til landet der mine foreldre bor, tok jeg på meg en orange leppestift som jeg elsker og synes er super-fresh. Blåser skikkelig deilig ute og man kjenner høsten er her. Hva er vel ikke mer lekent og perfekt enn orange tilbehør liksom?

På butikken treffer jeg på noen jeg kjenner, og hun ER så naturlig i hud og sminke som det går ann å være. Glødende og frisk. Så mye skulle det til for å vippe meg av pinnen i dag. Hvorfor er du ikke mer som henne?

Nå skal det sies at jeg har en sånn dag.. En sånn flodhest-dag. Når du føler at du har lagt på deg 20kg i løpet av natten og ingenting kan få deg til å føle deg bra. Uansett. Jeg anser meg selv som en relativt smart person og vet at dette ikke går ann. Rent fysisk. Så jeg gjør som vanlig: ignorerer flodhest-følelsen. Prøver til og med å irritere den litt. Litt som en “fuck you!” i trynet på flodhesten prøver jeg å gjøre noe på tross av den. Som for eksempel å ta på meg skinny-jeans eller en sterk farge (dette er ting som vanligvis funker best de dagene man er på topp).
Du trodde du kunne komme her du din flodhest-følelse, komme her og få meg til å føle meg så liten og såå stor på samme tid??
Og så vet jeg jo inni meg at No way! at en flodhest hadde kommet inn i disse skinny-jeansene uansett.
Jeg har hatt det fokuset så lenge for å overleve, det å utfordre og tråkke på flodhestene (les:utfordringene) i mitt liv at jeg har glemt hvorfor. Akkurat der jeg er i livet mitt nå, trenger jeg faktisk ikke å gå til krig.

Så. Nok kulhet for i dag. Når jeg kom hjem klinte jeg vekk leppestiften og tok på meg noe mykt og deilig og satte håret vekk. Leser over mine egne stylig-tips og tenker at det enkle av og til er det beste.

I dag tidlig på god vei til å fyke ut døra oppstår noe som skjer med jevne mellomrom. Tomt for foundation. Arrrrggghhh!!! 

Nå er jeg selverklært foundation-misbruker, og har etter mange år med prøving og feiling og dårlig samvittighet (man skal jo helst være naturlig), slått meg til ro med det.

Ikke bare tyr jeg lett til rødming og blir ekstremt lett flau, jeg har også Rosacea. Så til de som trodde dette var min hud, den ligger igjen på en privatklinikk på Youngstorget, svidd av av en spesialist for mange tusen kroner. Ble kvitt noen problemer – fikk noen nye. Man gir og tar, helt greit! Man blir jo desperat etter noen år. Husker spesielt i Ayia Napa, 18 år, når en engelskmann sjekket meg opp ved å spørre meg om jeg visste hvem Rudolf var, for jeg var også rød på nesen.. Jah.. Trodde seriøst man fikk fri-pass i syden der alle er solbrent??

Uansett – uten skam, dårlig samvittighet for at jeg “jukser” eller er for forfengelig, nå skal jeg avgårde for å kjøpe mer. 

Lenge leve ting som kan fikses så lett !

Se det sexy kameraet! Dette skal få gjennomgå. Har allerede et litt anstrengt forhold til det da jeg, overbevist om at AUTO funksjonen ville ta nydelige bilder av meg, gir kameraet til mamma og hun begynner å knipse. Vi skjønner fort at så enkelt er det ikke, og sa ikke hun bak kassen noe om et kurs..? Jeg prøver selvsagt å si at det er hun som gjør noe feil og tydeligvis ikke er vant til å ta bilder. Hun at hun gjør bare det samme hele tiden. Kameraet er tydeligvis schizofrent og skjønner ingenting. Laderen er for øvrig blitt med han andre offshore. 

Med et kapittel avsluttet og i et nytt forsøk på indre ro melder jeg meg på en yoga-time i Bergen sammen med samboeren min. Som nyutdannet motedesigner, som hittil i år har tjent flaue 3500 kr (og mesteparten av dét på et modelloppdrag), kjenner jeg behovet for å stenge ute stemmene som overbeviser om nederlag, tvil og mindreverdighetskomplekser. Fornuften forteller meg at slik er det å være nyutdannet, og at jeg som alle andre må ta tiden til hjelp. Alikevel er det noe som skuffer. Skikkelig. Et håp om at jeg skulle være spesiell. At universet skylder meg litt medvind. Som mange i dag lever også jeg i en verden som jager etter noe som er i fremtiden og lover at alt blir bedre. 

At ting skal ordne seg! 

Og som vanlig er det vanskelig å ikke kjenne på skuffelsen når man runder hjørnet og innser at ikke bare forsatt føler man seg som seg selv. Man ser ut som seg selv og sier de samme tingene til seg selv. Så -vi prøver noe nytt! Yoga skal være bra. 

Timen er keitete og til tider ubehagelig og overraskende svett (deler av den gjennomsyret av panikkangst for min del), men fin. Men det jeg biter meg merke i og tar med meg hjem den kvelden er de siste to minuttene av timen. Vi sitter på matten lettere forvirret, men rolige, røde i kinnene og hører på den behagelige stemmen til instruktøren. Hun sier noe jeg sjelden hører og som gjør meg varm og rørt. “Da kan dere takke dere selv for at dere kom hit i dag. Nå har dere gjort noe godt for kroppene deres. Husk at kroppen din er perfekt akkurat i dag med sine vondter og begrensninger. Om vi sees igjen eller ikke, Namasté.”

Ingen løfter om en bedre dag, uke eller år. Bare et øyeblikks takknemlighet for i dag. 

Dét vil jeg lære meg.