Category: Uncategorized

Jeg har alltid vært hjemme-kjær. Som barn og tenåring, da alle hadde hobbyer og aktiviteter etter skolen, skjønte jeg aldri hvorfor folk utsatte det beste med en dag ute -å komme hjem. Er en slik person som gjerne vil ha en dag inne etter jeg har hatt en dag ute. En pause fra verden kanskje.

At jeg tror jeg er synsk og kan lese andres tanker de måtte ha om meg, dét vet jeg. Navnet er Madam Vix og hun vet alt. Hun gjør at jeg blir mer sliten av sosialt samvær. Og spesielt sosialt samvær der jeg må prestere noe og det forventes en viss kvalitet på arbeidet jeg gjør, da er hun nådeløs. Hun synes jeg er en ordentlig slabbedask og gjør en skikkelig møkkajobb. En real bitch, når jeg tenker meg om. Og til færre mennesker det er rundt meg, til mindre har hun her å gjøre. Derfor er jeg veldig takknemlig for at jeg kan drive med det jeg gjør, der jeg gjør det. Hjemme.

Da kan jeg deale med mine egne forventninger, og ikke alle disse imaginære.

Men uansett hvor mye drama Vix lager oppi hodet mitt, kommer jeg ikke vekk fra tanken om at det er noe ved meg som gjør at folk tror jeg tåler mye mer enn jeg gjør. 

Kanskje det er fordi jeg alltid sier ja og nikker med stor iver når du spør meg om jeg kan ta på meg en oppgave. Gjøre litt ekstra. Ofre litt mer. Kanskje fordi jeg er en skuespiller. En god skuespiller som er så redd for å bli avslørt, for hva enn hun tror hun må skjule, at hun overspiller selvsikker og imøtekommende hyggelig.

Noe jeg tror mange av oss gjør.

Kanskje fordi jeg, som så mange andre, har litt mer følelser utenpå fordi jeg velger å uttrykke meg kreativt gjennom hvordan jeg ser ut.

Jeg opplever også at folk tror eller føler de kan være ærligere med meg om utseendet mitt enn til visse andre mennesker. Og dette er veldig rart, fascinerende egentlig, fordi man påpeker som oftest ikke negative ting når man møter folk, for første gang eller bare igjen, gjør man? 

Man prøver som regel å finne noe positivt. 

Jeg føler derimot at enkelte føler at de ikke trenger det med meg. Så poenget mitt i dag er at du ikke vet hvem noen er. Trå forsiktig. 

Har du ikke noe pent å si, spør deg selv to ganger om det gagner noen at du sier det. 

Og er du så lite sosial intelligent at du ikke forstår bedre og fortsatt bare må fortelle meg hvor spesiell og rar, typisk, syk eller lite attraktiv etter din smak jeg ser ut, tro meg når jeg sier at jeg faker den latteren. Så serverer jeg deg en løgn om at jeg ikke tar meg nær av slike kommentarer og at alle selvsagt har rett på egen smak, og at vi må tåle å være ærlige! Og ender det hele med flere løgner, som at vi bare må finne på noe en dag. Nå er det altfor lenge siden. Vi har det alltid så gøy sammen.

Stakkars deg. 

For sånne som deg, de vil ikke folk være med.

I dag har jeg ikke noe særlig å si. Jeg gruer og gleder meg til volvat-timen som er bestilt i morgen. Hudlege. Igjen. Jeg gleder meg fordi det kan bety at jeg kan få medisiner som hadde gjort livet mitt til en eneste stor solskinnshistorie og meg lykkeligere enn jeg har vært de siste 9 årene. Også gruer jeg meg fordi det er en mulighet for at hun ikke tar meg på alvor og sender meg hjem med råd som “kanskje det er enkelte mat-typer du kan kutte ut?” 

eller “jeg synes du skal begynne å gå til psykolog igjen, gav du virkelig den kognitive terapien en sjanse?” eller, og kanskje verst av alle, “nå er det sånn at rødming er en del av mennesket og noe man bare må lære seg å leve med.”

Så i dag holder jeg meg inne foran symaskinen. Før jeg vet hva dommen blir vil jeg ikke se noen.

God natt Oscar de la Renta. Takk for magien!

Nå er ikke dette en matblogg på noen som helst måte. Men minnene og disse bildene bærer for mye kjærlighet og nytelse til at jeg klarer å holde dem for meg selv. 

Matblogging kan de som har peiling ta seg av. Mener at om man velger å uttale seg om mat i dagens samfunn skal man ha en utannelse i temaet. Vi er flokkdyr, og du vet aldri hvem som ender opp med å følge deg.

Derfor kommer jeg aldri til å skrive om hva eller hvor mye, hvor ofte eller hvordan jeg spiser. Alt jeg vil si er at mat betyr mye for meg. På godt og til tider veldig vondt.

Jeg elsker nå å lage mat, hvertfall når jeg får besøk. Og jeg elsker å spise mat. Og til mer jeg ikke tenker på mat og bekymrer meg over vekt og og stresser, tillater meg alt jeg vil ha, til bedre føler jeg meg. Skal ikke være noe skam i mat. Vi har laget disse problemene selv. Og det er så trist.

Gi faen og spis maten din. Nyt den. Det er tiltrekkende! Har du lyst skal du gi deg selv lov. 

Ér noe i det. Jeg lover deg.

Jeg spiser hva som helst tror jeg som er pakket inn i brød. Sikker vinner.

Vi spiste faktisk østers på gaten bokstavelig talt til frokost. Og det var ferske østers! Litt forskjellig opplevelse av det i gruppa, jeg syntes det var nydelig. Helt til hun forklarte at vi tygger to-tre ganger for å ta livet av den før vi svelger. Tror jeg tygget såpass.. oh, dear.

De her to sammen..sukk..

Dette måtte bare bli med. Fordi det er en kanadisk gris. Noe jeg hvertfall setter pris på.

Sitter å drikker min andre kopp med te for dagen og prøver å rydde opp i dropboxen min. Når ble alt synkronisert? Man kan jo ikke ta et bilde med mobilen før det blir sendt til fem ulike andre steder og facebook lager en video for deg med soundtrack til. Blir gal. Det er derfor jeg ikke er så overbevist om denne teknologien. Tror det er en flop. Den velger alltid de verste tidspunktene til å klikke, rett før punchlinen eller katten …… på seg selv før han faller av doskålen. Og finner jeg noe interessant (en reportasje eller video) kan du banne på jeg trenger en ny konto og enda et nytt passord å huske før jeg får sett den. Jeg blir så sint på tenologien. Er så sykt avhengig av den. 

Var den siste i klassen, 12 år, før jeg fikk min første mobil. Av den enkle grunn at jeg ikke ville ha en tidligere. Venninnen min hadde en kloss av en mobil, BOSCH, som funket fint for oss begge til å sende tekstmeldinger til han vi begge var forelsket i.

Feilen ligger i at vi stoler for mye på den. Denne forlokkende teknologien. Jeg har blitt arrogant og jeg skammer meg hver gang jeg får et raserianfall på grunn av den. 

For eksempel jeg

sjekker ikke adressen til hotellet jeg skal bo på -har det jo på mail. 

Skriver ikke ned referansekoden til flyet -mail.

Bruker for lang tid på å laste ned noe -dagen ødelagt og starten på psykisk meltdown som har bygget seg opp i det siste.

Backer ikke opp 3 års arbeid -det ligger jo på Mac’en.

Har sølt noe på tastaturet og Q’en funker ikke -HVOR OFTE TRENGER JEG DEN Q’EN?!!

Lærer meg ikke et eneste telefonnummer -er batteriet dødt er facebook omtrent det eneste som kan redde meg.

Hva er klokken? -ingen anelse, siden jeg var 12 har jeg hatt det på mobilen.

Første jeg gjør når jeg kommer på restaurant -legger mobilen (bakteriebombe ! ) på bordet ved siden av gaffelen min, blir irritert når folk tekster eller ringer midt i middagen. Har de ikke sjekket facebook-statusen min og vet jeg er på romantisk date med gubben og vil gjerne nyte den uforstyrret?!

Dette er bare noen av de tingene teknologi bidrar til som gjør at jeg faktisk ikke bare blir litt dummere og latere for hver dag som går, men også bidrar til unødvendig stress, håravfall, trøstespising og i verste fall en litt tidligere død. 

Indianerene kunne se på solen og vite hva klokken var. Føle regnet komme. Jeg blir sint om yr.no har skrevet feil, og det ikke ble sol og 25 grader i Bergen alikevel (når er det dét?). 

Nei.. jeg vil prøve å være litt mer uavhengig, tenke mer selv. Og klarer jeg ikke dét vet jeg jo alltid at det er massevis av idioter, eller så tror de jeg er det, på facebook som kan fortelle meg hvordan været er i dag. Akkurat der jeg er.

Hadde tenkt å skrive noen tanker om gårdsdagen før jeg la meg, men var rett og slett for full. Snakk om avslutte ferien med en smell. En god smell.

Klarte faktisk ikke å smile. 3 timer søvn. Kjenner jeg ikke er 18 år lenger.

Med champagne til frokost, drink på hotellrommet før middag og når det hele ender opp på champagnebord på Moulin Rouge, regner man jo med at det ender slik det gjør.

Men herregud så gøy det var. Moulin Rouge var som forventet. Totalt kommersielt, usjarmerende musikk, mangel på rød tråd og sjel, dog med et og et halvt fantastiske nummer som gjorde at jeg gispet / kom /holdt pusten / døde litt. 

Og vi var alle fire enige gjennom champagnerusen at det var masse bra pupper der. 

Var så redd feministen i meg skulle blomstre for fullt der jeg satt. Ble litt sånn for to år siden da jeg og han andre var i Paris på le Crazy Horse. Forventet litt for mye, elsker jo burlesque, også koker det hele ned til en teipbit over tissen og altfor mange fulle gamle menn på setene bak oss som hoier og skriker noe på et annet språk jeg bare kan tenke meg til hva betydde. Da kokte det inni hodet mitt. Og godt bedugget kjæreste med kort hår og feministiske holdninger i Paris på tur som han andre har spandert. Ikke mitt sexyeste øyeblikk.

Mest irriterende er det jo at jeg irriterte meg. Ikke vet jeg, men det det var også en liten stygging inni meg som syntes de damene var litt for perfekte også, han kan ha hatt litt med saken å gjøre. 

Low, Viktoria. Flaut. 

Man kommer jo slike steder for å feire kvinnekroppen. En hyllest til noe vakkert og fantastisk som vi alle elsker -kroppen som gir oss liv. Når ble vi så selvsentrerte at vi ikke klarer å glede oss over noen andre som er flotte uten å kjenne stikket av sjalusi og usikkerhet med én gang? At andre menn beundrer åpenlyst er jo bare toppen av kransekaka. Det har sjelden noe med de å gjøre finner jeg skal jeg være helt ærlig med meg selv. Mest av alt skulle jeg bare ønske det var jeg som stod på scenen og såg så bra ut. Elsket av mange. Hatet av resten.

Man kommer jo ikke slike steder for å sammenligne og føle seg dårlig. Men jeg trodde jeg hadde en liten buffer da jeg tenkte de var dansere. Burlesque-dansere til og med, de har jo ofte litt ekstra rundt hoftene. Det er heldigvis ikke modeller man må hanskes med! Visst faen såg de ut som modeller også.

Men dét skjedde ikke denne gangen. Jeg følte meg bra og var bare underholdt. Om jeg har vokst og lært meg å heve meg over slike tanker og trivielle tragiske spekulasjoner om hvem som er finest eller tynnest, har best utsråling og personlighet, eller denne gjengen med damer bare var styggere får vi aldri vite. Jeg velger å tro førstnevnte.

Må bare ta med han her. Han var så flott. Kan man bli franskere?

Rolig morgen på hotellrommet. Typisk meg, kjerring som jeg er, vekker stakkars Vegard når jeg tror jeg begynner å bli klar. Ender jo med at han ikke bare får god tid til å gjøre seg klar, men også får tid til en høneblund før vi haster ut døra. Rart det der, hvor stresset jeg kan bli for å dra ut å kose meg.

Koselig hotell, da. Også var er de ikke innpåslitne her heller. Hater å få hjelp. Voksen kvinne for faen. KLARER SELV.

Der var jeg klar for å tulle og tøyse i Paris.

Finner fort et innbydende sted nær sacre coeur der de selger makroner. Jeg har aldri likt makroner, men gir etter når jeg tenker tilbake på møtet mitt med de. Shabby bakeri gatelangs. 

På vei ut døren for å spise mer god mat og drikke mer god vin! Halleluja, er jo alt vi gjør. 

Vært på en guidet tur i dag med en herlig amerikaner. Den handlet om fransk mat. Og jeg trengte ikke å late som noe, hun sa akkurat nok. Fun-facts imens vi handlet på de flotteste spesialbutikkene, fra sexy østers til slimete escargots og illeluktende oster. For så å spise det over litt mer fun facts. Elsket ALT. Intet mindre.

Sjokolade. Seff.

Og en selfie før vi må gå. Skål.

Hadde så mye forventninger til denne dagen. Fikk sydd opp kroppen og gjort klar alle delene på den siste jakken og bestemte meg for å lage et nytt skjørt i et stoff jeg har klødd i fingrene etter å klippe i en god stund nå.

Slet litt hele veien, men var bestemt på at det kom til å bli kjempefint. Ser mot slutten at det der.. det kommer aldri til å bli et pent skjørt.

Stoffet er for tungt til å ha legg, det drar seg i overlocken, det er for stretchy for mønsteret og glidelåsen bulker og skaper seg. (Ikke at jeg tok vlieselin i den som man skal gjøre. Har ikke tid til alt -reiser jo snart!)

Da jeg hadde klippet opp det nesten-ferdige skjørtet i rent raseri, og prøver å lage en genser av restene, gir jeg opp. Kjenner fokuset has left the building for en stund siden, og ingenting godt kan komme ut av at jeg fortsetter nå. Det stoffet der har vært igjennom nok for en dag.

Dessuten er du bedre enn dette, Viktoria. Sitte på gulvet og skrape sammen rester desperat etter hva, en dårlig sydd topp du kan strutte rundt i Paris i?

Skjerp deg.

Går i dusjen og ser at det skjørtet kombinert med vannet har gitt meg utslett.

Nei, men for faen da..

Heldigvis har jeg nok av klær jeg kan ta med meg tenker jeg, og roer meg kraftig ned. Pakk heller kofferten din. Dessuten kommer andre “kunde” for å hente jakken sin i dag. Og det er gøy!

Sitter å syr, motivasjonen føyk nettopp i taket da jeg finner ut at vi skal på spontan-partur til Paris i helgen (!)

Jeg får sett og kjøpt stoffer, her gjelder det å tenke tynt i en tykk koffert. Sett vakre Paris, gått, spist, drukket og helt sikkert latet som jeg er litt mer into the arts enn jeg egentlig er. Lever på brød og ost når jeg er i Paris, og jeg elsker det. Vært der to ganger. Første gangen hadde jeg så presentasjonsangst at jeg ikke nøt det ordentlig. Jeg ville være så perfekt på det perfekte hotellet i det perfekte Paris som overhodet mulig. Andre gangen var helt motsatt. Bodde shabby og rallet rundt med masse stoffposer i ene hånden, sjokolade i andre og bare lo.

Denne gangen tror jeg blir magisk.

Og det beste med det hele er at vi faktisk liker hverandre. Alle fire. Dét er vanskelig å finne.

Feirer med te fra han andre. Han traff tydeligvis en Hildur på jobb i Brønnøysund som driver med urter og lager fantastisk mat osv osv.

For så vidt kult dét, men er hun modell, og laget hun det forkleet selv?

Kommer over noen bilder når jeg søker for å se om Saco har lagt ut bilder av årets kolleksjon, oss.

Har ikke tatt disse bildene, obviously. Men vil dele det alikevel.

Blir både glad og trist når jeg ser dette bildet. Du ser det ikke så godt her, da jeg måtte ta bilde av skjermen, men på originalen ser du røde partier i ansiktet mitt og smerten i øynene mine. Forsøket på å se uberørt ut.

(Det går mest sannsynlig ikke ann å se det, men jeg vet det jo)

Må nesten le, jeg blir rørt av meg selv.

Her er siden

Én jakke ferdigstilt. Veldig fornøyd med meg selv. Selv om det har gått tregt i dag. Var irritabel ganske lenge, før jeg kom på at kosebuksen min er usannsynlig varm. Jeg kan ikke fordra å være varm. Så jeg skiftet. 

Gratulerer. Dagens outfit ble nettopp verre.

Men det er greit. Har ikke barbert meg under armene i dag heller (ja, jeg synes det var ukomfortabelt å skrive), og jeg har en greie om det faktisk. Må gjøre det hver dag. Tåler ikke så mye som en halv millimeters stubb. Føler svette kommer til å sette seg i det. Bosette seg der. Kanskje et greit tidspunkt å dele at jeg har litt OCD tendenser også. Ikke noe alvorlig. Bare på et sånn sjarmerende nivå. Liker jeg å tro hvertfall.

Nok om det. Har gjort mye av dette i dag

Smurt og renset. Elsker dagkremen deres. Den som har litt grønt i seg (motvirker rødt) og skal virke dempende på rødmusset og stresset hud. Hjelper ikke mot rødming, dét kan jeg si deg. Men den roer huden min etter rens hvertfall. Huden min er så fucket, den blir stresset av vann.?? 

Prøver ansiktsrensen deres for første gang. Liker den, men føler det er rart å ikke vaske ansiktet men bare tørke av etterpå. Føler meg fortsatt litt skitten? Det var de tendensene igjen..

Ellers har jeg sittet mye her i dag

i kroken min og sydd ferdig den ene og klippet ut neste. Den skal syes i morgen. Jeg gleder meg til å være flink.

Fantastisk hvor store biter av en sjokolade croissant man får plass til i munnen om gangen. Lurer på om den har ligget ute i hele dag..

I dag skal jeg bo i denne.

Buksen altså.

Sol ute og jeg skal bare være inne.

Inne hvor det er trygt og varmt og to jakker venter på meg til å lage de ferdige.

Huset tømmes etterhvert ettersom folk har ting de skal gjøre. Mennesker de skal møte. Låter å synge. Jeg sitter igjen med solen i ryggen som varmer gjennom vinduet og hører på musikk som dette

Så godt det var å sove ut i dag. Sov helt til 11. Er egentlig A-menneske. Eller, jeg har alltid tenkt at jeg er det. Hatt lyst å være det. Skal jeg være helt ærlig tror jeg jeg er midt i mellom A og B, men at jeg bare liker å føle meg flink. Føler meg sløv om jeg ligger lenge, og hater når folk er oppe før meg.

Har altfor ofte stått opp tidlig dagen derpå og hatt en mye mer slitsom dag enn jeg hadde trengt, bare for å minske den dårlige samvittigheten for at jeg satt oppe til 3 om natten. Det har jeg sluttet med. Prøver å respektere kroppen min litt mer. Hva den føler på og hva den trenger. Kroppen er fantastisk.

Jeg kjenner den har landet etter London turen endelig. Våknet varm og rolig. Kjenner at den vet at den ikke skal skrubbes og kles av, være kald og eksponert, taes på og rives i, strammes og bli fotografert, ha på seg stramme stive ting som borrer seg inn i huden og lager rifter, late som den er stolt og rak imens den traver i vei i bestemt gange. 

Mysende øyne, sammenbitt kjeve, leppene så vidt åpne, fingrene samlet (du vil je ikke se ut som om du har store mannehender), sakte bevegelser -i hver bevegelse finnes det en posering (i tilfelle man blir tatt bilde av).

Thank you. Thank you for the blow-dry, the makeup, the hairspray in my eyes, the photo you just took, the answer you finally gave me, for helping me into this painful outfit, for helping me out of this painful outfit, for this candy because I felt faint, for allowing me to pee since I’m only on in half an hour. Thank you for giving me this opportunity and believing I could do this since I never did. Thank you for making me feel special.

Den vet at den kan gå i joggebukse og slappe av i magen, sitte med krummet rygg og hengende hode om den ønsker.  Det er ingen forventninger til kroppen i dag. Og jeg kjenner den er takknemlig på ekte. I dag er jeg stolt over kroppen min og lar den få fred.

Alarmen går av i dag tidlig, etterfulgt av et øyeblikks glede når jeg ser jeg har glemt å omstille alarmen. Kan sove en hel time lengre.

Går ut denne døra for siste gang og sier et stille takk for de skjønne menneskene som tok meg inn

og kommer meg avgårde og stiller meg opp i midten på undergrounden, selv om det er ledige seter. Jeg gjør som jeg har gjort de siste døgnene, finner noe å fokusere på og står i ro.

Jeg er så rolig at jeg fort innser at jeg ikke trenger å vente med å spise den oatmeal-baren jeg kjøpte til frokost. Jeg tygger og svelger, rasler i papiret og tuter av vannflasken etter behov. Så god den var. Folk ser flakkende i min retning før de går tilbake til seg selv. Jeg føler det ikke noen steder. Og når jeg innser dét kommer det ut som en liten tåre i øyekroken og jeg må smile.

 Flørter til og med med tanken om at jeg skulle ønske flere mennesker på tuben la merke til meg, såg på meg i mitt stolte øyeblikk av å være urørt av angst i en slik setting.

Men de fleste sover eller har sitt eget lille punkt de stirrer tomt inn i og unngår øyenkontakt.

Jeg driter meg ut i kontrollen på vei til toget som går til Gatwick. Stiller meg også i feil kø på et tidspunkt og står der i 7 minutter før jeg spør en ung kjekk mann om denne køen er rett for meg og peker på billetten min. Han rister lett på hodet imens øyenbrynene gjør øynene smalere og et skjevt smil kommer til syne. Legger merke til at det henger en dame på armen hans som ser på meg som om jeg var fra en annen planet. Ikke sier han hvor jeg skal gå i stedet for heller. Men det gjør ingenting og jeg ler høyt og hjertelig før jeg skifter retning.

Jeg kommer meg på flyet og begynner å tenke over de siste dagene. Jeg er så sliten. Tenker på så meningsløst det er.

Hater angsten.

Gir meg et øyeblikks lov til å være skikkelig irritert på at det må være sånn. Det gjør så vondt. Panikken jeg føler når det står på som verst (et par ganger daglig siste dagene) er ubeskrivelig og gjør meg så desperat til tider at jeg er villig til å gjøre hva som helst i frykt for hva som kan komme til å skje. Maler mentale bilder av store skoger, iskaldt vann som renner nedover kroppen, å stupe i sjøen. Det hjelper aldri. Da begynner varmen og skjelvingen å bli så intens at jeg ikke lengre eier skam det gjør så vondt, og jeg med vilje får mennesker jeg elsker som ikke lenger er her til å flashe foran de indre øynene mine. De dypeste vondeste sårene og styggeste øyeblikkene i livet mitt tvinges frem i et desperat forsøk på å føle noe annet. 

ALT for å føle noe annet enn det jeg gjør nå.

Og når disse øyeblikkene kommer med jevne mellomrom skapes det en konstant, dog varierende, frykt for om og når det kommer til å skje igjen. Jeg tenker på det hele tiden.

Så hvorfor i all verden gjør jeg dette? Jeg må jo ikke?
Må jeg, jeg som får hjertebank av å vente på at navnet mitt skal bli ropt opp, stå på scenen og gjøre dette?

Jo. Jeg må det. Jeg hadde ikke trengt det om det ikke hadde vært et problem. Men jeg nekter å ikke gjøre det på grunn av angsten.

Og når jeg hører Richard Ashforth sin stemme som runder av nummeret, og jeg vet jeg snart kan gå av scenen og vekk fra spotlightene og det blitzene kamerahavet, føler jeg en lettelse jeg ikke kan beskrive. Og jeg er trygg igjen. Jeg lever fortsatt. 

Men det var nødvendig at det var over nå. Kunne ikke ventet et sekund lengre-nødvendig.

Og greia er den, at på et tidspunkt i livet mitt hadde jeg bare som mål i livet å oppnå indre ro. Jeg ville bare leve et stille liv og være lykkelig. 

Det vet jeg for det skrev jeg for 6 år sien i Nav sine papirer. Topp fem mål med behandling, skriv det viktigste først. Jeg skrev bare det.

Hadde ingen ambisjoner om å stå på en scene og vinne over noe som helst.

Men så kom jeg ut av funken og depresjonen og møter meg selv igjen. Stolte og sterke Viktoria. Klarer ikke skrive de ordene uten å gråte.

Jeg vet hva angst er. Og år med terapi og prating har ikke hjulpet meg en døyt. Jeg lever bedre med det nå, for jeg er sterkere. Jeg kjenner angsten og vet hvordan han opererer. En irrasjonell frykt eller fobi som gjør at kroppen reagerer på samme måte som om den var i stor fare. Møter en bjørn for eksempel. Du kan jo tenke deg hvor teit det er å føle de samme følelsene når du skal gå å kjøpe brød.. Så hva gjør vi? Fight or flight kaller de det. Du blir og kjemper, eller så løper du.

For første gang i mitt liv kjemper jeg ikke bare, det går for tregt og jeg får ingen resultater.  Jeg går til krig.

Blir stoppet på vei ut av flyet av en mannlig flyvert som lurer på om jeg er en eller annen kjendis. Drit kleint.

“No. I’m a designer and a model.” Svarer jeg og går med hodet hevet, fylt med en så latterlig følelse av at jeg har lurt noen at jeg må le når jeg vet han er utenfor rekkevidde. Jeg skal fortsette å si det til alle nye mennesker jeg møter fra nå av. Ingen unnskyldning.

I dag begynte det. Lol. For en dag. Opp kl 6, dra min nybarberte, skrubba og vaska kropp bort til undergrunnen for å se at overgrunnen (som jeg selvsagt må ta) er stengt i dag. Tar en lang omvei, finner ikke frem. Takk gud for taxi.

Etter det har det bare gått slag i slag. Når det hele var over i dag, rundt 21.00 tok jeg én øl med hun modellen jeg har blitt nærmest ila dagen. Ingen afterparty på “Noise” for oss. No thank you.

Hyggelige folk for all del, disse frisørene og what-not, men det holder plenty med at jeg skal se de igjen i morgen kl 7. For å gjøre hele showet om igjen.

To ganger.

Rødmet og stresset som faen i dag har jeg også. På et tidspunkt begynte jeg nesten å gi litt faen. Så jeg satser på at morgendagen er litt preget av det.

Dét eller smugle inn vin på lerke backstage..

SÅ trøtt er jeg nå. Fjernet malingen fra fjeset, Ser ut som jeg griner. Men dét er bare innvendig.

God natt.

Forresten så har jeg hatt en lærerik dag og møtt mange fantastiske mennesker. Er bare for trøtt til å snakke om det.

Jeg er plutselig veldig glad jeg har en utdannelse. I noe annet enn dette her.

Jeg merker jeg er usikker alene. Det vil si, jeg er alltid usikker, men alene i en ukjent by blir det veldig synlig. Ikke sånn usikker som jeg blir sliten av (hva gir du meg, jeg er en pro), men sånn sosialt jevnt over awkward.

Type; jeg går inn i en rastaurant/pub/bistro -hva vet jeg, og setter meg ned. Bestiller jeg i baren? Kommer de hit tror du? Venter litt imens det flakkende blikket mitt desperat leter etter clues i de andre innfødtes oppførsel samtidig som jeg prøver å se så selvsikker og kul ut som overhodet mulig. I’m a model ffs.

Alle sitter bare å ler i sosiale grupper og drikker øl. Klokken er 13. Jeg bestiller i baren. Og før klokken er 14 er restauranten/puben/bistroen tømt. Nesten. Går de tilbake til jobb?

Jeg sitter hvertfall der fornøyd igjen og gjør dette

Etterpå går jeg i solen og vinden og koser meg. Koser meg med friheten. Den gode boken min. Boblene i blodet. Kjenner litt på ferie. Like etter stikker morgendagen meg i siden. Men det klarer jeg å ignorere enn så lenge.

Går innom WhiteChapel Art Gallery. Der vil jeg gå. 

Kunne ikke få med hele navnet, da jeg hadde måttet gå ut i den tungt trafikkerte veien. Og mest sannsynlig blitt påkjørt.

Det viser seg å være mange forskjellige utsillinger over flere etasjer, jeg ser 3 av 5. Spesielt etter jeg begynner å flashe med det kule kameraet mitt som jeg er innmari dreven i med én gang jeg går inn i første utsilling før jeg ser hun sure som sitter i hjørnet der. Med PEKEfingeren. Not allowed.

Får med meg dette. Verdt å bryte reglene? Hell yea.

Føler meg halvteit der jeg går og leser om Marxisme, så jeg bestemmer meg for å følge rådet jeg fikk av en, til tider, klok attenåring. Putte på Enya på øret. Eller Aurora Aksnes.

Så jeg gjør det.

Og det er akkurat som en ny verden åpner seg. Det føles som om jeg åpner meg.  Jeg hører ikke mine egne dømmende tanker om hva andre mennesker muligens dømmer meg for. Jeg bare observerer med følelsen i kroppen som øyeblikkets sang gir meg.

Jeg ser en utstilling med skulpturer som faktisk er så nydelig at jeg får lyst å smile og gråte. Forvridde ugjenkjennelige kropper med helt rolige ansikt. Øynene lukket og skjulte smil. De er vent mot hverandre. En mann og en kvinne. Ingen av de ser på hverandre eller er fysisk borti hverandre, men de er så nære. Om jeg skulle vært en skulptur ville jeg vært denne.

Jeg finner ut at jeg ikke gidder mer etter skulpturene. Ingenting hadde toppet de uansett og jeg vil bevare følelsen av de, så jeg går ut på gaten i kanskje saktere enn halvparten av tempoet jeg vanligvis går i, og ser på menneskene jeg går forbi. Det gjør jeg aldri.

Tar bilde av skoene mine for å vise at til og med de har vokst på denne nyfunne stødigheten.

Får en følelse av London by.

Kommer på at jeg ikke har spist siden frokost og blir med ett fylt med lykke. 

Før jeg kommer på at jeg skal være over det der nå, og har bestemt meg for å være voksen og ikke lytte til følelsene mine. 

Fair enough.

Så jeg setter meg ned første stedet som ser bra ut og spiser middag og drikker et glass hvitvin. Stedet fylles raskt med mennesker som drikker øl etter jobb og jeg føler meg, for første gang siden jeg kom hit, ensom.

Kjenner på den intense følelsen av å sitte midt en mengde av pratende, skrattende mennesker imens jeg har yndlingssangen på øret og ser ut vinduet.

Går hjem igjen. Kjøper snacks og vin på veien. Kommer på at jeg har en bestis i Netflix og at jeg kan stjele en kopp te av de jeg bor hos. 

Når vi klarer å være det med, må folk ha vært deprimerte før wifi.

God morgen fra London.

Jeg har sovet så trygt i natt. Ikke nødvendigvis fått den beste søvnen, men det er noe med å være så mentalt sliten etter en dag på vakt som gjør at når man føler seg trygg igjen er det nesten hellig. Rørende.

Nå har jeg flyttet inn på rommet mitt. Jeg får lov å bo her helt frem til tirsdag, hjemreisedag, og føler meg hjemme allerede.

Sitter på sengen og hører på rockettothesky og lurer på om de synes det er irriterende. Jeg tror uansett jeg kommer til å slappe av litt til her. Før jeg drar ut i en del av London jeg adri har vært i før. Jeg reiser med håndbagasje, så jeg orker ikke googlemapse meg frem til diverse stoffbutikker når jeg ikke får tatt med meg noe hjem igjen uansett. I dag skal jeg nyte. Ta med boken og kameraet, gå på museum, café og restaurant. 

I dag skal jeg huske å puste.

Litt tydeligere av klipp og farge. Brett blir vel ikke så glad om jeg bare legger ut bilder av bustete morgenhår. Og jeg trenger at Brett er glad på meg.

Bolleklippen. Som jeg begynner å elske faktisk.