TODAY. IS. THE. DAY. THIS. LITTLE. ONES. FIRST. ALBUM. IS. OUT.
I scare the shit out of my fiancé this morning screaming from the living room to “Put the thing on!”
I’ve actually heard the album at my parents house already. This did almost nothing for me. But today everyone can hear the record and I guess knowing that does stuff to my insides so that I find myself laughing out loudly like a crazy person whilst tears are running down my still tired looking face, the speakers blasting with “Lucky”, looking at my fiancé as if to search for some sign in his face that confirms that the music makes him too understand something with me that the rest of the world just can’t.
And he does.
Poor man, he’s gone off to his bikram yoga now, couldn’t hold back a tear either and starts laughing with me. WHAT a way to start a day.
THANK YOU.
Now, everything is connected, I know that. And things have been shit lately, I’m exhausted about it and he must be exhausted, and then this. Not only are we in awe of this little person traveling all over the world working her petite ass off doing things she loves and hates because who cares (a lot of them do actually -she has great people around her but you know money and all), we are impressed by her courageous lyrics, great fucking mood all the fucking time and her voice that goes so deep and gets the message and cry for love through in the loudest and clearest way.
I’ve actually never felt less norwegian. I’m so fucking proud. And I’m not even.. gonna encourage you to buy the fucking record, because you know you’ll be missing out on greatness missing out on AURORA.
Startet dagen med å sy litt og fant fort ut at jeg fortjener å ta dagen mer eller mindre fri. Det må man unne seg. Ute uler vinden og jeg oppdaterer meg på viktigere ting;
Fantastisk. Jeg har ikke sett så mye stygt på en og samme løper tror jeg.
Maggie Gyllenhal, Emily Blunt, Emily Ratajkowski og Bella Hadid (datter av housewives, jo!!) stikker av med seieren for meg i år. Hvertfall i forhold til det asiatiske temaet. Helen Mirren fortjener jo bare skryt for at hun alltid ser effortlessly nydelig ut. Kate Hudson sin kjole er også litt til å dø for. Olsen tvillingene ser også alltid kule ut. Alltid.
Beyonce, Kim og Lopez.. Dere havner ikke på verst kledde, da dere er diskvalifiserte grunnet mangel på faktiske klær, men får til gjengjeld mest tragiske og most-likely-to-be-a-pain-in-your-huge-butts-to-be-married-to, you narcissists -prisen.
Verste er definitivt Olivia Wilde, Anne Hathaway (wtf?), Elisabeth Banks, Kate Mara og Alicia Keys. For å se ut som om de ikke har noen sans for stil i det hele tatt.
Til slutt håper jeg babyen til Jamie King får i seg mer enn det moren gjør? #uansvarlig.
Begynner å kjenne prisen av Esmod-drivet i dag på kroppen. For det tar på å jobbe like mange timer som man er våken.
På Esmod, slik som den siste uken, setter jeg på strykejernet og innstiller symaskinen på det den skal stå på for å unngå tull om jeg skulle sette meg ned og glemme meg et sekund imens kaffen koker, før jeg går og tisser. Og jeg må alltid tisse om morgenen. Skikkelig.
Det er egentlig ganske mye koselig med det å være travel i min lille boble av en verden. Jeg koser meg alltid med et prosjekt i begynnelsen. Du har stoffet der (stryker det lett) , glidelåsen der borte der, alt er dampet og steamet, saksen er skarp og klar til å klippe i noe annet enn den jævla toilen, maskinen er tredd i rett tråd, plagget skal bli født. Og du er jordmor.
#nofilter -pure fear
Men man har som regel en plan. En tidsplan. Og den inneholder som regel ikke fuck ups. Og de kommer. Uansett hvor forberedt du er så skjer et eller annet uforutsigbart som umiddelbart får den koselige verdenen din til å gå dukken. For du vet så godt at dette har du faktisk ikke tid til! Ikke tid!! Om du sløyfer nattesøvnen, -kanskje. Men det er ikke tid i planen til dette! Og dette, disse tingene, gjør deg veldig sliten på sikt. Du henger fra dette øyeblikket bakpå.
Du har offisielt failet planen og må se bort ifra ALT som står på den listen før det siste store ordet i blokkbokstaver markert i rødt. DEADLINE. Fra nå av er det det eneste som betyr noe. Samvær, husstell, variert kosthold, personlig hygiene, søvn, selvinnsikt og refleksjon er noen av de første tingene som flyr ut vinduet.
(Det som skjer etter dét vil jeg ikke gå inn på engang)
Og nå er vi i begynnelsen av den maniske fasen, som enda ikke er så ille. For motivasjonen til å være et damplokomotiv er der. Og den er essensiell. Du har ofret alt som vitner om et liv, og sier til deg selv at om jeg bare står på nå så MÅ det jo gå! (?) Du sluker kaffe og sjokolade for energi og ler med hele deg når de andre i huset går og legger seg og spør om ikke du også kunne hatt godt av litt søvn. Sett det med friske øyne i morgen? Du er så gira. Og enda klar som ei klokke i topplokket -eiger dine tidligere feil og jobber iherdig med å rette opp i de, slik at du kan nå DEADLINE med selvrespekten i behold.
Dette skjer ikke.
For når du tror, og du har jo til nå ofret dette “alt” for å komme hit, at du begynner å nærme deg noe som kan ligne på sluttspurten i planen, så begynner damplokomotivet å hoste. Kroppen, og kanskje hodet fremfor alt, begynner å tøyse noe voldsomt. Plutselig har du sydd rett mot vrang, ermet fast i ditt eget, sidepanelet sammen med baksiden eller overlocket sammen en søm der det skulle være en glidelås.
Og da.. Når hjernen din er kommet hit (helt ned hit), da kan du banne på at du har sydd de siste intense, kritiske minuttene uten undertråd.
Unleash The Kraken.
Denne fasen er kort og intens og farlig om man lar den herje vilt. Når man inntrer den siste fatale kraken-fasen er det bare til å ta et steg tilbake. Vekk en venn forsiktig om du må skrike til noen. For all del, fjern deg selv fra prosjektet og ta en pause.
Også går du og legger deg i rent raseri, tar opp dine menneskelige behov (som hygiene) igjen, problemene løser seg som floker etter billig balsam og du rekker deadline. Du har faktisk litt tid til overs på slutten der. Verden gir mening igjen.
Så i dag tar jeg det i litt roligere tempo. Orker ikke det der før jeg absolutt må.
Oppe 06.00. Sovnet 03.00. Men følte meg klar. Varmer suppe først. Pakker ned ting man trenger for å være varm, mett og lykkelig.
Vært bekymret for at den lille skulle bli kald og syk i hele dag.
Heldigvis er det kafé på fløyen. Og der hadde de vafler og kaffe.
Nå er vi hjemme. Tørre. Varme. Et glass rødvin. Vi overlevde. Og det har vært en nydelig dag! I kveld skal vi spise med folket bak videoen. Flott gjeng. Jeg koser meg sånn i livet mitt. God lørdag!!
Søkte tilfeldigvis (venter, kjeder meg) for å se om hårkolleksjonen hadde kommet ut enda. Var lite å finne bortsett fra dette lille bildet på nettsiden deres
Men kom over denne videoen. Noe som er gøy. Var SÅ gøy å lage den.
Bortsett fra å jobbe mer med finpuss på kåpen og å pakke inn gaver (noe som var veldig koselig faktisk) har vi vært på besøk på Drange. Noen lokale venner av familien og familien selv. Varme mennesker rett og slett.
Siden ingen tar bilder av den som eiger og holder kamera (ingen tar bilder av hen i finstasen, nei), blir dette resultatet.
Hatt en kjempefin kveld forresten. Påfyll, -CHECK!
Våknet den lille før alarmen gikk av klokken 8.20. med kakao på sengen. I vår familie gjør vi det bare på bursdager. Men jeg følte meg ekstra koselig i dag.
En kjapp tur i pysjamasen på butikken, så frokost. En skikkelig fin morgen. Og ingen av oss har bursdag.
Kanskje noe å få med seg? Det som er ordentlig interessant med mote er hvordan man bruker det som et direkte formidlingsmedium. 150 års historie om kvinner, makt og klær.. Sier ikke nei, takk.
Disse morgentimene går med til å tolke en mail jeg fikk for noen dager siden. Hater å ikke forstå ting!! Så da er det greit med litt hjelp. Noe jeg er heldig som får. Så nå skal jeg prøve å ordne noe som gjør at folk finner bloggen min. Og ikke bare familie og venner. Dere er nok for meg altså, men tydeligvis ikke for wordpress. Også vil jeg jo være en litt flink blogger.
Så. Nydelig dag forresten. Begynner dagen med te. I ekte yoga-stil. Men blir kaffe etterpå. Også tenker jeg at målet for dagen blir å jobbe frem til Hvem bryr seg, for det har jeg ikke sett enda. Og alle maser om at de blir rørt og sånn. Og jeg vil også bli rørt av det norske folk.
LOVE. LOVE. LOVE. Nesten for mye vakkert eyecandy å se på her. Håper bare de passer på at de ikke blir for kule og mister kunsten. Trynefaktoren er kul nok den, kanskje mer så i begynnelsen. Nå har de mer enn nok grunn til å smile. Enough with the attitude? Også er jeg kanskje litt lei av den fnisende latteren hennes. Spar meg. Ellers, Elsk !
Dagen i dag begynte dårlig. Eller, jeg stod opp, dusjet og spiste frokost før mitt første meltdown. Så teknisk sett var det ikke før ettermiddagen det gikk til helvete. Sov lenge i dag. Heldigvis. Var så sliten etter helgen.
Starter så med å besøke bloggen. Kommer meg ikke inn. (Nå må alle vite at ALT jeg snakker om når det gjelder IT er fra mitt ståsted. Så om jeg sier jeg er utestengt fra bloggen, betyr det at jeg ikke skjønner hvordan jeg kommer meg inn. Ikke at det nødvendigvis er noe galt med wordpress.)
Så. Jeg banner og steiker, trykker sånn hardt (les: slår) på tastaturet imens jeg forbanner alt som har med teknologi å gjøre. Og hvorfor sånne ting alltid må skje meg??! Svaret er jo tydeligvis fordi jeg ikke vet hva jeg gjør, men i øyeblikket er ingenting min feil og verden jobber aktivt imot meg. Så må vi gå. Vi må ordne noe i banken og hente mer ting hos mine foreldre. Ingen blogginnlegg. Ikke at det hadde blitt noe spennende uansett, den vil ikke laste opp bildene mine. Er tydeligvis fullt. Seriously? En blogg må da kunne ha masse bilder. Arrgh..
Nei, kjenner jeg er stresset. Og det plager meg. For egentlig så vil jeg
fordøye helgen og hvor bra det egentlig gikk.
Nyte det faktum at Richard vil at jeg skal lage klærne til neste års kolleksjon.
Glede meg over at koreografen, Vikki Burns, liker meg og tror hun kan fikse flere jobber til meg.
Faktisk gjøre noe. Fikse nettbutikk og sy opp bestillingene.
I stedet for er jeg bare irritert.
Men nå skal jeg sette meg ned og sy en jakke. Der er det ingenting som kan gå galt. Også prøver jeg å slå meg til ro med de tingene jeg ikke kan kontrollere (ikke at det kommer til å gå, men man kan jo håpe). Det får man ta når man kan. Eller noen redder meg med hjelp.
Også har jeg fått en veldig fin farge på håret mitt. Litt mørkere.
Tror disse bildene snakker for seg selv egentlig. Høyt og tydelig.
(Og, nei, jeg har ikke ordnet meg enda. Og, ja, jeg vet hvordan rumpa mi ser ut i den joggebuksa.)
(Alikevel er det noe med å drikke champagne i slafsete tilstand. Jeg liker det. Man skal selvsagt drikke champagne i finstas også. Om man har mulighet skal man alltid drikke champagne. Men er litt sånn.. på kanten.. å drikke det i slafsen på sofaen. Meskete.)
Defeated. Jeg innser mine begrensninger.
Klarer du det noe bedre kanskje?
Så kommer han. Se på han. De elsker når vi trenger de. Det gjør vi vel alle når jeg tenker meg om.
Verdt å være woman in distress for. Har du sett noe vakrere?
Hadde glemt at jeg skulle på en musikk-bransje-mingle greie i kveld der hun lille skal spille. Så det blir jo gøy. Blir aldri lei av se henne og bandet. Gode folk. Dessuten har jeg gjort en del i dag! Ikke noe av det jeg hadde tenkt å gjøre, men alikevel. Nok til at jeg er veldig klar for Dublin.
For min egen mentale helses skyld sydde jeg en ny variant av kjolen. Selv om hun aldri gav meg målene sine, og jeg er litt redd hun kan trekke seg, nekter jeg å presentere noe jeg ikke vil stå for. Og om jeg skal jobbe for Richard vil jeg hvertfall vise en form for pliktoppfyllelse. Fra min side. Stolt vet du.
Nå henger den litt på bysten. Men bedre om den er for stor til henne og jeg må ta den inn, enn for liten. Ingenting som ødelegger selvtillit like fort som å prøve å få på seg noe som ikke går lengre enn over knærne foran andre mennesker. Ganske intimt for mange det der med å prøve ting.
Da er det bare til å krysse fingrene. Nå må jeg pakke. Tror jeg skal ta meg et glass til pakkingen. Drit i.
Sitter å planlegger Dublinturen dryppende våt fra dusjen. Virker som jeg ikke klarer å holde meg til én ting eller tanke om dagen. Sånn blir jeg når jeg er travel. Skal liksom være effektiv, men vet ikke hvor effektivt det egentlig blir..
Litt sånn som med tannbørstene mine. Jeg klarer ikke å bare stå å pusse tennene. Ergo jeg flyr rundt i leiligheten, som om gjorde det hele dagen og ikke hadde et par minutter til overs for tannhygiene, og vasker/rydder/slukker osv. Og da er hendene mine i bruk og tannkosten må holdes med tennene. Tannbørstene mine blir veldig fort bustete. Og jeg ender opp med å måtte pusse de etter alt det andre jeg måtte gjøre først. Så jeg bruker 5-6 minutter på å pusse tennene istedet for 2-3.
Uansett. I dag tenkte jeg å jobbe litt med bloggen. Få ut litt klær som er til salgs, ta flere bilder og se litt over den generelt. Ordnet enkeltpersonforetak i går og organisasjonsnummer er på vei, så her har jeg alt på det rene! Har ikke fått satt meg inn i WordPress-greiene helt (som med alt annet) og trenger å innhente meg litt. Føler jeg er litt bak meg selv. Eller litt foran. Også det kameraet da.
Jeg vil jo bare gjøre alt. Så kanskje i dag er dagen for å knytte sammen noen løse tråder. Det jeg planlegger å sy tar toppen 2 timer, så jeg har masse tid. Etter jeg pakker og gjør alt klar til i morgen. Ok, jeg har litt tid. Også kommer jo den lille i kveld. Også er det jo fredag for faen. Åh, nå fikk jeg lyst til å kokkelere! Idol er vel også i kveld!
Om jeg får huket av en ting på den listen blir jeg glad egentlig.
Åh, herregud nå er jeg lei DET HÅRET!!
Endelig. Ét støpsel på badet (som jeg når opp til). Da kan jeg føne håret.
Det hjalp ikke.
Jeg tror jeg går kledd sånn litt lenger. Kanskje jeg er så frekk at jeg går sånn i hele dag. I know. Sad. God fredag!
